Lidenskap i miniatyr

Hus er som mennesker. Noen er gamle og begynner å bli løse i hengslene, og bærer kanskje preg av å ha stått ute en vinterdag eller to. Andre er unge med masse pynt på fasaden, og fremstår alltid nymalt og i orden. Hvert hus har en sjel – og det er nettopp den håndverker Mari Jøkullsdottir prøver å fange i sine miniatyrhus. 

Akkurat nå driver Mari og pusser opp huset til sin far i Selbu. Det er dit hun skal flytte tilbake i løpet av våren og sommeren. Hun har bodd i Selbu tidligere, men valgte å flytte til Trondheim for noen år siden for å få nye impulser. Nå har hun tid og anledning til å stille opp for sin far, men får også mer plass til å utøve lidenskapen sin – bygging og kopiering av hus i miniatyr. Laget kun ved hjelp av papp, ispinner og rørepinner. 

Inspirert av sosiale media

Mari har alltid vært glad i kreativt håndarbeid, og husker interessen var der allerede fra barnsben av. Hun har også jobbet sammen med sin mor i forbindelse med levering av strikkearbeid til husfliden. For noen år siden kom hun over bilder av miniatyrhus på Pinterest og kjente umiddelbart at dette var noe å prøve seg på. 

– Jeg satte i gang og bygde mitt første hus. Da jeg var ferdig delte jeg et bilde av det på sosiale medier, og fikk kjempefin respons. Da fant jeg ut at dette var noe å satse på, og ballen begynte å rulle. En gang jeg delte et bilde på et «gjør-det-selv»-forum fikk jeg over 8000 likerklikk. Da ble jeg veldig stolt, sier Mari. 

Nostalgi og nære historier

Hun har jobbet intenst med dette i ca. 3 år. Etter hun hadde delt sine første prosjekter på nett, fikk hun sine første kunder. De ønsker gjerne kopier av hus som eksisterer eller som er revet. 

– Det er mange nostalgiske grunner til at folk ønsker kopier av hus. Det kan være barndomshjemmet som er revet eller ikke lenger er i familiens eie. Det kan være bestemors hus som bringer gode minner og lignende, forteller Mari som spesifikt trekker frem en kunde: 

– Det var en dame som ønsket kopi av sitt barndomshjem. Familien hadde eid det i generasjoner, men nå var det solgt ut fra deres eie. Når hun fikk det ferdige miniatyrhuset begynte hun umiddelbart å gråte og mimre. Hun pekte på huset og fortalte hvor hun lekte som liten. Hun er forfatter og bruker huset som inspirasjon i skrivingen sin, og har til og med et eget bord til det, forteller Mari, som syns det er flott å få slik kontakt med kundene. 

– Jeg rekonstruerer ofte basert på bilder, og da er jeg avhengig av å ha tett kontakt med kundene for å finne ut hvordan ting faktisk så ut, og for å fange essensen av huset. Ofte kan jeg få bare et bilde av fronten, og da må kundene bruke husken for å plassere vinduer og dører på riktig sted bak for eksempel. Det fører til mange fine samtaler, og jeg har faktisk fått nye venner via kjøp av husene, sier Mari. 

Streng materialbruk

Materialbruken er enkel, men restriktiv. Hun ønsker kun å ta i bruk papp, ispinner og rørepinner i byggingen.

– Det kan bli vanskelig med tanke på noen prosjekter, men jeg liker utfordringen. Jo mer komplisert det er, desto bedre er det. Da koser jeg meg veldig, forteller Mari ivrig.

Miniatyrhusbyggeren bruker ca. 8000-9000 ispinner i året på sine prosjekter. Man kan jo begynne å undre seg over om kunstneren spiser enorme mengder med is.

– Jeg gjør ikke det altså. Jeg får heldigvis kjøpt det jeg trenger på nett, ler Mari. 

I tillegg bruker hun ca. 4000 rørepinner, som er en tynnere og lengre utgave av ispinnen. Av dekor til tak, hager, dyr og mennesker bruker hun litt forskjellig som hun kommer over. Bare kreativiteten setter grenser. 

Tilbake til Selbu

Nå har håndverkeren altså bestemt seg for å flytte tilbake til Selbu – og hun gleder seg. 

– Det siste rommet jeg skal pusse opp er verkstedet. Det blir på ca. 30 kvm med egen dør. Når jeg har kommet i orden så håper jeg å kunne ta imot besøk, ha en liten utstilling og arrangere workshops og kurs, forteller Mari. 

Hun har og lyst til å ha overnattings- og serveringsmuligheter for kursdeltagere. Hun satser på og ha alt klart i løpet av juli. Da kommer også magasinet Lev Landlig på besøk for å lage en reportasje.

Kontakter over hele verden

Miljøet innenfor miniatyrhusbygging er ikke så stort, men Mari har skaffet seg kontakter som driver med det samme over hele verden. Navnet på bedriften «Maris miracle – under the leaves» var det venner på gruppen «Fairy Garden Believers» som fant på. 

– Det var ei fra Sør-Afrika som kom på Maris Miracle (Maris mirakel), og det ble supplert med forslaget fra en australier; under the leaves (under løvet). Det siste betyr faktisk «noe som er smått», forteller Mari. 

Hun forteller også om en som nærmest ble hennes mentor fra USA. Han har spesialisert seg innenfor dukkehus og har delt mange tips til inspirasjon. I tillegg har hun en kontakt i Oslo som har diorama som sin spesialitet; rekonstruksjoner av historiske slag og lignende – i miniatyr så klart. 

Messelivet

Det er hovedsaklig to arenaer hvor Mari får vist frem kunsten sin. Det er via sosiale medier, og på messer rundt omkring i landet.

– Jeg bruker ganske lang tid på et enkelt prosjekt, og jeg stiller aldri på messer med mindre enn 50 hus på utstilling. Hvis jeg får solgt en del så bruker jeg litt tid på å bygge opp en samling igjen. Så jeg kan ikke bli med på alle messene jeg blir invitert på. Jeg har brukt å prioritere Selbumartnan fordi det er både lokalt og veldig trivelig. Jeg har også vært på Rennebumartnan. Der kom jeg på 2. plass et år under en produktkonkurranse som skulle rangeres av publikum, forteller Mari. 

Uendelige muligheter

Håndverkeren hevder at hun aldri kommer til å bli ferdig med å bygge hus. Verden er utømmelig med inspirasjon til nye prosjekter. Det holder med en kjøretur, så har hun funnet grobunn for nye hus-idéer. 

– Jeg elsker spesielt gamle hus og gårder. Både norske og svenske gårdstun, og amerikanske «spøkelseshus». Jeg har bygget Emils Katthult og huset til Mormor og de åtte ungene, forteller Mari. 

Husene kan godt brukes som utgangspunkt til eventyrstunder i en barnehage, eller som en gave til en eldre person som sliter med hukommelsen. Å få en kopi av et hus man har bodd i, eller en gård man har drevet, er ofte en sterk opplevelse. 

– Jeg hadde noen kunder en gang som ønsket å lage en kopi av barndomshjemmet sitt til sin gamle far. Jeg fikk tilsendt videoen av da han åpnet gaven. Han begynte å gråte, så det var et følelsesladd øyeblikk for alle sammen. Jeg føler meg heldig som får lov til å gi noe slikt til andre, forteller Mari. 

Leker seg hver dag

Hun elsker hobbyen sin, og sier at hun leker seg hver dag. Selv om hun bygger kopier etter mål, så må det være noen frie tøyler og noe som blir tatt på øyemål. Det er da det blir best. Med tanke på hvor mye tid hun legger ned i arbeidet er husene rimelige.

– Dette er ikke noe jeg gjør for å kunne leve av det. Det tar for lang tid. Det er rett og slett en hobby jeg har for å glede meg selv og andre, sier Mari.

At dette er mer enn bare en vanlig hobby for henne blir tydelig jo mer hun forteller. Dette er virkelig lidenskap. 

– Jeg blir helt oppslukt i arbeidet og kan sitte mellom 6-10 timer hver dag. Jeg må tvinge meg selv til å slutte av. Man sitter jo bøyd over et arbeidsbord, og det er veldig slitsomt for ryggen som jeg allerede sliter en del med, sier Mari.

Julehus og kirker i Finnmark

Hun har kunder fra hele Norge, og forteller at hun akkurat nå har en bestilling inne fra Finnmark. Hun skal bygge Røst kirke. Det er en utfordring, men hun gleder seg til å begynne. 

– Jeg kopierer alle typer hus, og alle årstider. Før julemesser masseproduserer jeg julehus for eksempel – de er veldig populære. Det er ingenting jeg ikke kan bryne meg på, sier håndverkeren som håper folk tar kontakt for en hyggelig prat om de har et ønske om å få bygget noe i miniatyr. 

Prisen på husene ligger på mellom 800,- – 2.500,- basert på størrelse og tidsbruk. 

Ønsker velkommen

Mari gleder seg til å kunne ta imot gjester på «Capri» i løpet av sommeren. Hun kommer ikke til å ha faste åpningstider men ha en plakat ved veien. I mellomtiden går det an å besøke hennes sider på Facebook og Instagram for å beskue de vakre husene. 

– Jeg håper jeg får til et knallbra verksted med utstilling. Jeg har også en drøm om å kopiere Selbu bygdemuseum i miniatyr etterhvert. Vi får se hva tiden bringer, avslutter Mari muntert.