– Jeg er norsk og sørsame. Det har aldri vært noe problem

I 1987 var hun den første Tydals-jenta som konfirmerte seg i den sørsamiske folkedrakten Gapta. Året etter fullførte hun ungdomsskolen, vinket farvel til heimbygda og har aldri bodd i Tydal siden.  

– Hvor er du nå, Hanne Sofie Brandsfjell? 

– Akkurat nå sitter jeg og retter matteoppgaver på sameskolen i Jokkmokk i Lappland i Nord-Sverige. Jeg er lærer her og underviser samiske barn i alderen 6 -13 år. 

– Hva skjedde etter du forlot Tydal? 

– Da dro jeg til Trondheim og begynte på samfunnfagslinja ved Heimdal videregående. Men jeg var ingen byjente og trivdes ikke så godt der. Derfor dro jeg til Røros og gikk de to siste årene på videregående der. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre videre etter det. Det var mye trist som hendte på denne tida. Først døde onkel Eilif, og ett år etterpå døde også pappa Sigmund. Han ble bare 56 år, og det gikk tungt inn på meg. 

– Hva førte deg til Jokkmokk? 

– Pappa hadde oppmuntret meg til å søke sløydlinja på den samiske folkehøgskolen i Jokkmokk. Å lære meg å sy min egen gapta, sløyde og ta vare på materialer fra reinsdyra var viktig for meg og noe jeg hadde veldig lyst på. Flere med sørsamiske røtter var elever ved folkehøgskolen der. Jeg trivdes godt og fikk mange nye venner. Og så må jeg fortelle hva rektoren sa til oss den første dagen; «bare så ni vet det er ni kommet til en ekteskaps-skole». Og det skulle vise seg å stemme godt for meg. 

– Og så ble du værende der? 

– Sommeren etter jeg var ferdig på folkehøgskolen, dro jeg hjem til Tydal og fikk meg arbeid på Væktarstua noen måneder utover høsten. Men det var noe som lokket og dro meg tilbake til Jokkmokk igjen. Jeg møtte gubben min på skolen der, og nå har vi vært samboere i 30 år og har to barn, Johan Samuel på 19 og Anna Elena Sofie på 15. John Olof er reindriftssame og jobber med andre ting ved siden av. Jeg utdannet meg til lærer og fritidspedagog. Vi har det bra og trives her i Jokkmokk. 

– Lengter du aldri tilbake til Tydal?

– Å jo, min første tanke da jeg kom til Jokkmokk var at oppi den mørke skogen der med alle de digre furutrærne skulle jeg i hvert fall ikke bli værende! Spesielt om våren og sommeren lengter fortsatt tilbake til mitt barndoms paradis, som var Essandsjøen og det åpne fjellandskapet rundt. Men livet fanger deg. Det fører deg et sted, og der blir du værende. Jeg tror det er en slags mening og styrelse med alt. 

– Det må du forklare? 

– Om sommeren bodde vi ved Essandheim ved Essandsjøen, og der var det en barnebok om Lappland som jeg likte å kikke i. En del av den handlet om reindriftsamer som mistet beitelandet sitt fordi en stor sjø ble demt opp. Akkurat det samme som hadde skjedd med reindriftsområdene våre under Nesjøutbygginga. Hvorfor skulle jeg bli så fanget av den boka og komme til å leve livet mitt akkurat der, i Jokkmokk i Lappland? Det tenker jeg mye på. Jeg tror ikke det er tilfeldigheter. 

– Var det vanskelig å være ung same i Tydal? 

– Nei, det hadde jeg aldri noen direkte opplevelse av. I venneflokken og på skolen var jeg akkurat som de andre. Jeg tror ingen så ned på meg og syntes jeg var annerledes fordi om jeg hadde en pappa som var same. Jeg er norsk, og jeg er sørsame. Det var og er en kombinasjon jeg lever veldig godt med. 

– Noe spesielt du vil si til slutt? 

– Jeg vil hilse til mamma og søstera mi, Wanja og hennes familie. Jeg skulle ha besøkt dem hjemme i Tydal mye mer enn jeg gjør. Spesielt mamma, jeg er veldig glad for at hun har Wanja i Tydal.