I farens fotspor til Langen gård

– Den ene av de tre guttene var min far, Ørnulf «Ernie» Hoff. Farfar var med i en motstandsgruppe i Trondheim som blant annet distribuerte illegale aviser. Hvor sterkt far var involvert i dette arbeidet, vet vi ikke sikkert, men frykten for å bli tatt og tvunget inn i krigen på tysk side, var nok en reell årsak til at han valgte å forlate Trondheim, sier Maggie, som nylig har utgitt en bok om foreldrene sine.

Stolt av sine norske røtter

– Kortversjonen av fars historie er at han som 17- åring flyktet til Sverige, der han ble værende ett år, før han kom seg over til England og Royal Norwegian Air Force. Målet hans var nok å bli pilot, men han var flink i språk, og dermed ble han satt til logistikk og annet administrativt arbeid i det norske forsvaret, forteller Maggie.

Etter krigen jobbet Ørnulf Hoff som matros på en båt som gikk verden rundt, før han fikk jobb ved den amerikanske ambassaden i Oslo i 1951.

– Der traff han min amerikanske mor, som også jobbet der. Under krigen hadde hun jobbet ved den norske ambassaden i Washington D.C. og snakket slik flytende norsk. Mor og far giftet seg i Nidarosdomen i Trondheim og flyttet fra Oslo til USA i 1952. De bosatte seg i New York State, der jeg som den nest yngste av seks søsken ble født i 1963, forteller Maggie som alltid har vært stolt av sine norske røtter.

– I boka prøver jeg å beskrive hvordan det er å være norsk-amerikansk, og hvor viktig det er for meg å bli kjent med mine norske røtter. Jeg husker en vinter det falt veldig mye snø, og alle veier var ufremkommelige i landsbyen der vi bodde. Men far kom seg på jobb likevel, for han var jo nordmann og født med ski på bena!

Et hull i historien

Maggie forteller at hun og faren sto veldig nær hverandre, og at hun prøver å forstå seg selv gjennom å lære hans historie å kjenne.

– Da jeg kom til året 1943 og fars flukt til Sverige, oppdaget jeg at det var et stort hull i historien og så mange ubesvarte spørsmål. Han dro som illegal flyktning fra Trondheim, og bare det var ikke enkelt. Det vi vet er at han og de to kameratene tok toget til Reitan stasjon i Holtålen, og at de var godt utstyrt med ski og ryggsekker, sier Maggie.

Men hvordan klarte de å krysse riksgrensen til Sverige? Hvilken rute fulgte de, og hvem hjalp dem? var noen av spørsmålene hun stilte seg.

Gode hjelpere

– Jeg tok kontakt med både det svenske og norske riksarkivet og skjønte etter hvert at nøkkelen til fars flukt til Sverige lå i Tydal. En henvendelse til Tydal kommune resulterte i kontakt med historieinteresserte Putte Aspen og hans datter Dina. De har vært til uvurderlig hjelp og støtte i arbeidet med finne svar på alle spørsmåla mine og endelig vise meg veien til Langen gård, sier Maggie.

Aspen er dattersønn av Oliver og Ingeborg Rotvold som forpaktet av Nedal gård og er kjent for å ha hjulpet mange, både jøder og motstandsfolk, under andre verdenskrig. Men i og med at utgangspunktet for flukten var Reitan stasjon og ikke Haltdalen, var det lite trolig at de hadde lagt veien om Nedalen, mente Aspen.

Dermed var det bare Langen gård og forpakteren der, Ola Berggård, det eneste logiske alternativet som sto igjen, og Maggie ble oppfordret til å ta kontakt med brødrene Toralf og Roar Øverås.

– Deres mor, Reidun, var datter til Ola Berggård og vokste opp ved Langen, og mye falt på plass for meg da jeg i fjor sommer fikk kontakt med Roar, Toralf og hans kone Rita. Vi har kommunisert på nett hele det siste året, og jeg kan ikke få takket dem nok for den vennlige gjestfriheten de har møtt oss med. Det er rart å tenke på; i 1943 ble far tatt imot og hjulpet av folkene på Langen gård, og nå over 80 år senere blir jeg tatt imot med samme varme og åpenhet av deres barnebarn. Det kjennes ut som en ring som er sluttet, sier Maggie.

Samme fluktruta som Ola Morset brukte

Få kjenner fjellområdene sørøst for Stugudal bedre enn Odd Håvard Morset, og også han peker ut Langen gård som den eneste logiske muligheten for å finne husly og overnatting i disse ødslige traktene.

– Det er ikke så mange fluktruter å velge mellom, og jeg tror det er høyst sannsynlig at Maggies far og hans to kamerater valgte samme ruta som min far, Ola Morset, brukte noen uker tidligere. Da Rinnan og nazistene slo til mot Morsetfamilien på Kleset i Selbu 1. mars i 1943, var far ferdig utdannet ved landbrukshøyskolen i Ås og jobba som skogassistent i nærheten der. Da han mottok beskjed om hva som hadde hendt hjemme på Kleset, rømte han på direkten, først med tog til Oslo der han fikk låne skiutstyr av en slektning, og så videre med tog til Glåmos, sier Morset som har følgende kartopplysninger om fluktruta til faren.

– Fra Glåmos rente han på ski til Brekkebygda og videre til sørsida av Langen. Videre er det naturlig å tro at far og de tre ungdommene fra Trondheim fulgte samme ruta over riksgrensa og ned Grönndalen på svensk side. Derifra er det kort vei ned til militærforlegningen i Fjellnäs i Tänndalen, der flyktningene ble registrert, sier Morset.

Norway meets America

Dette er tittelen på Maggies bok om foreldrene, men den kan også stå som en beskrivelse på lørdagens tur til Langen gård.

– Jeg skrev boken i kjærlighet til mine foreldre, men nå føler jeg at jeg også har skrevet den til Norge og Tydal og alle de gode vennene jeg og mannen min har funnet her. I min fars fotspor til Langen gård fikk jeg oppleve natur og norske høstfjell på sitt aller fineste, reinsdyr som løp over viddene og om kvelden nordlyset som spilte på himmelen. Men det beste av alt, samhørighet og fellesskap med enkle, gode folk som bryr seg om andre og gir av det de har. Av hele mitt hjerte; tusen takk, Tydal og Stugudal, avslutter en sterkt berørt Margrethe (Maggie) Hoff.