Megagudstjenesten – et vakkert, hjerteskjærende paradoks

Det var en god opplevelse. Men Megagudstjenesten i Selbu kirke søndag kveld var også en vond opplevelse som minnet oss på at verden ikke bare er god, men også kan være grusom og drepende. Hele gudstjenesten var i grunnen et paradoks.

Her var det «Morna korona» og lutter glede over at vi igjen skal få nyte friheten, at vi skal få puste fritt, uten munnbind og meteravstand, og at vi igjen også skal få føle at vi er hverandre nær, alle sammen. 

Gledesfest med mørkt bakteppe

I utgangspunktet var altså denne gudstjenesten en gledesfest i anledning av at vi etter alle solemerker vil være ferdig med koronaen i forholdsvis nær framtid.  Men et annet bakteppe var der også. For i Europa, ikke så langt unna oss, i Ukraina, foregår det dag og natt en blodig krig, en forferdelig menneskelig tragedie der et menneskes liv er ingenting verdt. I dette bakteppet kan vi ikke unngå å se hjerteskjærende scener med tusener på tusener av  istykkerbomba hjem, med døde og lemlestede menneskekropper, og med en evig strøm av blod og tårer. I Ukraina opplever menneskene helvete på jord.

Og det verste er at det er slike tilstander med krig, blod og tårer i utallige land på vår lille jord. En kan bli pessimistisk på menneskehetens vegne av langt mindre.

Feiring, klagesang – og håp

– Dette er en gudstjeneste med både feiring og klagesang, men også med håp, sa Per prest. Og håpet om en bedre verden, uten krig, fornedrelse, blod og tårer, gjennomsyret også innholdet i alt vi opplevde i Selbu kirke denne søndagskvelden.

Aktørene var alle fra øverste hylle i Selbus kulturliv, med vidt forskjellig kunstnerisk uttrykk i sin kulturutøvelse, men aktører som alle var med og fylte ut bildet som kirken ønsket å vise av en verden som samtidig er både god og vond, men der vi aldri må miste håpet av syne.

Innledningen, med mektige Toccata og Fuge av Bach, spilt av unge Tomas Nissestad Unsgård på kirkeorgelet, var enorm og imponerende. Og Hans Bårdsgårds prolog «E du her?» satte ord på det som vel har vært i alles tanker i denne merkelige tiden da ingenting har vært normalt. 

Deilig er jorden – og Kyrie Eleison Rock

Det var uten tvil ei gudstjeneste, med både skriftlesning, trosbekjennelse, og ei underfundig, men samtidig begripelig preken, og med tradisjonssalmer som «Velt alle dine veie», «Alltid freidig når du går» og «Deilig er jorden». Og samtidig var det hele så lite tradisjonelt at en kunne få sjokk av mindre, om vi ikke var forberedt på det. Men det var vi jo. For her fikk vi «Kyrie Eleison Rock» og en rekke andre høyst innholdsrike sanger fra rockens verden, blant annet «People say: Have I got a right to live?» og «Take a load off, Fanny, and – put the load on me». Det var sanger som fungerte utrolig godt i denne gudstjenesten. Og at alt ble avsluttet med Monty Pytons «Always Look On The Bright Side Of Life”, var helt naturlig der alt munnet ut i drømmer og håp.

Stjernerockere og dyktige medmusikere

Det var nok først og fremst rockernes kveld på podiet i kirken, og Selbus to gitarspillende stjernerockere, Eilert Ottem og Gjermund Lund, ga alt, og vel så det, for å formidle kveldens budskap til de nesten hundre menneskene som fikk med seg denne gudstjenesten. Med seg i orkesteret hadde de også Selbus nye organist, Jovna Dunfjell, på tangenter, Paul Anders Endresen på bass og Kaj Endresen på trommer, til slutt også Per prest på trompet. Stort bedre kan det ikke bli.

Også helt andre toner

La oss så slå fast at dette slett ikke var en rockekonsert. For Ingrid Borseth Saasens utrolig vakre stemme ga undertegnede kanskje kveldens største opplevelse i Helene Bøksles inderlige «Mitt land». Og ellers må vi her også trekke fram de to kulturskolejentene, Ane Aas og Ronja Nypan Kallar, som framførte «Når snøen smelter» fra «Tre nøtter til Askepott» og «When you believe» fra «Prinsen av Egypt». Det var også ubeskrivelig vakkert.