– Jeg føler fremdeles at jeg er i fra Selbu

– Hvor er du nå, Kristina Rebekka Morset?

– Nå har jeg mobilen på øret og går og rusler litt rundt omkring i hagen vår. Mannen min er fra Stavanger, og sammen med de tre barna våre på 11, 8 og 1 år flyttet vi nylig derifra til Vollen, et kysttettsted i Oslofjorden. Årets feriebudsjett brukte vi på å investere i hagen, og jeg er veldig fornøyd med det nye staudebedet vårt. Vi dyrker også forskjellige frukt, bær og blomster. Neste år skal vi lage grønnsakshage. Det er en av mine hobbyer.

– Grønne fingre; er det noe du har arvet fra Helge?

– Ja, jeg tror kanskje det. Pappa var veldig glad i alt som vokste og grodde, og kanskje spesielt blomster og grønnsaker. Hjemme på Tina-plassen vokste det urter, stauder og blomster overalt. Fra 1943 og helt til krigen var over satt han i krigsfangenskap på Grini. Han var bare 16 år da han kom dit, og det at han fikk jobbe i gartneriet der tror jeg kanskje berget ham. Han var i gartneriet hele dagen. Når han først skulle være i krigsfangenskap, var det nok det beste som kunne hendt.

– Snakket han mye om det han opplevde under krigen?  

- Ja, men aldri om de vonde tingene. Han prøvde å se det positive i alt og trakk frem de gode minnene. Jeg minnes at det gjorde inntrykk på meg da han fortalte om fellesskapet på brakka; hvordan fangene på Grini tok vare på hverandre, og de små glimtene av godhet som også kunne komme fram hos de tyske soldatene. Han var veldig opptatt av godhet. Det var noe du skulle ha. 

– Hvordan kom dette til uttrykk i oppveksten din?

– Jeg hadde voksne foreldre som hadde god tid til meg og gjorde at jeg følte meg høyt elsket. Pappa var veldig rolig og hadde et trygt og godt fang å sitte i. Men han likte også å tulle og tøyse og snurret gjerne den amputerte arma si, «stumpen» sin som han kalte den, for å være morsom. Han var seksti år da jeg ble født, og da han var med meg på forskjellige aktiviteter, kunne de andre barna spørre: «Har du med deg bestefaren din i dag?». Han bare smilte da og tok seg aldri nær av det. Han hadde et spesielt hjerte for barn. Når jeg hadde med meg venner hjem, var han nysgjerrig, pratet med dem og spurte hva de holdt på med og hva de tenkte om forskjellig ting. Han var opptatt av hva som var rett og galt, rettferdighet og de svake i samfunnet. Det gikk som en rød tråd gjennom livet hans.

– Helge var gründeren bak PMF, folkehøyskolen som bar hans fars navn. Var du med han dit noen gang?

– Nei, det er jeg litt usikker på. Men jeg husker at han var veldig opptatt av fredsseminaret han stiftet og organiserte på PMF. Dit kom det familier med forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn. Der ble han kjent med en kinesisk mann som lærte ham å lage middag av nudler. Nudler var noe helt nytt i Norge på den tida; ikke så veldig sunt og ikke særlig godt. Men flott og eksotisk skulle det være, og i pappas ånd satt vi hjemme om lørdagskveldene og spiste «nuddel-suppe». Det var lørdagskosen vår i en periode til vi satte foten ned. Jeg ler fremdeles når jeg tenker på det.

– Var han opptatt av utdannelse og framtida di?

– Ja, det var han; men ikke på den måten at han la noen føringer for hvilken utdannelse jeg skulle ta. Jeg vurderte å gå på landbrukshøyskolen på Ås, men da jeg kom inn på medisinstudiet i Oslo, valgte jeg det. Mens vi bodde i Stavanger, jobbet jeg på Stavanger Universitetssykehus, men nå er jeg fastlege i Asker og fødselslege på Bærum sykehus. Jeg tror pappa ville ha vært litt stolt av det.

– Som lege; hvordan vurderer du Helges kamp mot krigsskade, angst og alkohol?

– Som lege tenker jeg nok at han hadde perioder med alkoholproblemer. Med tanke på hva han gikk gjennom, var det egentlig et under at han ikke havnet mer og lenger utpå. Fra han var 16 til 19 år, i de mest sårbare årene og den perioden i livet du formes som menneske, satt han i krigsfangenskap. I dag ville han ha fått psykiatrisk oppfølging og sannsynligvis en diagnose på grunn av det han opplevde. Men den gangen var det ingen hjelp å få; ingen bearbeiding av krigstraumene, angsten og skadene han pådro seg under krigen. Likevel klarte han å få seg en utdannelse og bli en drivende kraft i nyskapningen av Emma Hjort, der han også var rektor i mange år. Til tross for sin bagasje og kroniske smerter etter amputasjonen,  hadde han et utrolig høyt funksjonsnivå. Jeg tror at han fant mening og glede i livet gjennom å hjelpe andre. 

– Hvorfor flyttet dere fra Selbu?

– Det var mamma som ville flytte sørover nærmere sin familie. Det var i 1996, og pappa begynte allerede da å merke at ikke helsa var som før. Han var så glad i hagen og huset vårt og omgivelsene rundt. Jeg har bevart en tegning som pappa fikk en gang. Den viser den flotte utsikten utover elva og grenda. Jeg tror hverken pappa eller jeg ville flytte fra Tina-plassen og Selbu. Men alle i en familie må jo trives for at familien skal ha det bra.

– Hvordan gikk det videre?

– Vi flyttet til Tjøme i Vestfold, og da ble pappa veldig fort syk. Jeg tror det var en påkjenning for han å flytte til et helt nytt sted der han ikke hadde noe nettverk og ingen kjente. Etter å ha bodd rundt ett år på sykehjem, døde han i 1999. Men han beholdt humøret og skøyeren i seg helt til det siste. Lurte seg ut for å ta seg en røyk og bestilte en taxi hvis han måtte på butikken og kjøpe seg flere sigaretter. Jeg besøkte ham hver dag etter skoletid, og det sa han var dagens høydepunkt. Men jeg skulle ønske han hadde fått levd de siste åra sine i Selbu.

– Hva lærte du av Helge?

– Selv om vi ikke fikk så mange år sammen, lærte jeg masse av pappa. Han var en veldig klok mann og hadde så godt humør. Han likte å snakke med meg om rett og galt og jeg skulle så veldig gjerne ha hatt ham i livet mitt, både som pappa og bestefar til barna mine. Jeg lærte også å bli glad i friluftsliv og naturen, og at vi alle må ta litt ansvar for verden vi lever i. Når barna blir større, drømmer jeg om å reise ut med «Leger uten grenser» og hjelpe kvinner som skal føde. Det får bli mitt bidrag.

– Har du noe kontakt med Selbu i dag?

– Ja, jeg har fortsatt kontakt med søskenbarn og nære venner i Selbu. Silje Nykkelmo var forlover i bryllupet mitt og Maj-Britt Østby var på besøk her i sommer. Og så er jeg alltid innom Tormod på Kleset og kirkegården i Selbu der jeg setter blomster på grava til pappa. 

– Går du fortsatt og rusler rundt i hagen?

– Ja, jeg går og ser utover fjorden og på vannet som bølger litt i vinden. Trærne begynner å få litt gul farge, men fremdeles er det mest grønt. Elleveåringen er ivrig på fotball, og det står et stort fotballnett her. En hengekøye er spent ut mellom to trær for de som vil ligge og ta det litt med ro. Da jeg fylte førti hadde vi en skikkelig sommerfest i hagen her. Temaet for den var «Peace and Love». Fred og kjærlighet, det er jo to ord som passer veldig godt på livet til pappa.