«Kiere, giv mich iche meere,
du dræber mig!»

I norsk historie preges perioden mellom 1700 til 1800 både av dårlige økonomiske kår etter Store nordiske krig i starten, til flere selveiende bønder og bedre utnyttelse av naturressurser utover som ga en kraftig økonomisk oppgang mange steder i landet. Et innholdsrikt sekel, med andre ord.

Det var det nok også i våre lokalsamfunn, og i 1743 finner en helt spesiell hendelse sted i det som den gang het Selbu og Tydal prestegjeld.

Historien er omtalt i en episode av Henrettelsespoden med programleder Kyrre Holm Johannessen og Torgrim Sørnes. I podkasten går de tilbake i tid for å gi et unikt innblikk i den mørkeste delen av Norges historie, og denne artikkelen er basert på det som fortelles i episoden.

Smisket seg inn i Gjertruds liv

I 1720 var nemlig den 26 år gamle svensken, Svend Svendsen, på reisefot. Han vandret over til Norge fra den som den gangen het Öst-Trøndelag, og gikk helt til han kom frem til gården Gresli, hvor han fant den nyslåtte enken etter Anders Henningsen – Gjertrud Olsdatter fra Aune. Gården hadde blitt rundplyndret av svenskene året før, og trass massive tap ga myndighetene Anders bare skattefritak i to år.

Dessverre døde Anders, og etterlot seg en kone på bar bakke. Med to små munner å mette, lot hun svensken få smiske seg til et liv på gården.

Vinn-vinn-situasjon...?

Han endret imidlertid personlighet etter hvert, og banket både henne og de to døtrene de fikk sammen – Berit og Anne. Gjertrud hadde ikke stort annet valg enn å bare finne seg i det.

I 1741 tar eldstemann etter Anders, Ole, over gården, som i dag er bedre kjent som Ol-Andersgarden. Derfor må Svend og Gjertrud finne seg annet husvære. Litt lengre ned i dalen bor 87 år gamle, som for øvrig er en imponerende alder på den tiden, Gunnar Jonsen på Bakken gård. Ingen av sønnene vil ta over på Bakken, og derfor mente både paret og Gunnar at det var en god løsning at de flyttet inn på gården og han i kårboligen mot at de holdt ham både mett og varm. Han skulle også ta i et tak ved behov. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord.

Men, allerede fra første dag begynner Svend å planlegge er grusom handling. Han mente de ikke kunne fø på denne gamle skrotten, så derfor dro han til den eneste apotekeren i Trondheim for å skaffe rottekrutt under påskudd av at han skulle fôre samenes reinsdyr med det. Noe som ble ansett for å være et aktverdig formål for en bonde på den tiden (!).

Han kjøpte en stor dose, men fortsatt skulle det gå to år før han tok det i bruk.

«Du dræber mig»

Tredje søndag i fasten, 1743. Svend og Gjertrud skal pliktoppfyllende gjøre sitt ærend i kirken. Før avreisen sier Svend til datteren Berit: «Kan ikke du koke litt suppe til Gunnar, så skal jeg putte litt ekstra godt oppi, som skal gå så vel opp som ned i ham». Berit ville ikke bli medviter i giftmord, og avsto fra oppgaven.

På turen hjem fra kirken hadde Svend drukket tett av brennevinsflaska, og forble full hele den neste uken. Man kan spekulere i om han kanskje drakk seg til mot, for en dag ville han spandere en knert på Gunnar som villig tok imot. Han tar noen dråper, før han piper: «Kiere, giv mich iche meere, du dræber mig!»

Gjertrud kommer inn på stabburet, ser hva som foregår og vil stoppe det hele. Men Svend avgjør at gamlingen skal tvangsfôres med det forgiftede brennevinet. På bunnen av koppen kunne Gjertrud se at det lå igjen en stor leiraktig klump.

Utover de neste timene begynner det å gå dårlig med Gunnar. Han bærer seg i smerte, mens Svend stamper med foten og ber ham om å slutte med bråket. Han har kraftig diaré, og kvinnene på gården må hyppig skifte halm i senga. Gjertrud mistenker stadig at Gunnar er forgiftet med arsenikk, og vet at motgiften enten er terpentin eller melk. Gunnar ville ikke ha noe, så Gjertrud orket til slutt ikke mer og gikk å la seg.

Morgenen 22. mars er Gunnar bevisstløs, og ikke lenge etter dør han. Gunnar var helt blå på den ene siden av kroppen, og stanken beskrives som noe de aldri hadde opplevd før.

Arrestert på martnan

Svend er fortsatt full, og sitter og mumler ting som «det hadde vært bedre om jeg var død», og er etter beskrivelsene helt «svart» i ansiktet. Snart kommer det frem at han mest sannsynlig vil ta livet av Gjertrud også, når han ber Gunnars kistemaker om å gjøre klar enda en kiste til neste gang han kommer hjem fra Trondheim med brennevin.

Dagen etter skal Gunnar begraves, og Svend er både «drukken og gal», og nekter å bli med på begravelsen.

Den 25. mars finner man restene av arsenikk på stabburet til Svend, og det er ikke lengre tvil om hva som har hendt. De finner Svend på martnan i Trondheim, hvor han blir arrestert, og får en overnatting i rådstuearresten før han blir fraktet til Selbu i kjetting, jern og lenker.

Rømte

Natten før rettssaken sitter Svend naturlig nok fortsatt i arresten. Under påskudd av at han bare skal ut og tisse, forsvinner han inn i natten. Det går ut en etterlysning:

«Middelmådig høyde, undersetsig og bredakslet, blekaktig og bred av ansiktet, tykk og kort nese, brune øyne, sort hår, meget tykt grodd skjedd som skjuler hele kjeven og haken langt ned på halsen og tykke store hender. Blå kirsistrøye med messigknapper uti, bukser av elgskinn, hvite vadmelshoser, en gråaktig kollhue på hodet, blå kartuns (bomull) halsduk om halsen.

Hodet på stake

Selv om de ikke finner Svend, holdes det fortsatt rettsak. Det er nok av vitner å ta av – dette var et varslet mord. For å teste om det faktisk var arsenikk de fant på stabburet, gir de det til en hund i alles påsyn, som kort tid etter blir svært dårlig og dør. Dommen: Svend skal halshugges og hodet skal settes på stake.

Snart kommer det frem at Svend hadde tatt turen hjem til fedrelandet, og befant seg i Klövsjö. Selv om han truer med å herje og brenne ned stedet dersom noen finner på å varsle, gjør de det uansett.

Jens Olsen Gresli blir sendt over for å arrestere den rabiate morderen, og det går rimelig kjapt for seg. Han blir lagt i jern, og planen er å dra ham over riksgränsen.

Stopp ved grensen

Men slik selvtekt fører bare til mer rot. Det var jo ikke slik det skulle gjøres. Stiftsstatsmannen i Trondheim skriver til Landshövdingen i Väster Norrland, der det anmodes om å utlevere Svend, og i brevet ble det lovet ut at alle utgifter de hadde hatt på ham skulle betales. De to fangevokterne som lot Svend unnslippe var selv under straffeforfølgelse, og var i utgangspunktet de som hadde ansvar for å bringe ham tilbake og betale. De sendte sine egne sønner, som var en mye rimeligere løsning enn å leie inn noen. De drar over grensen for å hente ham opp sammen med Jens Olsen Gresli og en annen fra Tydal.

Ved grensestasjonen oppstår det nye problemer, for svenskene sier at «dere har ikke betalt det dette koster», som var en utpressingsteknikk fra landshövdingen. Han ville ha kontanter, mens Svend stadig satt og ventet på svenskegrensa. Til slutt fikk fogden i Verdal oppdrag om å skaffe til veie pengene og få ham over grensen.

«Uopplyst svin»

Den 22. juni er det klart for Svends ankesak, hvor han får anledning til å fortelle sin versjon av saken. Han innrømmer å ha kjøpt rottekrutt, og at han hadde forgiftet Gunnar, men ikke med arsenikk. Ifølge ham hadde han brukt ulvelav, en giftplante. Hans forsvarer prøvde seg med en «fylla har skylda»-taktikk, og sa både at Svend hadde vært fra forstanden og i patologisk rus, og han i tillegg var et uopplyst svin. Lagtinget beholdt dommen – han skulle halshogges.

Den 4. mars i 1745 svingte bøddelen øksen, og slik endte historien om den morderiske svensken som tilfeldigvis havnet i Neadalen.

Historien er gjengitt med tillatelse fra opphavsmennene bak podkasten. Om du ønsker å høre denne episoden av Henrettelsespoden, finner du den på Spotify under navnet Sven Bakken (1649-1745) lagt ut den 17. januar i år.