– Livet mitt er håndball og skole

– Hvor er du nå, Håkon Fossan?

– Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en inspirasjonstreningsøkt i Sveberg-hallen. Den ble ledet av talentsjefen for yngre landslag gutter. Jeg var blant de fem spillerne fra Heimdal som ble plukket ut til å delta. Laget mitt har også kvalifisert seg til Bring serien, der vi møter de beste 16-årslagene i Norge. Sist onsdag deltok jeg også på regional landslagsmiljøtrening. Jeg er heldig som får mulighet til å delta på så mange ulike samlinger og treninger.

– Betyr det at du kan være aktuell for et yngre landslag?

– Det vet jeg ikke. Det er hard konkurranse om plassene. Men jeg føler at jeg har hatt stor fremgang etter at jeg gikk over til Heimdal i fjor høst.

– Går det an å bo i Selbu og spille håndball for Heimdal?

– Nei, det var akkurat det. Jeg tok et valg om å satse på håndball, og da måtte jeg flytte til Trondheim. Jeg begynte på idrettslinja på Heimdal VGS i fjor høst og får ha tre håndballøkter i uka i skoletida, i tillegg til at jeg trener med Heimdal G-16 tre ganger i uka.

– Hvordan klarer du å kombinere all treningen med studiespesialisering på videregående?

– Livet mitt består av håndball og skole nå. Det blir ikke tid til så mye annet, men jeg har valgt det sjøl og kan ikke klage. Målet mitt er å bli proff og kunne leve av å spille håndball. Men jeg vil ha en skikkelig utdanning også. Det blir bedre hvis jeg får ta videregående over fire år. Jeg har lyst til å søke på den muligheten.

– Hva vil du si om håndballtilbudet for gutter i Selbu?

– Det er bra tilbud, men dessverre litt tynt nedover i rekkene. I fjor spilte jeg på Selbu G-16. Det var godt oppmøte på treningene, vi hadde det veldig artig sammen og det var det viktigste. Nå spiller lagkompisene mine fra G-16 på herrelaget. Under der er det ikke noe lag før G-13.

– Er det fordi mange slutter med håndball og går over til fotball?

– Ja, det er nok det, mange må ta et valg når de blir 15 -16 år. I denne alderen er det nok et generelt frafall i idretten. Jeg spilte både fotball og håndball og vurderte ei stund å bare spille fotball.

– Hvorfor det?

– Det var fordi mamma var håndballtreneren vår. Det er ikke så gøy å ha mammaen sin til trener. Men det ordna seg. Jeg er glad jeg kom til fornuft og fortsatte med håndball.

– Hva er styrken din som håndspiller?

– Det er nok først og fremst hurtighet og spenst. Og så er jeg venstrehendt. Når du er kantspiller og skyter med venstrehånda, er det vanskelig for målvakten å vurdere hvor ballen kommer hen. De aller fleste er jo høyrehendt. I tillegg har jeg vært heldig og sluppet unna skader. Forebyggende trening er viktig, jeg bruker mye tid på det.

– Så du scorer masse mål med venstrehånda di?

– I fjorårssesongen ble jeg toppscorer med 54 mål for laget mitt i Selbu. Men det er jo ikke bare målene som teller. Minst like viktig er forsvarsspillet og at laget i sin helhet spiller godt sammen.

– Har du noe forbilde?

– Det er landslagspilleren Aleksander Blonz. Han omtales som Norges målfarlige venstrekant og er proff i Danmark. Han spiller i samme posisjon som jeg, og det er kanskje derfor han er det store forbildet for meg. Dessverre måtte han nylig melde avbud til VM på grunn av blodpropp.

– Hvordan ble du tatt imot av lagkameratene dine på Heimdal?

– Kjempebra! Heimdal G16 har gode trenere og et veldig bra lag. Jeg gled godt inn og følte meg velkommen fra første stund.

– Er det langsomt å bo på hybel?

– Nei, det går veldig bra. Men jeg er glad for at vi er to gutter fra Selbu som bor sammen. Emil (Furan) spiller også på Heimdal G16 og begynte på idrettslinja på samtidig med meg. Vi trives godt i lag og kamperer veldig godt sammen.

– Blir det mye pizza til middag?

– Nei, der tar du nok feil. Vi lærer mye om kosthold på skolen, så jeg kan forsikre om at vi spiser sunt med masse proteiner og karbohydrater.