Jomar er klar for sin 70. sesong som elgjeger

– For oss som vokste opp etter krigen, var det jakt som var fritidssysselen. Som sjuåring skjøt jeg ekorn, sier Jomar.

Da han var guttunge satt han oppe om nettene for å jakte rev. Den gangen var det ingen som reagerte om det gikk av et geværskudd midt på natta, som ljomet over hele Vikvarvet.

Husker da han skjøt sin første elg

Siden han startet i 1956, har han jaktet elg hvert eneste år. I høst kan han dermed feire 70-årsjubileum.

Den første elgen, eller rettere sagt: elgene, skjøt han i 1957. Han satt på post og skjøt ei ku og deretter en okse som kom sammen.

– Oksen var en tispiring. Det var ikke vanlig å veie elgene på den tida, men jeg er sikker på at den var någet over 300 kilo, sier Jomar.

Markant økning i elgstammen

– Vet du hvor mange elger du har skutt opp gjennom åra?

– Nei, det aner jeg ikke. Det er klart at det er blitt en del.

De første årene Jomar deltok på elgjakt, hadde de svært få elger på kvota. Det ene året hadde de bare én.

– Jeg husker et år da vi ikke hadde skutt en eneste elg, men den siste dagen i jakta skjøt jeg en trettenspiring. Jakta varte bare i fjorten dager på den tida, forteller Jomar.

Store endringer

Den markante økningen i elgstammen er langt fra det eneste som har endra seg siden Jomar begynte å jakte elg for 69 år siden.

Han husker at de overnattet på setervoller, og når de hadde skutt elg, måtte de bruke hest for å frakte elgen ned til bygda.

– Før var det heller aldri snakk om å henge opp elgkjøttet og mørne det. Det var rett og slett ikke tradisjon for dette. Så det å spise elgkjøtt i dag er noe helt annet enn før, sier Jomar.

Klær, våpen siktemiddel og kommunikasjonsutstyr har også blitt mye bedre.

– Jeg tror det var i 1973 at vi kjøpte tre walkietalkier. Bruken av kommunikasjonssamband sparte oss for voldsomt mye tid, sier Jomar.

Ikke bare elgjakt

Jomar har også jaktet småvilt, som fugl og hare. Han har aldri hatt elghund, men fuglehunder og harehunder har han hatt.

I tillegg har Jomar drevet med konkurranseskyting. I 1968 tok han medalje i landsskytterstevnet, og i 1973 var han på landslaget i luftgevær.

Fire generasjoner på samme jaktlag

Jomar har ei datter, et barnebarn og tre oldebarn. Han synes det er artig at flere av etterkommerne også er jegere.

– Jeg tror det var i 1980 at dattera mi, Mona, begynte med elgjakt. Da var det såpass sjeldent med kvinnelige jegere at Adresseavisen sendte en journalist som var med en hel jaktdag. Vallilaget har nok vært litt banebrytende når det kommer til dette. I dag er det rundt seks kvinner med på laget, sier Jomar.

For et par-tre år siden var de fire generasjoner Valli som var på jakt samtidig: Jomar Valli, dattera Mona Randi Valli, barnebarnet Silje Terese Valli Langolf og oldebarnet Ingrid Linnea Valli Langolf.

– Jeg regner med det ikke er mange jaktlag i Norge som har stilte med fire generasjoner samtidig, sier Jomar Valli.

– Det er veldig bra at mange unge interesserer seg for jakt, spesielt med tanke på at unge i dag har så mye forskjellige slags fritidssysler de kan velge mellom, sier Jomar.

Vallilaget har et jaktterreng på ca. 22 000 mål.

Ser fram til årets jakt

I mai brakk Jomar lårbeinet, men han har kommet til hektene igjen og er klar for jakta. Han er usikker på hvor mange flere år han kommer til å jakte, men sier at jaktgleden fortsatt er til stede.

– Etter at man har passert 80 er man ikke like mobil som man en gang var. For meg i dag handler jakt om å sitte på post et sted nær bilveg. Det er jo sånn med alt at det kommer til en ende, men jeg gleder meg til årets jakt, sier Jomar.