Ja til bedre skilting i Selbu!

Jeg leste med interesse Selbyggens lederartikkel fredag 19. juni etter undersøkelsen av hvordan sentrale møteplasser i Selbu fungerer for personer med demens og kognitiv svikt. Mot slutten av artikkelen pekes det på at et mer demensvennlig samfunn også bl.a. vil være bedre for tilreisende og for alle som en dag trenger at omgivelsene er enklere å forstå. Dette vil jeg slutte meg til.

Mandag 8. juni var jeg på tur til Selbu med strikkegruppa i Midtbyen Husflidslag. Vi ankom med rutebuss. Målet for turen var å besøke Selbu Bygdemuseum, med særlig vekt på strikkeutstillingen der. Etterpå skulle vi spise sammen, rusle litt rundt og til slutt ta bussen tilbake til Trondheim.

Museumsbesøket var fantastisk, været perfekt og lunsjen nydelig. For oss ble dette en dag med masse inspirasjon og påfyll. Det som dessverre trakk ned inntrykket, var at det var vanskelig å finne fram til tross for at vi befant oss i selve smørøyet av det sentrale Selbu. Fordi turlederen vår ikke reiste med bussen, fikk vi andre testet ut i full skala hvordan det er å komme uforberedt til Selbu!

Når man kommer med buss til Selbu skysstasjon, er det vanskelig å orientere seg. Det blir litt for dumt å være henvist til å spørre seg for eller lese kart på smarttelefon når man står bare noen titalls meter fra det man leter etter. Og når man har funnet riktig bygning, er det ikke alltid så opplagt hvor hovedinngangen befinner seg. Det er heller ikke lett å skjønne hvor man helst skal gå for å komme seg fra den ene sentrumsbygningen til den andre. Snarveier som de innfødte kjenner, framstår ikke uten videre som intuitive for oss andre. Slike forhold kan skape frustrasjon, stress og engstelse også hos fullstendig friske personer! Vi besøkte Selbu på en solrik forsommerdag. Med glatt føre og dårlig dagslys ville vi garantert hatt enda større vanskeligheter.

Jeg er delvis kjent i Selbu fra før, men hadde dessverre ikke vært der på flere år. Jeg visste at museet lå ved kirka. Kirketårnet kan man heldigvis se på god avstand og dermed stake ut kursen. Men for å finne kafeene trengte vi Selbu-los. Jeg hadde et ærend på kirkegården. Etter litt mislykket leting i E-bygget (som jeg har lest mye positivt om i Selbyggen!) måtte jeg spørre meg for angående hvor det gikk an å kjøpe blomster. Omgivelsene for spaserturen fra E-bygget til Kiwi var slik at jeg hele tida var fristet til å tvile på om jeg var på rett vei. Heldigvis fikk jeg kjøpt blomster – men altså etter en aldri så liten hinderløype.

Jeg frykter for at butikker og kafeer i Selbu mister mulige kunder og inntekter fordi det er for vanskelig å finne frem. Jeg ønsker meg informasjonstavle med kart som viser severdigheter, gangveier, butikker og spisesteder. Jeg ønsker meg stolper med pilskilt som peker mot alt det Selbu har å by på, slike piler som vi er vant til å se i fjellet. Jeg ønsker meg et Selbu sentrum der det er tydelig for alle hvordan ting henger sammen, og der jeg makter å finne fram på egen hånd uten å ty til kart og kompass. Herved er oppfordringen gitt.