Bjørnar Guldseth er født og oppvokst i Vikvarvet i Selbu, og beskriver sine år på barneskolen i grenda som svært trygge og gode.
Men historien ble en helt annen da han begynte på ungdomsskolen. Flere år med mobbing satte dype spor, og fortsatt preger hendelsene store deler av hverdagen til 43-åringen.
Mobbingens
lange
skygge
Publisert
Sist oppdatert
–
Jeg ønsker nå å fortelle min historie for å vise folk hvor lenge mobbing kan
henge i. Selv om jeg endelig har en normal hverdag, så er det så lite
som skal til for å velte lasset mitt, forteller Bjørnar.
Ved hjelp av jevnlig samtaleterapi og medisiner beskriver han et godt liv – nå. Men reisen dit har vært lang og kronglete.
(Illustrasjonene brukt i denne saken er hentet fra Bjørnars personlige notater)
God oppvekst i Vikvarvet
Lille Bjørnar kom til verden i 1980, og ble tatt godt imot av både mamma, pappa, ni år gamle søster Elin Merete og bror Eivind på sju. «Attpåklatten oppi Slindenj» ble han kalt.
– I 1987 startet jeg på Vikvarvet barneskole. Vi var bare fem elever i klassen, og var en svært sammensveiset gjeng. Selv om vi hadde fri hver onsdag møttes vi likevel for å leke. Jeg minnes det som gode dager, forteller Bjørnar.
Barneskolen gikk sin gang, og etter hvert kom ungdomstida med alt det den innebærer. Høsten 1993 skulle nok et kull med elever fra alle Selbus grendeskoler starte sammen i en ny klasse på en stor skole.
– Nye gjenger og klaner ble dannet, og jeg fikk også min egen gjeng. Men i løpet av de første månedene så begynte det å komme kommentarer her og der. Jeg reagerte egentlig ikke i starten, og avskrev det hele med at de bare ville tøffe seg, forteller Bjørnar.
Men kommentarene ble verre, de kom oftere og det dannet seg en form for struktur og systematikk rundt det hele. Etter hvert våknet han med en klump i magen hver eneste dag, og en ekkel følelse rundt det å sette seg på bussen og gå av ved skolen tok mer og mer over. Noe av det som preget ham mest var kommentarene om hvor dum han var. Han forteller at hver gang han svarte høyt på spørsmål i klasserommet så var det visse elever som lo. Også enkelte lærere kunne finne på å le av svarene til Bjørnar. Han sluttet å rekke opp hånda i timen.
Foreldrene og Bjørnar hadde møter med skolen der problemet ble tatt opp. – Ingenting ble gjort selv om de visste hva som foregikk.
Røykegjengen og tur rundt skolen
Selv om skolehverdagen ble mørkere og mørkere, fant han likevel sine lyspunkter.
– En dag tok jeg røykpakken til mor, og da ble jeg en del av «røykegjengen» på hjørnet ved Selbuhallen. Da kom jeg meg i alle fall vekk. Det var fler enn bare meg i den gjengen som hadde det tøft på den tiden, så vi fant et fellesskap i hverandre, forteller han.
Bortsett fra litt dulting i gangene, så beskriver han at mobbingen aldri var av utpreget fysisk art, noe han mener han kan takke en kompis for.
– I friminuttene gikk vi sammen rundt skolen. Ikke nødvendigvis for å prate, men for at jeg skulle få komme meg unna. Uten ham tror jeg friminuttene kunne vært en god del verre med tanke på fysisk mobbing, sier Bjørnar.
VGS og militæret
Tre år på ungdomsskolen var endelig over, og videregående sto for tur. Han hadde en klar formening om hvilken linje han ønsket å gå, men da han innså hvem han kom til å havne i klasse med, tok han et annet valg.
– Jeg endte derfor opp på natur- og skogbruk, og selv om det ikke ble helt som jeg så for meg, så angret jeg ikke på valget. I ettertid syns jeg likevel det er trist å tenke på at andre menneskers oppførsel begrenset mine valg, forteller han.
Videregående i sin helhet ble mye roligere for Bjørnar, selv om det kom noen stikk i ny og ne der også. Men mentalt kom han seg liksom aldri ovenpå. Tankene var mørke, og depresjonen begynte for alvor å komme. Likevel måtte han gå videre med livet, over i førstegangstjenesten.
Millimeter i fra
Da militæret var over ønsket han å fullføre det som hadde vært planen tidligere, å gå allmenn. Han fikk plass på påbygg ved Bybroen i Trondheim.
– Jeg hadde egentlig løpet klart, og ønsket å gå høyskole. Så fikk jeg meg kjæreste som ganske fort ble gravid. Konsentrasjonen var dårlig, og jeg strøk på fler eksamener. Alt gikk egentlig i grøfta, forteller Bjørnar. Vekten av de fæle ordene og opplevelsene han hadde hatt i ungdomsskoleårene veide tyngre og tyngre i ryggsekken.
Vi spoler fremover til 2006. Bjørnar hadde lagt lokk på følelsene sine i mange år, men nå begynte de for alvor å komme opp til overflaten.
– Jeg forsto at jeg hadde en kjempeutfordring i livet mitt. Ting sto ikke så bra til mellom meg og daværende samboer, livet var turbulent og alt av undertrykte følelser og tanker kom opp samtidig, forteller han.
Hans psykiske tilstand ble et problem i forholdet, og en kveld fikk han nok.
Kun noen millimeter sto mellom ham og døden.
– Jeg skulle ende det den kvelden, men noe hentet meg inn igjen, forteller han.
Bjørnar satte seg ned på et trygt sted, tok opp telefonen og slo det nummeret han hadde gjort så mange ganger før – til storesøsteren.
– Jeg skal ikke gjøre det, var beskjeden han ga.
«Familien min skal aldri gå gjennom det»
Han maktet ikke å dra hjem den kvelden, så han overnattet hos en kompis. Neste morgen sto han opp, og dro på jobb som vanlig, som den gang var ved Kjeldstad. Det ble en dag han aldri kommer til å glemme.
– Jeg får et angstanfall uten sidestykke. De andre på jobb begynner å stusse når det ikke kommer noe material til de på høvel. Når de skal sjekke hva som står på, så finner de meg ristende bak en stabel med materialer. De får ikke kontakt med meg, forteller en synlig berørt Bjørnar.
Kollegene får ham inn i en bil og inn til legevakt, der det raskt ble etablert at det var et alvorlig panikkangstanfall han hadde.
– Bilder av hvordan livet til de rundt meg hadde blitt om jeg hadde tatt livet mitt den kvelden svirret rundt i hodet mitt da jeg satt bak den stabelen, det var utrolig vondt. Da bestemte jeg meg; familien min skal aldri gå gjennom det.
Selv om det var siste gangen han hadde selvmordstanker, slet han likevel med å håndtere tankene rundt det valget han nesten tok.
Ble tatt tak
Han ble raskt lagt inn på Østmarka, og ble deretter sendt videre til Levanger på samtaler.
– Det ble tatt tak uhyre fort da det virkelig gjaldt, og det berget meg i stor grad. Om det samme hadde hendt i dag vet jeg ikke hvordan det hadde gått, sier han, med et tydelig henblikk på dagens lange køer for å få psykisk helsehjelp.
For noen år siden fikk han i tillegg beskjed fra DPS om han var for frisk til å fortsette der fast. Han syns utviklingen rundt psykisk helsevern i Norge er bekymringsverdig.
Etter at alt kulminerte, hadde Bjørnar en kompis han hyppig lå over hos, noe han er svært takknemlig for.
– Vi snakket aldri noe særlig om psykisk helse, men vi trengte ikke å prate. Jeg visste at han var der med sin tilstedeværelse og sitt kameratskap.
Livet karret seg av gårde, og så...
Bjørnar ble sykmeldt, og dro etter hvert hjem til det han beskriver som «verdens snilleste foreldre» i Selbu. Og heldigvis var årets jaktsesong i gang.
– Interessen min for jakt er mildt sagt stor, og det året var det ingen tvil om at jakta redda meg. Jeg fikk en høst der jeg greide å få dagen til å gå.
Så fulgte to år der det var lite som skjedde. Bjørnar var stadig sykmeldt, sto på medisiner som hjalp og gikk jevnlig til samtaleterapi. Livet karret seg av gårde, og han fikk god økonomisk hjelp av sine foreldre som betalte både husleie og psykolog i en periode.
Så, en sensommerkveld i 2008 ramlet det en melding inn på telefonen til Bjørnar fra Nettby - datidens Tinder. «Ingvild, Lånke, Hell», sto det.
– Vi begynte å chatte, og avtalte at hun skulle komme på kaffebesøk allerede dagen etter. Resten er historie, smiler Bjørnar, som beskriver henne som en viktig brikke for at livet begynte å gå bedre.
Han innrømmer at det ikke bare har vært en dans på roser, og særlig de fem første årene av forholdet var utfordrende med tanke på Bjørnars psykiske helse.
– I starten var nok hennes redsel for at jeg skulle få selvmordstanker igjen stor, og vi har hatt mange runder på det området. Nå har vi lært hverandre å kjenne, og hun er den personen som holder meg på plass i livet.
Hun vet godt hva jeg har behov for når det butter.
Sammen har de fått to barn, og til sommeren blir det bryllup.
– Spennende – og litt skummelt, ler Bjørnar.
Elin Merete
Det er vanskelig å skrive om livet til Bjørnar, uten å snakke om søsteren han var så glad i. Dessverre ble hun alvorlig syk, og måtte gi tapt til sykdommen for ti år siden. Savnet etter henne er fortsatt stort.
– Visse ting i livet mitt var det bare hun som kunne svare på, og jeg sliter med savnet etter å ha henne å ringe. Hun forsto meg, for vi snakka liksom «samme språket». Når jeg sliter så tenker jeg ofte på Elin. Hun var en veldig åpen person, som alltid ga mye av seg selv, mimrer Bjørnar.
Brikker som faller på plass
Albert Einstein sa en gang at "Livet er på mange måter som å sykle. For å holde balansen, så må du fortsette å bevege deg." Bjørnar har alltid beveget seg fremover, noen ganger raskt, andre ganger sakte. Nå har sykkelen holdt stø kurs en stund, og han har fine planer for fremtiden. Drømmen er å bli trafikklærer.
– Nå går jeg på verdens beste skole, Aglo VGS, på påbygg. I klassen min er vi 15 stykker, og mange har opplevd lignende ting som meg i ungdomsårene, og flere er godt voksne. Det sier noe om problematikken og varigheten mobbing kan ha i et menneskeliv, sier Bjørnar.
Allerede på dag to på Aglo var det en lærer som spurte: «Har du noen gang testet deg for lese- og skrivevansker?».
Plutselig var det flere brikker som falt på plass. Kanskje var det en diagnose han hadde?
Han beskriver klassemiljøet som «magisk» og lærere som virkelig ser elevene sine. Han har allerede forbedret flere av karakterene sine og har funnet tilbake til lesegleden. Det ekstreme bekreftelsesbehovet han hadde i 20-årene, som drev nye bekjentskaper bort, har avtatt.
– Jeg har blitt mer rolig, og er så fornøyd med det jeg har nå, selv om jeg fortsatt er kjapp til å klandre meg selv om noe blir galt. Men jeg jobber med saken, forteller han.
Vi har ingen flere barn å miste
Bjørnar syns det er viktigere nå, mer enn noen gang, at han forteller sin historie. Det å få ansikter på mobbestatistikk og tall i en tabell, er viktig for å skjønne at bak hver prosent så står det et menneske som sliter. Han nevner den mye medieomtalte saken om Peder Angel fra Røros, som tok sitt eget liv i februar etter alvorlig mobbing.
– Vi har ingen flere barn å miste til dette! Jeg ønsker at den voksne delen av samfunnet skal forstå at ved å ikke gjøre noe, så er man medskyldig i mobbingen. Man skal skjemmes over at man ikke gjør noe, eller ikke bidrar til å avhjelpe situasjonen. Vi kan ikke forvente at en 15-åring, som utfordrer og prøver å finne sin plass i samfunnet, skal gjøre alt riktig. Det kreves veiledning fra voksne. Når noe skjer, må det tas tak i med en gang. Og foreldre må slutte å nekte for at ungen deres kan gjøre feil, sier Bjørnar.
Og når det kommer til baksnakking og «sleivete kommentarer», er han også tydelig:
– Uavhengig om kommentaren er ment som tull eller ikke, så er det mottakeren som bestemmer hvilken følelse man får i kroppen.
– Dere ødelegger livene til folk
Når spørsmålet om hva han ønsker å si til de som mobber kommer opp, oppstår det en lang pause. Bjørnar blir tydelig berørt, et par tårer triller nedover kinnet, men ordene kommer kontant ut:
– Slutt med det! Dere ødelegger livene til folk. Jeg har brukt over 20 år på komme meg ovenpå, og jeg må kanskje fortsatt leve med depresjon resten av livet på grunn av noe som kanskje var ment som kødd. Og til dere som blir mobbet, be foreldre om å hjelpe dere, og ta kontakt med riktig instans.
– Hvordan kan skolene kan ta tak i mobbeproblematikken?
– Lytt til barna og ungdommene, og aksepter at ting ikke har gått så bra. Våkne og ta tak nå, før det går helt over stokk og stein.
Han mener også at tiden er inne for at kommunen må akseptere og innrømme at det de gjør nå er feil.
– Her hjelper det ikke å glatte over, for alle steiner må snus og ingen kan avskrive seg ansvar, er Bjørnars klare oppfatning.
– Hvilket forhold har du til Selbu i dag?
– Jeg har mine to foreldre, tre onkelbarn og svoger her – og koret. Og så er jeg på hytta og på martnan og sånt, men det er det. Når folk sier at Selbu er et lykkeland, så skulle de bare ha visst. Det uttrykket kan man bare kutte ut. Det har vært mange mennesker både før og etter min tid som har opplevd mye motgang her. Er du litt annerledes, så er det ikke plass. Det er min erfaring, dessverre.
Nå har Bjørnar et sterkt ønske om at historien hans kan være en øyeåpner, og til og med kanskje hjelpe noen. – Om jeg klarer å nå ut til en person, så er det det viktigste for meg. Da har jeg gjort det dobbelte av hva jeg har gjort frem til nå.
