Musikk og kjærlighet – eller omvendt

– Hvor er du nå, Martin Aas?

– Nå har jeg nettopp sjekket inn på et hotell i Oslo. Jeg spiller bass i et band som heter SKA-frika, og vi skal spille på en konsert her i helga. Det skal bli skikkelig artig å artig å spille i Oslo. Vi skal lage et forrykende show!

– Rent musikalsk; hva annet skjer for tiden?

– Artig at du spør om det, for akkurat i dag slipper jeg og Jeremy Shifflet ut en ny låt som heter «Riders in The Night». Vi har et musikalsk prosjekt som heter «Vintage Villains» og mye spennende på gang. Ellers er det mange prosjekter og oppdrag helt til jul. Mange skulle hatt flere timer i døgnet; jeg skulle hatt flere helger på ett år.

– Hvordan fant du og Jeremy sammen?

– Det var egentlig tilfeldigheter som førte til at vi spilte en konsert sammen, og etter det fant vi hverandre i en felles interesse for å skrive og skape ny musikk. I og med at Jeremy er fra Amerika og låtene våre er på engelsk, er det han som er hjernen bak tekstene. Jeg har mer det musikalske ansvaret, men vi er et 50/50 samarbeid. Vi skal lage mye musikk og slippe flere låter utover høsten. Ellers har vi spilt en del konserter, blant annet på et riksmøte til Reitan på Britannia. Det var skikkelig kult å spille i Palmehaven og bo på Britannia noen dager. Man føler seg litt som en rockestjerne da.

– Men nå ryktes det at du har flyttet til Tromsø; hvordan trives du der?

– Jeg synes at Tromsø er en helt utrolig fin by! Det jeg liker spesielt godt er kombinasjonen mellom by og natur. I selve byen er det masse som skjer på kulturfronten, bra restauranter og folkeliv. Og så kan man kjøre i 15 minutter, og vipps så er man i høyfjellet med utsikt over havet.

– Hva var det som førte deg nordover?

– Det var nok først og fremst kjærligheten og ei jente som heter Johanne. Vi møttes sommeren for to år siden da jeg sammen med SKA-frika spilte på en festival i Honningsvåg ikke langt fra Nordkapp. Jeg fikk øye på Johanne blant publikum, men trodde ikke at jeg hadde sjans til å sjekke opp i ei så flott dame. Heldigvis tok jeg feil der, vi avtalte en date og resten er som et eventyr.

– Hvem er Johanne?

– Johanne er fra Alta, bor i Tromsø og jobber med fiskeoppdrett samtidig som hun studerer havteknologi ved Universitetet i Tromsø. Jeg pleier å si at Johanne er bedre enn meg i absolutt alt, bortsett fra dårlige vitser og gitarspill, noe jeg tror stemmer. Vi er også glad i natur og fjell både på vinteren og sommeren. Det er stor forskjell på fjellene rundt Tromsø og de fjella jeg kjenner fra Selbu og Tydal. Jeg husker første gangen Johanne skulle være med til Tydal. Da vi kom opp Brekkbakkene, steg Øyfjellet rett imot oss. «Se så fint fjellet er», sa jeg. «Hæ, mener du den haugen der? spurte hun.

– Tilbake til musikken; hva er drivkraften din?

– Det er at det er skikkelig morsomt! Jeg er nok blitt avhengig av å spille musikk. Jeg har sagt at hvis jeg går på en scene uten at jeg gleder meg, så skal jeg slutte på dagen. Men det ser ikke ut til å være noe tema enda.

– Husker du hvordan det hele begynte?

– Det begynte med kulturskolen i Selbu. Jeg var fenget av sterke rytmer og min store drøm var å bli trommis. Men det var det mange som drømte om, og jeg kom ikke inn. Da foreslo pappa at jeg måtte begynne på bassgitar, og slik ble det. Hvis jeg kan si at jeg har hatt noe gjennombrudd så kom det med bandet «Dråkmat» og superfinalen i MGP Junior i 2015. Låten vår «Æ ane itj æ» kom også med på MGP junior albumet som toppet Norges offisielle albumliste og Trøndertoppen i Adresseavisen. For fem fjortenåringer fra Sebu var det kjempestort. – Litt flaks må en ha, sa jeg da bestefar i Tydal ringte og gratulerte. «Det er ikke bare flaks, vet du. Det er nok en god dose dyktighet i det også», sa bestefar. Jeg håper han har rett i det.