– Jeg har sett så mye rart opp gjennom, at jeg ikke trenger å se all verden

Som toåring fikk Kjell Gunnar Grøtte diabetes. Dette skulle gjøre han svaksynt som nittenåring og i dag er han blind på ett øye, og har kun ti prosent syn på det andre. Det har likevel aldri hindret ham i å dyrke sin store lidenskap, som er gamle biler. 

I dag bor 66 år gamle Kjell Gunnar fortsatt i barndomshjemmet som han har overtatt. Da han var to år, i 1958, opprettet hans far et lakkerings- og bilopprettingsverksted på hjemplassen på Selbustrand, og man kan vel si at han fikk interessen for bil inn med morsmelken. Denne interessen har vært med ham gjennom hele livet – noe man enkelt kan se når man kommer inn og ser en svær samling bilnøkler hengende pent på rekke og rad. 

De siste årene har han slitt med sykdom og en vond hånd, men ingenting gjør at han mister gleden over lidenskapen sin. I dag eier han totalt 16 eldre biler og fire campingvogner som ble produsert mellom 1964 og 1979, i tillegg til en imponerende samling av ting som var nymotens på 50- og 60 tallet. 

– Jeg vokste opp i den rette tiden, konstaterer han. 

Retro i hele kjelleren

Kjell Gunnar viser vei ned i kjelleren for å vise frem det han påstår er «litt mer» av det han samler på. Når man kom ned trappen åpenbarte det seg et syn som gjorde at en kunne lure på om man gikk tilbake i tid for hvert trappetrinn man gikk nedover. I kjellerstuen var det innredet som en bar man ser i amerikanske filmer fra 50-tallet. Gardinstengene var gamle støtfangere med påmontert lys og sofaen hadde han laget av bakdelen på en bil som skulle hogges opp. I det han åpnet dørene på utstillingshyllene, i form av et gammelt bagasjerom, kom det frem hylle på hylle med amerikanske miniatyrbiler. Flere av dem var modeller av bilene han har stående på gårdsplassen eller i garasjen. Intet mindre enn imponerende var synet av alle detaljene i kjellerstua som hadde en rød tråd med temaet bil. Og Kjell Gunnar visste hvor hver minste ting stod, hvem han har kjøpt hver eneste ting av og historien bak nesten hver eneste ting kunne han også gjenfortelle. 

Takk til Sigmunds

Når vi kommer opp igjen fra kjelleren sitter Merethe Gossman på kjøkkenet og har disket opp med bakst og brus. Merethe og Kjell Gunnar kan i grunn takke Sigmunds orkester for at det ble nettopp de to. Første gang de møttes spilte de opp til dans på Framheim, og selv om de fikk et godt øye til hverandre på den festen ble det ikke full klaff før neste gang nettopp Sigmunds spilte på Framheim året etterpå. Da var det ingen vei tilbake, og Merethe flyttet inn tilnærmet med en gang. Nå har de to vært sammen i ni år.

– Det er et veldig godt samarbeid oss imellom, forteller Merethe. Hun har også vært interessert i bil og motor siden barndommen da hun satt i Dronningens gate i Trondheim og speidet etter fine biler som de tagg om å få sitte på i. 

– Han kjenner med fingrene på milimeteren hvor store skruer som trengs og hvilke verktøy han trenger, så da er det enkelt å hjelpe til.

– Ja jeg ser med fingrene når jeg gjør ting, og så hjelper vi hverandre litt når det kommer til blant annet lakkering, sier Kjell Gunnar før han retter flere gode ord mot samboeren.

– Hun er også glad i å kjøre bil, noe som er veldig fint siden jeg ikke kan gjøre det selv. Vi var på ferietur med bobla og en gammel campingvogn, og selv etter den turen kunne hun like gjerne kjørt helt til Oslo med en gang om jeg ville det. Nei, bilkjøring er ingen sak for Merethe, sier Kjell Gunnar. 

Inspirerende

En av grunnene til at han har så stor interesse for gamle biler og ting er at det er flere som deler samme interesse.

– Det gjør jo at det blir et eget miljø som deler gleden over disse tingene. Vi kjenner til hverandre og kan snakke sammen om det vi liker. Hver 4. juli for eksempel så samles det en gjeng som kjører i gamle amerikanere, forteller han og Merethe nikker bekreftende.

Selv om han titt og ofte opplever nye ting, syns han også det er gøy å mimre tilbake til ting han har opplevd i sine yngre dager. En kunne jo tro at det å miste store deler av synet ville legge en demper på en interesse som krever arbeid på detaljnivå, men han har en holdning til det hele som man ikke kan unngå å bli inspirert av.

– Jeg bruker å si at jeg har sett så mye rart opp gjennom, at jeg ikke trenger å se all verden, sier han og smiler lurt.