Over 30 selbygger ble med 2000 år tilbake i tid:
– Jeg har ofte sittet på den haugen og fundert over disse spørsmålene
For utenforstående kan dalføret se ut som en tilfeldig, om enn vakker, trøndersk villmark. Men dypt inne i skogen, der Garbergselva kaster seg nedover landskapet og bruser slik den har gjort i årtusener, skjuler det seg hemmeligheter som strekker seg tilbake til tiden Jesus vandret på jorden.
Publisert
Sist oppdatert
Forestill deg at du står på den historiske setervollen Fossansetra i Innbygda, en mørk sensommerkveld for 2000 år siden. Det er ingen bebyggelse der, og det er ingen granskog – den har ikke rukket å krype over fra Sverige riktig ennå. Men det er mye bjørk og furu rundt deg.
Du hører suset fra Garbergselva, omtrent som i dag, men du hører også noe annet. Lyder som kommer fra en haug like i nærheten av setra. Lyder som består av stemmer, roping og noe som kan minne om tungt fysisk arbeid.
Du skjønner ikke hva stemmene sier, og hva lydene er, men drister deg likevel til å oppsøke dem.
Omtrent slik lød innledningen av Oddbjørn Sandvik da Selbu og Tydal Historielag inviterte til kulturvandring ved Garbergselva tirsdag kveld. Over 30 personer var med på turen.
Turen, som var en del av Kulturvernuka 2026, gikk til Fossansetra og Stilla ved Garbergselva. Underveis var det flere programposter – blant annet fortalte Solveig Borseth om det gamle sagnet om den styrtrike Fossgubben (Ståle Fossan) som bodde der like før Svartedauden.
Omfattende jernproduksjon
Vi hopper tilbake til det Oddbjørn Sandvik sa om om lydene du kunne høre i området for nesten 2000 år siden.
Vi går inn i forestillingsmodus igjen og lar Sandvik fortelle.
– Hadde du gått bort til den haugen, for nesten 2000 år siden, ville du sett noen som måker jord oppi noe som ligner en ovn. Du ville sett røyk, og noe du kanskje hadde kjent igjen; slaggsteiner. Du ville kanskje konkludert med at de håndterte metall, og det er akkurat det de gjorde. De produserte jern, og da produksjonen var ferdig, lot de slagget ligge igjen.
Dette slagget ligger der fortsatt.
– Det er derfor det er så spennende å gå i marka og lete etter spor. Det er sparsomme spor, men de er der, sier Sandvik.
I hele Trøndelag er det gjort hundrevis av slike slaggfunn, og mange av dem er kartlagt og datert. Ut ifra dette bildet vet vi faktisk en del om det som foregikk på den tiden. Bare i Selbu er det gjort funn på i underkant av 100 plasser, og Sandvik har undersøkt rundt 60 av dem.
Ni anlegg i Selbu er datert til mellom år 100 og 200.
Tyder på eksport
Funnene i Trøndelag tyder på at Stjørdalsområdet, opp mot Meråker og Steinkjer, samt Selbu og Tydal, historisk sett har vært et kjerneområde for jernproduksjon. Trolig ble det produsert titalls tusen tonn jern i løpet av noen hundre år.
– Det er mye mer enn folk den gangen hadde bruk for. Veldig mye mer. Hvis det lønte seg å arbeide på dette inni her, og andre plasser, måtte det være for eksport. Da åpner det seg et stort spørsmål; hvordan i all verden fungerte det? Det vet vi lite om, sier Sandvik.
Han er imidlertid sikker på at det må ha vært et ganske organisert samfunn.
– Det må ha vært høvdinger og ledere som var i stand til å organisere store mengder med folk som kunne jobbe over lang tid. Bare tenk på all den furuveden som måtte til for å produsere alt dette. Det er snakk om voldsomme mengder.
Mange ubesvarte spørsmål
Ifølge arkeologer var det ganske standardiserte ovner folk brukte til jernproduksjonen på den tiden. Det ble først gravd en grop i bakken, gjerne plassert på en morenerygg, like ved rennende vann. Gropen var gjerne 60 cm dyp og var solid bygd med murer. På toppen var det ca. én meter høye leirskorsteiner.
– De måtte hatt enormt med kunnskap. Hvordan de klarte å styre temperaturen på ovnen er et ubesvart teknisk spørsmål. Ovnen måtte være 1250 grader, og den kunne ikke bli for varm, for da ville også jernet smelte.
Spørsmålene er mange.
– Hvilket språk brukte de? Hvordan formidlet de kunnskap? Jeg har ofte sittet på disse haugene og fundert på slike ting, sier Sandvik.
Våpeneksport?
Så til et av de store spørsmålene: hvor gikk eksporten av jernet?
– Det er mange ideer. Det vi vet er at toppen av produksjonen foregikk rundt Romerrikets storhetstid. Det var i en tid der det var evig krigføring mellom germanske grupper og Romerriket. Det var behov for veldig mye våpen.
Man kan altså tenke seg til at jernet som ble produsert i Selbu, ble fraktet til Stjørdalsområdet, der det ble transportert videre via skip.
– Omtrent den samme øvelsen
Tenk; disse tingene foregikk omtrent samtidig som Jesus ble født. Det er derfor utfordrende å si noe bastant om hvordan alt dette foregikk på den tiden.
Sandvik illustrerer:
– Se for deg at vi spoler 2000 år frem i tid, lenge etter vår sivilisasjon. Noen finner noen asfaltbiter under noe torv, og prøver, basert på funnet, å tenke seg til hvordan bilkulturen var på 2020-tallet. Det er omtrent den samme øvelsen vi holder på med nå.
– Viktig at historien bæres videre
Resten av vandringen ned mot Garbergselva ble en reise gjennom menneskelig slit og overlevelse. Jostein Sandvik pekte blant annet ut restene av ei lita jordhytte brukt av skogsarbeidere så sent som i 1935.
– Det var interessant å få høre mer om litt uklar historie, og få vite om hva som har foregått i nyere og eldre tid. Det er viktig at historien bæres videre, sier Håvard Alsethaug, en av deltakerne på turen.
– Verdifull dal
Jostein Sandvik understreket at turen ikke var en politisk aktivist-tur for vern av Garbergselva.
– Men det jeg ønsker å vise med denne turen er at det er mange kvaliteter innover her. Det er en verdifull dal med kulturminner og kulturmiljø vi trenger å ta vare på. Det er viktig at det blir kjent, sier Sandvik.
Sluttdestinasjonen for turen var Stilla, rett på toppen av den mektige Storprestfossen. Kaffekjelene hang over bålet mens Jan Krogstad, Berit Bøysen og Andreas Reitan fylte den fuktige skogsluften med musikk og underholdning.
Turfølget vandret deretter tilbake i skumringen, nå enda litt rikere på våre dype lokalhistorie.
Se flere bilder:
