Tydalingen som ble jordbærbonde i Valldal

– Hvor er du nå, Jan Ole Fuglem?

– Akkurat da du ringte, satt jeg på traktoren utenfor åkeren der cirka 20 polakker plukker jordbær på harde livet. Men nå er jeg kommet meg innendørs, så nå kan vi snakke i fred og ro.

– Hvorfor polakker?

– Polakkene betyr stabil og sikker arbeidskraft. De samme kommer tilbake år etter år, og de er effektive og hardtarbeidende. Noen av de tilsatte klarer å plukke 250 kilo på en dag. Vi ønsker oss store avlinger og god kvalitet, men er prisgitt vær og klima året rundt. Det beste jordbærværet nå i høysesongen er 17–18 grader og overskyet vær når det verken er for varmt eller for vått og kaldt. Hetebølge og sprengvarme betyr at bæra modnes fortere enn vi rekker å plukke dem.

– Hvor mye bær produserer dere på en sesong?

– Vi er ganske store på jordbær og dyrker en del bringebær i tillegg. I et normalår produserer vi ca. 40 tonn. I 2020 begynte vi med plasttunnel. Det betyr større og mer stabil avling og mindre tap til ulike skadegjørere som for eksempel råtning og ugras. Det gir også friskere bær, raskere plukking og mer forutsigbarhet i produksjon.

 – Lever dere av å produsere bær?

– Nei, da ville det nok ha blitt smått. Jeg jobber i Norges Skiforbund i en 50 prosent stilling som skiklubbleder i Møre og Romsdal og kona mi i 100 prosent stilling som ergoterapeut. Vi har fire barn i alderen 12 til 19 år som også deltar i bærproduksjonen om sommeren.

 – Hvor traff du kona di?

– Tina traff jeg på skigymnaset i Meråker. Vi var aktive langrennsløpere begge to, og etter noen år i Trondheim mens jeg utdannet meg til ingeniør på automasjonsteknikk, bodde vi seks år på Røros der jeg jobbet på det som i dag er Norbit. I 2009 fikk vi muligheten til å overta slektsgården som foreldrene til Tina drev. Vi ville begge bo på landsbygda og har aldri angret på at vi flyttet hit til Valldal.

– Nå er vi inne på skisporet til Tydal. Var det aldri aktuelt å vende tilbake dit?

– Nei, med nedgang i folketallet og mangel på relevante arbeidsplasser, så jeg ingen fremtid i det. Når jeg tenker på Tydal i dag, er det de gode mulighetene for friluftsliv og vinteridrett jeg husker best. Det var mange som drev med langrenn og friidrett på 80-og 90-tallet. Det var et veldig godt treningsmiljø, og jeg ble veldig ivrig både på ski og løping.

– Hvor langt drev du det?

– Jeg har bronsemedalje på 5000 meter i junior-NM i friidrett og junior NM i langrenn, samt en 2. plass i et norgescuprenn senior. Men det jeg er mest stolt av er 12.-plassen på femmila i senior-NM i 1997. Det var fellesstart, og på startstreken sto størrelser som Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang.

– Er du fortsatt aktiv på ski?

– Jeg liker fortsatt å holde meg i form, men nå må jeg nok kalle det trim. Og som pappa til fire, der alle fire er aktive og hevder seg i landstoppen i skiskyting, går det meste av fritida mi til å trene og følge dem opp. Nå er jeg kommet dit at jeg ser idretten mest i et folkehelseperspektiv. Gjennom en oppvekst med mye fysisk aktivitet og uteliv, fikk jeg med meg en sterk ballast av fysisk og psykisk helse. Det er det jeg ønsker mest av alt for ungene mine også. Vi har dratt dem med oss ut i naturen og fjellene fra de var ganske små, og så kom de fort til å like det. Å sette seg mål i livet og å gjøre sitt beste for å nå det er også viktig. Fortsatt vil jeg være en best mulig skiløper og en best mulig jordbærdyrker.

– Hva gjør du i jobben som klubbutvikler i Norges skiforbund?

– Jeg reiser rundt til klubbene i Møre og Romsdal og jobber mest med å skape skiaktivitet og glede i aldersgruppa 6 -16 år. Det ser ikke så lyst ut for rekrutteringen til skiidretten, og jeg er ikke i tvil om årsaken til det. Det har blitt for mye alvor og konkurranse. Vi må finne tilbake til gleden og egenmotivasjonen med å gå på ski. Jeg husker med stor glede skitreningene i lysløypa på Kløfta. Der vi hoppa, hadde stafett og lekte oss på ski. Alt var lystbetont og artig. Vi må tilbake dit.

– Tilbake til jordbærdyrkinga; ser det lyst ut for den?

– Vilkåra for å produsere, ikke bare jordbær, men landbruksprodukter generelt, er veldig utfordrende i forhold til pris og det generelle kostnadsnivået. Prisene stiger ikke i takt med prisveksten ellers i samfunnet, og slik sett ser det ikke lyst ut. Med tanke på sjølforsyning og hvor marginalt det er å produsere mat i Norge, så er det overordna viktig å opprettholde landbruket. Dette er en sak jeg er enormt opptatt av.

– Noen du vil sende en hilsen til i Tydal?

– Jeg vil sende en hilsen til all slekt og venner, men en spesiell hilsen til mine to foreldre, Solveig Elin og Gunnar Sverre.