Lillian og Magnus satser på sau

Hvis du står ved gamle Øvre Handelsforening og ser langt, langt oppover lia, skimter du et gårdsbruk som heter Marstad, eller Marstadplassen om du vil. Der bor Lillian Marstad og Magnus Uglemsmo, som går mot strømmen og satser på sau.

Lillian har vokst opp på Marstad, og nå har hun sammen med ektemannen Magnus tatt over gården. De har fått gjort mye på kort tid, for i løpet av fire år har de rukket å få to barn, tatt over gården, bygget seg hus, giftet seg og bygget nytt fjøs. Mye av byggingen har de stått for selv. Og ikke nok med det, nå er de i gang med å planlegge bryllup nummer to.

– Det er vel ikke å anbefale, sett fra en ekteskapsrådgivers perspektiv. Vi har vel ikke vært så mye sammen på kveldstid på de fire årene, sier Lillian og smiler.

Hun jobber til daglig i Nortura, mens Magnus jobber for Selbu Energiverk.  Begge to er fortsatt i 100% jobb, og kommer til å være det en god stund til. Det er nemlig vanskelig å starte opp med gårdsdrift og få lønnsomheten på plass med en gang. 

– Hvorfor vil dere satse på fjøs- og gårdsdrift?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har vokst opp med det, og da jeg fant en som var like interessert så ble det heldigvis sånn. Det var utenkelig for meg å ikke drive gård så når vi ville det samme, så gled det av seg selv, forteller Lillian.

– Jeg har bestandig sagt at jeg skal finne meg ei med fallrettighet eller odel. Lillian hadde ikke odel, men gård ble det, så jeg var heldig, sier Magnus og så ler de godt begge to. Han har nemlig vokst opp som det Lillian kaller «villagutt».

Gårdsdrift er vanskelig uten kårfolk

På gården står også Lillians barndomshjem intakt, og der bor fremdeles mamma Karin og pappa Tor Jomar. Karin er fremdeles i jobb, mens Tor Jomar er kårkaill – noe Lillian og Magnus priser seg lykkelig over, og er svært takknemlige for. Nylig har de vært gjennom lamming, som ble ferdig 17. mai, og når man skal være oppe mange netter i tillegg til å stå i full jobb kan det fort bli for mye. Da er kårkaillen god å ha.

– Det hadde ikke vært gårdsdrift her uten kårfolk. Slik er realiteten for mange bønder, og kårfolket er ofte foreldrene til gårdbrukerne. Lamminga gikk greit siden vi har så god hjelp, og det er pappa som har tatt den tyngste børen i år. Neste år er det mulig det blir et annet opplegg, for da er det flere dyr som skal lamme, sier Lillian.

Øker antall dyr

Det er kjøttproduksjon de har fokus på i driften, i tillegg til litt ullproduksjon. Før utbygging hadde de 40 vinterfôra sau, ambisjonen er å ha opptil 150 vinterfôra sau, slik at man til sammen etter lamming kan slippe omtrent ca 400 dyr i skog og utmark om sommeren. For Lillian har sauehold blitt en lidenskap, mens Magnus er ny når det kommer til sau. Likevel har fjøs hatt en tiltrekningskraft på ham hele livet, og han har i mange år jobbet som avløser. Han liker å holde på med det praktiske i gårdsdriften – som å drive jorda og vedlikeholde maskiner og hus. Der utfyller de to hverandre godt, for Lillian liker best biten som omhandler dyras ve og vel.

– Det er alltid en kamp dette med å få folk til å skjønne viktigheten av matproduksjon i Norge. Det er jo også bærekraftig mat, vi finner ikke mer bærekraftig mat enn dyr som går ute på beite og knapt bruker kraftfor. Det er også trygg mat, for vi bruker veldig lite antibiotika på dyr i Norge.

Tid er det vanskeligste

– Hva er det vanskeligste med å være gårdbruker? 

– Tid. Å få alt til å gå opp, man skal jo ha tid til barna oppi alt også. Økonomi er selvfølgelig også en faktor, men det er jo ikke bare derfor vi bygger nytt fjøs, nytt fjøs gir muligheten for økt dyrevelferd samt en mer fleksibel hverdag. Sauene appetittfôres, så det er en rundball i en kasse som sauene spiser av når de føler for det. Jobben må fremdeles gjøres, men det er litt friere når det kommer til tidspunkt, forklarer de begge.

– Så er det jo dette med rovdyr da. Det varierer hvor stort problem det er i Selbu. I fjor var det en veldig behagelig sesong, men det har vært noen år hvor det regelrett har vært helt jævlig. I fjor mistet noen av de andre i beitelaget lam til jerven, som knerter lammene og ofte gjemmer dem. Når de da ikke finner dem igjen så får de heller ikke erstatning. Så var det en sesong hvor bjørn tok sauer rett ved hytteveggene til folk. Vi må rette en takk til skadefellingslaget som rykker ut og ordner opp når det blir gitt fellingstillatelse, sier Magnus.

– Ja når det er slike somre så er vi ekstra mye ute på tilsyn i skogen. Om nettene sover jeg ikke, da ligger jeg bare og tenker, og følger med på radiobjellene. Bjellene varsler om dyr som ikke beveger seg, men også her er skadefellingslaget veldig flinke til å følge med.  Vi har jo alt av rovdyr i Selbu også, jerv, bjørn, ørn, gaupe og noen ganger ulv. Og vi sier slett ikke at alle disse må bort, det er kun de dyrene som gjør skade i form av at de leker seg og lar de gå delvis oppspist som det må gjøres noe med, presiserer Lillian. 

Barna lærer mye

Selv om det er mange bekymringer rundt det å være gårdbruker, og å ha sauer på sommerbeite, er det også masse positive ting å trekke fram ved å drive gård. 

– Det beste er å se at det blir noe av det du holder på med. At det er dyr i fjøset, sauesanking på høsten, å se at barna trives og hvor mye de lærer på å være med å ta vare på dyr, sier Lillian.

– Ja, vi overfører viktig lærdom til barna. 

De to anslår at det er ca. 20-30 stykk i Selbu som i dag driver med sau. De håper at miljøet som er idag består, om det blir få igjen i beitelagene blir det mer jobb på de som er igjen. Det vært en del generasjonsskifter på sauebrukene de siste årene, noe de håper vil være trenden i kommende år også.

– Det er nok en sammensatt årsak til at ikke flere starter eller tar over bruk med sau. Økonomi, og negativ omtale av landbruket er noen årsaker. Det er slett ikke bare negativt – men heller mye positivt med denne livsstilen. Man blir ikke nødvendigvis rik på penger, men klisjeaktig sagt – man blir rik på veldig mye annet, er de to enige om.  

Kommer ingen vei uten egeninnsats

Når Selbyggen kommer på besøk, er det like før sauene skal ut av fjøset og gå i inngjerding rundt husene på gården. Etterpå slippes de ut på beite i skogen rundt Hersjøen og i Kråssådalen. Det betyr ikke at arbeidsoppgavene blir spesielt mye mindre. Det må stor egeninnsats til for å drive gård, og utbrenthet og psykisk helse er heldigvis kommet mer i fokus den siste tiden, også i landbruket. Mye av jobben som er gjort med både nytt hus og nytt fjøs er gjort av Lillian, Magnus og deres gode hjelpere. Når man tenker på at de i tillegg har to små barn og begge er i 100% jobb, vitner det om en enorm innsats over lang tid, noe som må til om man i ettertid skal kunne sitte igjen med noen inntekt, forklarer Magnus. 

– Det er jo egentlig veldig synd at så mye må baseres på egeninnsats for å kunne sitte igjen med noe som helst etterpå. Det skulle vært mulig å bruke lokale entreprenører til flere ting, slik at det ble mer verdiskapning i bygda. Kårkaillen har lagt ned mye arbeid, og så har jeg gjort veldig mye i forbindelse med det nye fjøset selv. Sprenging, lafting og betong er satt bort, resten har vi gjort selv her, sier han. 

Vil informere mer

Lillian har en drøm for fremtiden, nemlig å få flere øyne opp for sauenæringen. Hun håper at gården en dag kan bli tilgjengelig for veldig mange flere, uten å gå for dypt inn i hva drømmen innebærer. 

– Næringen har kanskje vært litt lukket og folk vet ikke helt vet hva det går i å drive med sau. Vi har alltid nye prosjekter, og hvis folk vil se hvordan vi driver fjøs må de bare spørre om å få komme på besøk, sier hun.