Marte reiste gjennom 24 land i tre verdensdeler

– Hvor er du nå, Marte Kjøsnes?

– Nå ligger jeg i gresset nede ved Selbusjøen og soler meg sammen med mamma og pappa, broren og svigerinna mi og deres to små barn. Jeg bor i Trondheim nå, men her på Skarodden vokste jeg opp. Jeg skal være her noen uker i sommer mens jeg jobber som ferievikar ved miljøarbeidertjenesten i Selbu.

– Hva er den egentlige jobben din?

– Jeg har vært lærer i Stjørdal siden 2018 og jobbet ved Halsen ungdomsskole siden 2019 der jeg underviser i matematikk, naturfag, spansk og gym. Siste året har jeg hatt permisjon, og nå gleder jeg meg til høsten og til å starte på med en ny 8.klasse. Jeg er veldig takknemlig for permisjonen. Det er ingen selvfølge å få det, og nå håper jeg å få gi litt tilbake. Jeg har snakket mye spansk det siste året og lært mye om spansktalende land. Jeg gleder meg til å undervise om det, og kanskje har jeg blitt en bedre spansklærer.

– Hvorfor søkte du om permisjon?

– Da en god venninne og kollega spurte om jeg ville bli med på en reise jorden rundt, trengte jeg ikke lang betenkningstid. Reiselyst og ønske om få oppleve mer av verden har i høyeste grad preget livet mitt til nå. Etter videregående jobbet jeg ett år som au pair i Spania, og min første tur til Afrika var i 2008 da jeg var så heldig å få være blant de fire som plukket ut til delta i et samarbeid mellom Selbu Kulturskole og en tilsvarende skole i Mosambik. Reisevenninnen min heter også Marte. Så det ble jorden rundt med Marte & Marte. Det artige er at mange har fulgt oss på sosiale medier.

– Jorden rundt; det høres voldsomt langt ut?

– Ja, vi begynte å spare penger og planlegge turen for to år siden. Vi ble fort enige om reiserute og hvordan vi ville reise. Fra vi dro i midten av september i fjor og til vi kom tilbake 15.juni har vi vært på reise gjennom 24 land og tre verdensdeler, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Australia. Vi reiste såkalt «backpacking», det vil si at vi dro med fly, tog eller buss fra by og til by og fra land til land og at alt vi hadde med oss fikk plass i en ryggsekk. Noen ganger tok vi inn på hotell, men vi prøvde å bo så billig som mulig, ofte på hostels som er en slags blanding av vandrerhjem og hotell. En fordel med å reise på denne måten er at du blir kjent med andre «backpackere» fra hele verden, og at du får oppleve nye kulturer og komme tett på lokalbefolkningen fra innsiden, slik de bor og lever. Det er bare to uker siden vi kom hjem, og hodet er fortsatt fullt av sterke bilder og inntrykk.

– Noen du vil dele med oss?

– Da vil jeg fortelle om Algerie som er Afrikas største land, og hovedstaden Alger som har mye fransk arkitektur og minner litt om Paris. Det er veldig vanskelig å få visum til Algerie, og du må være forsiktig på grenseovergangene. Men inne i selve Alger møtte vi så mange trivelige folk og en gjestfrihet som nesten ikke går an å beskrive. Folk kom bare bort til oss, spanderte is og tok oss med på severdigheter og viste oss rundt i byen. Afrikas største moske ligger i Alger, og tre unge jenter tok oss med til fredagsbønnen der. Der satt vi i hijab, t-skjorte og langt skjørt og lyttet til de muslimske kvinnene som ba bønnene sine på arabisk. Det var nesten uvirkelig og helt magisk.

 – I november i fjor publiserte Selbyggen et reisebrev fra dere. Hva kan du fortelle om det?

– Det reisebrevet var fra Kisumu i Kenya der vi tilbrakte fire uker som frivillige hos organisasjonen Interfelk som er samarbeidspartner til det norske «Prosjekt Gatebarn i Kenya.» Vi ble tatt imot med åpne armer og fikk være med på skoleavslutninger, idrettsdager, familiemiddager og mye mer. Likevel var det gateguttene som gjorde oppholdet helt spesielt for oss. Det var fem gate-gutter i alderen 9 til 14 år som gikk på skole og bodde på senteret da vi kom, og 16 da vi dro.

– Hvordan rekrutteres de til senteret?

– Det er de ansatte ved senteret som henter dem inn fra gata. Selv om de leker, danser og ler på bildene vi tok av dem, er realiteten til disse kenyanske guttene brutal, vond og hjerteskjærende. Noen har traumer og er rusavhengige, og de aller fleste har droppet ut av skolen og er utsatt for omsorgssvikt, ikke bare av foreldrene, men av hele samfunnet. Hos Interfelk får de ei seng, de får mat og undervisning i blant annet matte og engelsk. De opplever at noen tar vare på dem, viser dem omsorg og oppmerksomhet. Men ifølge staten sine regler får de bare lov til å være ved senteret i en måned. Det er vanskelig å erkjenne, for det kan  være kort vei tilbake til gata igjen.

– Hva har møtet med disse guttene betydd for deg i et større perspektiv?

– Sannheten er at samtidig som vi hadde det helt fantastisk sammen med disse guttene, knuste de på en måte hjertene våre. De åpnet klasserommene for oss, delte historiene sine med oss, gråt og lo med oss. Vi prøvde å gi dem all vår oppmerksomhet og omsorg, og fikk så uendelig mye takknemlighet og glede tilbake. Samtidig åpnet det perspektivet på de enorme forskjellene og hvor urettferdig godene i denne verden er fordelt. Det sinnssyke privilegiet som følger med å være norsk; det var nesten så vi skammet oss over det. De fire ukene på Interfelk-senteret i Kenya er det desidert sterkeste som sitter igjen etter reisen vår. Det vil aldri kunne slettes, og jeg har lovet meg selv at jeg skal tilbake.

– Hva vil du si til de som leser dette og gjerne vil hjelpe?

– Da vil jeg si at de må gå inn på nettstedet «Prosjekt gatebarn i Kenya» og melde fra om at de vil være med fadderordningen de har. For 325 kroner i måneden gir du skolegang og en plass å bo for et gatebarn i Kenya. Målet er at fadderbarnet skal gjenforens med familien sin og gå på en vanlig skole. Jeg er selv fadder for to, og underveis på reisen klarte Marte og jeg å rekruttere ni nye faddere fra våre egne familier og venner. Mange undres på om pengene kommer fram når en blir med på en fadderordning, men det kan jeg garantere at de gjør i dette tilfellet.