Mannen mot strømmen

Han var en av få tydalinger som markerte motstand mot Nesjøutbygginga. Vindkraft vil han absolutt ikke ha, og i siste nummer av Selbyggen stilte han ordføreren noen kritiske spørsmål om konsesjonskrafta og vedvarende støy fra datasenteret.   

– Hvor er du nå, Christian Lysholm? 

-Nå er hjemme på Åsen i Ås i Tydal. Jeg er leietaker og bor her sammen med sønnen min, Tore Daniel. Bestemor mi, Berit Marie Lysholm var fra Åsen. Så det er rart hvordan ting henger i hop. 

 – Lysholm er jo ikke noe vanlig tydalsnavn; hvor kommer familien din fra? 

-Det antas at navet kommer fra Lydersholm i Danmark. Så var det et par «Lysholmere «som havnet i Trondheim. Brenneriet som utviklet Lysholm akevitt ble drevet av en bror av bestefar.  

– Hvorfor ble det Tydal? 

-Svaret på det er nok eventyrlyst og fjellklatring. Ifølge historien kom to brødrepar Lyng og Lysholm syklende til Tydal på slutten av 1800 -tallet. En av dem, Andreas Lyng, gift med Ingeborg fra Sakrismoen, ble min morfar og Jørgen Lysholm min farfar. Begge kjøpte seg gårder og ble gifte i Tydal. Farfar kjøpte Nedal gård, men overga den til Trondhjems Turistforening i 1913. Da hadde han kjøpt Moen gård av Andreas, der jeg vokste opp som den yngste av fire søsken. 

– Hvordan gikk det med deg? 

-Etter å ha fullført folkeskolen og framhaldsskolen i Tydal, ble det noen turbulente år i Trondheim til jeg tok meg selv i nakken og fant ut at jeg måtte ha meg en utdannelse. Jeg tok artium som privatist, og karakterene holdt til sivilingeniørstudiet på NTH. I 1972 var jeg ferdig utdannet geolog. Min første jobb var geokjemiker ved NGU. Etter noen år som forsker i Miljødepartementet dro jeg til Tanzania der jeg var med på å skaffe datagrunnlaget for et av Afrikas største kraftverk. Det ferdigstilles i disse dager og serves av en kunstig innsjø som er fire ganger større enn Mjøsa. 

 – Og etter Afrika?

-Da ble det mye vasskraft og senere offshore virksomhet, blant annet kartlegging av koraller. Men før vi forlater Tanzania må jeg fortelle om selbyggen Åge Kulseth. Han jobbet også på prosjektet der, og en gang ville vi prøve å komme oss på toppen av Kilimanjaro-fjellet. Underveis havnet vi i et lokalt bryllup der vi fikk servert banansprit. Det er det verste jeg har smakt noen gang, men en må ta skikken dit en kommer. Åge døde i fjor, og da mistet jeg en av mine beste venner. 

 – Naturverneren Christian, når våknet han? 

-I prinsippet er jeg ikke imot naturinngrep for enhver pris. Jeg innser at vi ikke kan bo i huler og gå rundt i skinnklær lenger. Men jeg har sett mye grusom naturødeleggelse som det aldri går an å reversere og gjøre noe med. Det såkalte grønne skiftet som vi har nå er det verste som har ramma kloden. Kolossale områder i Asia og Latin Amerika blir utrydda på utvinning av diverse mineraler. Det vi driver på med her i Norge blir peanøtter i sammenligning. 

– Mener du fremdeles at Nesjøutbygginga var feil? 

-Det er vanskelig å svare på, men det som fortsatt forundrer meg er at de frodige seterdalene og et slikt unikt naturområde som Nedalen var kunne settes under vann uten mest noen form for protest. Men for meg handlet det mest om sorg og tap. Nedalen var mest som hjemme. Det var min barndoms rikeste rike som forsvant. Fisketurene oppover Nea da vi fikk så mye stor og fin ørret at vi ikke klarte å bære den heim. Guttunger i dag får aldri oppleve noe slikt. 

– Hva med spørsmålene du stilte til ordføreren i forrige nummer av Selbyggen? 

 -Det vil jeg svare på i et eget leserinnlegg i neste nummer av Selbyggen. Her vil jeg bare si at ordføreren tar feil når han sier at kommunen ikke har noen råderett over konsesjonskrafta. Det er mange kraftkommuner i Norge som har vedtatt en fast strømpris til innbyggerne og hytteeiere.  

 – Vil du alltid være en kritisk røst mot naturinngrep i Neadalføret? 

– Jeg har viet livet mitt til naturvitenskap, og derfor har jeg en plikt til å si fra når jeg mener utviklinga går i feil retning; selv om det ikke alltid faller i god jord.