Når "revyboblen" sprekker blir det UL Fremad sin tur

Duften av kokte pølser og forventning blander seg med den kjølige vinterlukten i det Selbyggen trer inn i gangen på Neatun. I peisestua har det samlet seg en stor gjeng, fra flere generasjoner, som nå går inn i en intens øvingsperiode frem til revyen skal presenteres 1. februar.

– Nå er det to år siden vi hadde revy sist, så det passet bra å sette opp en ny en nå, forteller instruktør Lena Slind.

Hun møter Selbyggen sammen med Krister Rotvold, og de to er å betrakte som garvede revyfolk fra grenda.

– Vi begynte å samle folk i høst, og det meste ble ferdigskrevet før jul, sier Krister.

De forteller at det er noe helt spesielt å jobbe frem en revy sammen med mange andre. Det er som om man trer inn i en boble en måneds tid.

– Og så blir det alltid fryktelig tomt når det er ferdig da, men sånn er det bare, ler han.

Alle roller er viktige

Det er mange som må trø til for at det i det hele tatt skal bli revy.

– I tillegg til de som skal stå på scenen trenger vi mange bak scenen. Og vi trenger mat på øvingene, lyd, lys... vi er helt avhengige av at mange er med og bidrar. Det er noe vi har hatt litt fokus på; at alle har en like viktig rolle – ikke nødvendigvis bare de som har flest replikker, sier Lena.

De opplever at mange gjerne vil være med, men mest utfordrende har det vært å skaffe sceneaktører.

– I førstningen var vi faktisk i tvil om vi fikk det til, for vi manglet såpass mange på scenen, forteller Krister.

– Det er flere som har vært med før som ikke bor her lengre. Noen er borte på arbeid og skole, eller er opptatt med familie eller ikke kan av andre årsaker. Det er helt naturlig. Men det gir jo plass til nye ansikter, og rekruttering er viktig for at miljøet skal bestå, sier Lena.

– Angrer ikke

I sofaen ved siden av sitter Jørgen Aune (17), Milla Sesseng Kallar (16) og Gunhild Lien (17). De har ikke noe særlig sceneerfaring fra før, men har allerede mye positivt å si om prosessen så langt; det er både sosialt og trivelig.

– Jeg hadde absolutt ikke tenkt at jeg skulle være med på noen revyscene, og ble først med for det sosiale. Men jeg angrer ikke nå altså, ler Jørgen.

– Det var Gunhild som overbeviste meg. Jeg er ikke så glad i å stå på scenen, men jeg tror dette kan bli bra, tilføyer Milla.

Gunhild har på sin side ikke tenkt så mye på selve forestillingen.

– Nå er fokuset det som skjer på øvingene, og så på slutten av den prosessen så skal vi vise det frem for folk, forteller hun.

Alle tre skal både synge og spille i sketsjene.

Lena trekker frem det unike samholdet som oppstår i en gruppe der både yngre og eldre samles.

– Her får du hele aldersspennet, og man får snakka med folk man kanskje aldri ellers prater med. Det blir færre og færre slike møteplasser i samfunnet, så det er et viktig arbeid i forhold til selve grenda også, sier hun.

Man trenger å le litt

På spørsmål på hvorfor folk skal komme å se på revyen «Vor tur» er både de garvede og de ferske samstemte – dette blir gøy!

– Det blir mange innslag med lokal vri som blir litt internt for oss som bor i bygda, sier Gunhild.

– Og det er kun lokale krefter som bidrar, i alt fra skriving til musikk og instruksjon, sier Krister, som legger til at vinteren er en fin tid for revy – man trenger å le litt i mørketida.

Det er Lena som har fått tittelen instruktør, og selv om hun er fersk i den rollen har hun mange år med revyarbeid i diverse roller bak seg. 

I orkestergraven har de fått med seg Frode Welve, Tom Nissestad, Jan Olav Warmdal og Peder Evjen, som alle er drevne musikere.

– Ellers blir det en god balanse mellom musikalske innslag og vanlige sketsjer, med aktuelle tema og noen små stikk her og der – som vanlig med andre ord, avslutter Krister med et smil.