– Når en har fått leve i 100 år, blir hver eneste dag en gave

– Hvor er du nå, Gjertrud Langseth?

– Jeg er i omsorgsleiligheten min på Nestved der jeg har bodd de siste elleve åra. Det var litt langsomt å flytte fra heimen min i Innbygda, men jeg tenkte som så at når jeg nærmet meg nitti og det begynte å bli vanskelig å gå trapper og komme seg på loftet, var det greit å flytte på seg. Det er litt trangt og lite her, men det har også sine fordeler. Da blir det ikke så mye å vaske og holde orden på.

– Ifølge kirkeboka fylte du 100 år den 1. september. Hvordan ble dagen feiret?

– Den ble feiret i all enkelhet sammen med mine nærmeste. Jeg har ei datter som bor i Trondheim, en sønn her i Selbu og videre tre barnebarn og ett oldebarn, så vi er ingen stor familie. Jeg hadde ei datter til, men hun døde av kreft i en alder av 50 år. Det hører vel alderen til, men de blir borte en etter en, og det er så mange jeg savner. Jeg spør meg selv; hvor ble det av alle sammen og hvor ble det av alle åra?

Varaordfører Elin Wiggen Dahl gratulerte med dagen og hilste med blomster fra Selbu kommune. Foto: privat

– Hvem savner du mest?

– Det er mannen min, Leonard, og dattera mi, Solfrid. De døde samme år, i 1997. Leonard var bare 16 år da han dro i militæret, men så kom krigen og han rømte til Sverige. Derifra ble han sendt videre til Skottland. Da freden kom, måtte han til Finnmark og rydde opp etter ødeleggelsene der. Da han endelig kom hjem, ble han mye plaget av sykdom. Likevel levde vi godt sammen. Leonard var en snill mann. Jeg husker det som det var i går, det var en søndag, og vi skulle i selskap. Leonard kom nydusja og nybarbert inn i kjøkkenet og så sa han: «E tykkje mi ha det så godt, no, Gjertrud.» «Det må du ikke si. Det er farlig å si at en har det godt, for da skjer det noe snart», svarte jeg. Og det gjorde det. Kort tid etterpå fikk han diagnosen ALS. Gradvis mistet han all førlighet, og det ble ikke noe liv lenger. Jeg er glad for at det gikk såpass fort som det gjorde, så han fikk slippe smertene. 

– Hvordan møtte du Leonard?

– Vi vokste opp på småbruk i Uglansgrenda i Innbygda begge to, jeg i Almåa og han på Uglansbakken. Så vi var naboer og barndomskamerater. Da han kom tilbake fra krigen, ble vi kjærester. Og så gikk det slik som det ofte går; jeg ble med barn og så giftet vi oss.

– Hva husker du fra oppveksten?

– Vi var fire søsken, og vi måtte arbeide så fort vi klarte å gjøre nytte for oss. Jeg var gjeterjente og senere også budeie på Hofsvollen, og jeg lærte meg tidlig å strikke. De to første skoleåra var jeg i Rolseth hos tante Anna. Hun var lærerinne og hadde hjemmeskole. Trettiåra var hard for mange. Det var lite arbeid å få, og det fantes ikke penger. «Nød lærer naken kvinne å spinne», heter det, og det stemte godt for meg. Vi hadde sauer, og jeg karda og farga ulla og spant ullgarn. Jeg fikk mye skryt for garnet mitt. Jeg strikka meg en blå kjole med heklamønster. Jeg var så glad i den. Det ble julekjolen min i mange år.

– Enn ungdomstida da?

– Jeg ble konfirmert i 1939, og den første festen min var i Moheim samme høsten. Jeg var veldig beskjeden, men så glad i å danse. Mange jenter dro på fest for å finne seg en kavaler, men jeg gikk på fest for å danse. Men året etter kom krigen, og da ble det slutt på all dans og moro. Det var fem tungsame og triste år. Vi måtte holde oss heime og ble ikke kjent med ungdommer fra andre kanter av bygda. Krigen tok ungdomsåra mine. De kom aldri tilbake.

– Men så ble det bedre tider?

– Ja, vi fikk skilt ut tomt fra hjemgården til Leonard og bygde oss hus og egen heim på Bakketun. Da ungene vokste til, var jeg så heldig å få meg arbeid som vasker på Innbygda skole og som butikkdame på B. Langseth. Jeg var full av energi og virkelyst og måtte ha noe å gjøre. Etter arbeidstid drev jeg og sprang og trena etter gammelveien innover mot Vekta. Det var ikke så vanlig at kvinnfolka gjorde det på den tiden. En gang kom det en traktor kjørende etter meg. Det var en jeg kjente som kjørte. «Du bli itj sliten tå arbeidet på butikken du som må ut og spring etterpå!» bemerka han.

– Mye fysisk aktivitet; er det derfor du har holdt deg så godt og blitt så sterk?

– Det vet jeg ikke, når det gjelder alder og helse, tror jeg mye ligger i genene. Jeg hadde et søskenbarn som ble 103 år og ei tante som ble 95. Og skogplanting og bærplukking gjorde meg sterk. Jeg planta skog for Thomas Angell og plukka all slags bær, blåbær, tyttebær og molte som jeg solgte på butikken. De fineste molteturene hadde jeg i Tydal. Der er du midt oppe på fjellet straks og du skulle sett all molta! Jeg trives i lag med tydalinger og synes de har sånn fin dialekt.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg var så dum at jeg begynte å røyke. Vi gjorde det en vending, både Leonard og jeg. Men en kveld vi var på bingo, ble det brått slutt. Ved samme bordet som oss satt det en som røkte konstant og midt oppi ansiktet på oss. Det var veldig ubehagelig. Da vi kom hjem, sa Leonard at nå slutter vi med bingoen og med røyken også. Det gjorde vi, og siden har jeg aldri røkt.

– Hva tenker du om livet etter dette?

– Jeg tenker at det er en makt og styrelse med alt og snakker litt med Vår Herre når jeg legger meg om kvelden. Da takker jeg for dagen og for at jeg har det så godt. Når en har fått leve i 100 år, blir hver eneste dag en gave. Ingen kjenner morgendagen. Jeg er fremdeles glad i livet, og så lenge en lever må en holde på fremover.

– Er det noen du vil takke litt ekstra?

– Ja, jeg vil takke sønnen min, Per Palmer. Han var attpåklatt og den som har bodd nærme og hjulpet og støttet meg bestandig. Nå har han vært til Östersund og kjøpt ny, moderne mopp til meg slik at det skal bli lettere og vaske gulvene. Ja, så god en gutt og så godt likt av alle. Det er godt for en mor å tenke på.