Hvor er du nå, Hilde Kristin Guldseth?

– Hvor er du nå, Hilde Kristin Guldseth?

– Akkurat nå sitter jeg på kontoret mitt øverst i Munkegata. Det er i et gammelt forsvarsbygg som Kirkens Bymisjon leier. Vi er mange ansatte og frivillige som er fordelt på ulike virksomheter og tjenester. Hver tirsdag har vi en liten samlingsstund da vi spiller litt musikk, har et lite ord for dagen og ellers snakker litt løst og fast om det som opptar oss.

– Hva snakket dere om i dag?

– Juni måned betyr Pride, og det er noe vi i bymisjonen er opptatt av. For meg personlig er Pride veldig knyttet til datoen 25. juni 2022. Dagen etter skulle jeg ordineres til prestetjeneste i Selbu kirke. Det var en veldig stor dag for meg, og jeg hadde forberedt meg i lang tid på talen jeg skulle holde. Men da jeg våknet lørdags morgen og fikk høre om terrorangrepet under Oslo Pride – som kostet 2 personer livet og skadet 21 andre – måtte jeg skrive om hele talen. Det gjorde et veldig inntrykk; jeg opplevde det som et angrep på det største vi mennesker har, nemlig kjærligheten.

– Vår frue kirke er kjernen i Bymisjonens arbeid. Hvem møter du der?

– Der er det rom for absolutt alle. Hva du tror på, hvem du er eller hvor du kommer fra spiller ingen rolle. De fleste av gjestene våre lever utsatte og vanskelige liv. Det kan handle om rus, fattigdom eller folk som av andre grunner har havnet utenfor og lever på yttersida av livet. De kommer for å få seg en matbit, varme seg eller kanskje bare fordi de trenger en god klem og noen å snakke med. Vår Frue kirke er det eneste hjemmet mange av dem har.

– Får du mange klemmer?

– Jeg får så mange klemmer at du kan ikke ane. Sist skjærtorsdag var det veldig mye som foregikk i Trondheim. Da jeg gikk hjem fra kirka den dagen, tenkte jeg at det hadde vært en dårlig klemme-dag, men da jeg telte opp husket jeg likevel hele 14 klemmer.

– Prøver dere å hjelpe de som har det vanskelig tilbake til et bedre liv?

– Nei, det er det så mange andre som gjør. «Hvis du klarer å holde deg rusfri, skal du få det og det.» Det er så mange hvis-er. Vi sier aldri det. Vi skal ikke fikse livene deres. Vi skal tåle det som er og stiller aldri noen betingelser. Det må være en plass der de får være den de er. Vi er i livet på godt og vondt, og vi møter alle med respekt, omsorg og kjærlighet.

– Hva får du tilbake for å være prest i Bymisjonen?

– Jeg får tilbake så mye kjærlighet og godhet at det er vanskelig å beskrive. Men jeg kan fortelle en liten historie som sier noe om det. Det kom en mann bort til meg og spurte om jeg var gift. Ja, svarte jeg. Er mannen din redd for deg? spurte han videre. Nei, svarte jeg. Er du mye redd når du er på jobb da? spurte han. Nei, svarte jeg. En av våre faste gjester overhørte samtalen og utbrøt: Det skulle bare mangle, hvis det kommer noen som vil gjøre presten vår noe, da går vi imellom alle sammen, svarte han.

– Det høres ut som det er mye lykke i livet ditt?

– Ja, det er det, både i jobbsammenheng og på privaten. Jeg har en veldig snill og tålmodig ektemann, to voksne barn og to barnebarn på snart 3 og 5 år. Forleden var jeg på Stjørdal og passa dem, og da gikk vi tur forbi en lekeplass. Ola, den eldste, fant en gullring av plast og utbrøt gledesstrålende: «Den skal du ha bestemor, så nå er vi kjærester.»

– Du var 45 år da du sa opp den faste jobben din som menighetspedagog i Selbu sokn og starta på et langt teologistudium. Hvorfor venta du så lenge?

– Lysten til å bli prest hadde nok vært der lenge. Men jeg trodde ikke jeg var bra nok. Jeg både gjorde og gjør ganske mye som man ikke forbinder med en prest. At jeg til slutt våget å prøve, har jeg mye å takke Per prest (Kvalvaag) for. Han er en fantastisk god prest. Han oppmuntret meg veldig, og jeg begynte å tenke at når Per kan, kan jeg også.

– Hender det fremdeles du tar motorsykkelen og kjører fra hjemme i Øverbygda til jobben i Trondheim?

– Nei, nå har jeg kjøpt meg leilighet på Møllenberg og er hjemme i Selbu stort sett bare i helgene. Og jeg har kjøpt meg ny motorsykkel med tre hjul og lenestol som en eldre dame må ha. Om et par uker drar jeg og Tore på ferie og da blir det motorsykkeltur.

– Er det noen sjanse for at du kommer tilbake som prest i Selbu og Tydal?

– Nå har jeg et veldig godt liv som gateprest i Trondheim. Jeg møter så mange gode og fine folk, og jeg retter en stor takk til de som har gått foran og åpnet dører for meg. Det var bare og spaserte rett inn. I tillegg er det en veldig attraktiv jobb og langt imellom det blir ledige stillinger. En kollega begynte i 1993 og er her fremdeles. Tidligere prest i Selbu, Odd Halvor (Moen) slutta nettopp, og da hadde han vært i her tjue år. Men jeg vil ikke avskrive Selbu helt. Det er mye jeg savner, og det var veldig bra å være prest der også.