Hvorfor tjener trønderske melkebønder mindre?

Trøndelag står for litt over 20 prosent av all melkeproduksjon i Norge og er dermed landets største melkefylke. Hvert år forhandler bondelagene med staten i det såkalte jordbruksoppgjøret. Ifølge Norges Bondelag avgjør disse forhandlingene de økonomiske rammevilkårene for bonden det kommende året, og hvordan statlige overføringer til landbruket skal fordeles. Tallgrunnlaget for forhandlingene utarbeides av NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Et sentralt element i dette tallgrunnlaget er de såkalte referansebrukene. Dette er eksempel-gårdsbruk som viser lønnsomheten for ulike produksjoner i forskjellige deler av landet. Da Bondelaget i Trøndelag gjennomgikk referansebrukene i regionen, ble det tydelig at disse brukene har lavere årsverksinntekt enn tilsvarende bruk på Østlandet og Sørvestlandet (sone 1, 2 og 3). NIBIO har derfor analysert tallene nærmere for å finne forklaringer.

Resultater og hovedfunn for melkeproduksjon

Melkeproduksjon er den største produksjonsgrenen i trøndersk landbruk, med over 1 200 foretak og mer enn 44 000 kyr. Trøndelag produserer over 20 prosent av all melk i Norge, og er dermed landets største melkefylke.

Seniorrådgiver og landbruksøkonom i NIBIO, Lars Johan Rustad, har ledet arbeidet med å vurdere inntektsnivået til trønderske melkeprodusenter.

– Når vi ser på referansebruk med omtrent like stor produksjon i ulike deler av landet, er det tydelige forskjeller, sier Rustad.

– Referansebruk med melk i Trøndelag (sone 4 og 5A), har lavere årsresultat per familieårsverk enn bruk på Østlandet og Sør-Vestlandet (sone 1 og 3). For 2023 var resultatene per familieårsverk for de to sonene i Trøndelag 245 000 og 296 000 kroner, mens inntekten i på Østlandet og Sør-Vestlandet var 483 000 kroner.

Dette til tross for at melkeinntektene per ku og år er relativt like i alle områdene.

Variasjon i driftsforhold

– Den viktigste årsaken vi har funnet har med arbeidstid å gjøre. En familie på et melkebruk i Trøndelag bruker henholdsvis 17 prosent mer tid i sone 5A og 32 prosent mer i sone 4 enn en familie i øst eller sør-vest i landet. Da blir inntekt per årsverk lavere. Dette gjelder altså gårsbruk med om lag samme produksjonsomfang, forklarer Rustad.

Han peker også på at kapitalbindingen er høyere i Trøndelag.

– I Trøndelag ble dessuten mer kapital bundet opp i bygninger og maskiner. Bygningskapitalen var 26 prosent høyere i Trøndelag, og verdien av traktorer 86 prosent høyere i sone 4 sammenlignet med sone 1 og 3. Lignende tall for høyere kapitalbinding ble funnet når sone 5A ble sammenlignet med tilsvarende melkebruk i sone 2. Mer kapital bundet gir høyere avskrivinger. 

Videre viser Rustad til at driftsforholdene varierer betydelig mellom regionene. I Trøndelag er det ofte flere og mindre jordstykker per gårdsbruk, og avstandene mellom dem er større. Kortere vekstsesong og lavere temperaturer gir også særlige utfordringer. Dette medfører mer tidsbruk og høyere transportkostnader. Selv om tilskuddene er høyere i Trøndelag enn i lavereliggende områder lenger sør, veier dette ikke opp for de ekstra kostnadene.

Hva med sau og ammeku?

Økonomene har også sett på inntektsnivået for bønder som driver med sau og ammeku, for å undersøke om de samme geografiske forskjellene gjør seg gjeldende her.

– Vi har ikke egne referansebruk for sau og ammeku i Trøndelag, så her har vi brukt tall fra Driftsgranskingene, en regnskapsundersøkelse hvor over 900 bønder er med. Her viser tallene at det ikke er så stor forskjell mellom de ulike distriktene.

– Ser en på 2013, 2017 og 2022, er vederlagene per årsverk og per vinterfora sau høyere i Trøndelag enn på Østlandet og Sør-Vestlandet. I 2023 kom de dårligere ut, men dette var et spesielt dårlig år for sauebøndene i Trøndelag. Trøndelags-brukene har jevnt over flere dyr per bruk. Ut fra våre tall kan en ikke si at sauebøndene i Trøndelag kommer dårligere ut. 

For ammeku fant økonomene heller ingen tydelig og systematisk geografisk forskjell. Her varierer lønnsomheten i større grad med driftsform og produksjonsvalg.

– Et politisk spørsmål

– Når det gjelder melkeproduksjonen, er det klart at tilskudda ikke fult ut kompenserer for de høyere kostnadene til trønderbøndene. Hvordan en skal løse dette er delvis et politisk spørsmål. Vi tror at disse resultatene vil gi et utgangspunkt når en skal se etter løsninger, både politisk og for bonden på sitt eget gårdsbruk, avslutter Rustad.