Joda, det tæles! 

Hva kjennetegner en god revy? Er det gjenkjennelighet? God timing? Variasjon? Godt samspill? Balanse mellom satire og varme? Musikalsk kvalitet? Lokal forankring? En rød tråd? 

Sannsynligvis er det en kombinasjon av alle disse faktorene som avgjør om en revy er verdt å se eller ikke. 

Godt er det da å fastslå at «Det Tæles itj» mer eller mindre innfrir på alle disse punktene.

På kornet, uten at det blir stygt 

En tanke som slo undertegnede underveis i revyen var følgende: det skapes en følelse av fellesskap av en god revy. Og da mener jeg Ikke bare fellesskap blant aktørene som lager underholdningen for oss, men også for oss i salen. 

I en god revy blir det tatt tak i hverdagslige problemstillinger, fakter, uvaner, oppførsler og personlighetstyper som vi alle kjenner oss igjen i, men som vi sjeldent snakker med naboen om. 

Når disse får et ansikt, på en scene, kommer absurditeten frem. 

Da gjør det godt å le av det, sammen. 

Gjengen i U.L Lauvsprett klarer å gi oss slike øyeblikk, uten at det blir for «stygt». 

Regissør Trude Motrøen Øhlén påpekte overfor Selbyggen at det i 2025 kan være utfordrende å lage en artig revy uten å gjøre det på bekostning av noen andre. 

– Vi er opptatt av at det skal sparkes og stikkes litt, men vi er bevisst på hvilken retning vi sparker, sa hun etter premieren.  

Forestillingen U.L Lauvsprett snekret sammen, har tilsynelatende funnet balansen på denne knivseggen. 

Smart rød tråd 

Med hele 23 aktører på scenen, fra 15 år og oppover, har ungdomslaget satt sammen et ensemble som både virker trygt og samspilt, samtidig som det bobler av ungdommelig energi. Det merkes i tempo, tilstedeværelse, spilleglede, og i hvordan generasjonene utfyller hverandre på scenen.

Rammen for forestillingen er den nyansatte operatøren på Krenketelefonen, Kari Berit, som med stadig mer svette hender prøver å holde styr på alle som føler seg krenket for både stort og smått. Telefonen ringer gjennom hele kvelden: noen er krenket over høy fart på fylkesvei 705, andre over at det går for sakte. 

Krenketelefonen fungerer som en smart rød tråd. Den binder numrene sammen, og gir publikum et gjenkjennelig blikk på dagens «krenkesamfunn».

Revyen har, som seg hør og bør, mange innslag der det rare, ultralokale står i sentrum (hva er det Baro ikke har?). 

Men «Det Tæles itj» er også god på å blande det lokale med det mer nasjonale – og hvis man legger godviljen til – det internasjonale (du rekker ikke Dagsrevyen, men...). 

Barnehagesketsjen, der oppfyllelsen av bemanningsnormen er heller tvilsom, treffer godt. Ikke fordi den nødvendigvis er et lokalt fenomen, men fordi det er lett å kjenne igjen en trend vi ser i samfunnet: stadig mer kravstore foreldre (ikke nødvendigvis overfor barna), spesialdietter og lister over sanger barna ikke kan høre fordi ditt og datt. 

Et av høydepunktene som kan trekkes frem, er en viss photoshoot. Oppbyggingen av det nummeret, og ikke minst avslutningen, gjorde seg fortjent til all latter (og hyling) som kom. 

Som en kuriositet kan det nevnes at en av de største applausene kom da en gjesteskuespiller dukket opp på scenen. Mer vil jeg ikke avsløre. 

Tåles!

Enkelte av numrene kunne med fordel ha vært kortet ned ørlitegrann, og undertegnede slet med å høre teksten i noen av sangnumrene. Om det skyldes ørevoks eller andre ting vites ikke, og det er uansett ikke kritikk mot verken band eller lydteknikere, for lyden fungerte ellers knirkefritt gjennom revyen. 

Som regissøren sa til Selbyggen etter premieren: 

– Det har vært stødige funksjoner i alle ledd, og da fungerer det veldig bra. 

Har du anledning til å se revyen når den settes opp igjen i neste uke, er anbefalingen klar:

Dette er en kveld som både tåles – og virkelig tæles.