– Hun er et funn for sang -og musikklivet i Tydal

– Sang og musikk kjenner ingen grenser. Det er universelt og knytter mennesker og alle folkeslag sammen. Det har jeg virkelig forstått etter at jeg kom hit til Tydal, sier Olesia Domushchi.

Den ukrainske flyktningen forteller om en varm velkomst i fjellbygda.

– Jeg har møtt så mange snille og flinke mennesker. De har tatt imot meg og familien min med åpne armer. Jeg kjenner på en stor takk i hjertet mitt, sier musikklæreren og oboisten fra Odessa i Ukraina.

Straks etter hun kom til Tydal i fjor høst, ble hun med i Kor Magnon og har etter hvert fått flere sang- og spilleoppdrag, blant annet fra Blanke Messingen i Selbu.

– Da vi flyktet fra Odessa, kunne jeg ikke drømme om at jeg skulle være så heldig å komme til et sted der jeg fikk synge i et sangkor og utøve musikken min på forskjellige arenaer - og ikke minst få møte mennesker som Lars Lien, sier Olesia.

Lærer av hverandre

Selbyggen møter de to da de er i ferd med å avslutte dagens undervisning på kulturskolen i Tydal. Lars underviser 12 elever i sang, bass, gitar og piano. Olesia er der primært på språktrening, men også som vikar for Lars. I tillegg er hun også vikar ved Selbu kulturskole.

Lars forteller at han aldri har hatt noen fast vikar før, og at han har vært nødt til å avlyse undervisningen når han av forskjellige årsaker ikke kunne komme på jobb.

– Nylig var jeg på ferietur i Kroatia, og da tok Olesia over for meg. Hun spiller på mange instrumenter og kan nærmest undervise i hva som helst. Jeg har aldri lært meg noter og fingersetting. Nå lærer jeg av Olesia. Hun er et sjeldent funn, både for meg, kulturskolen og hele musikklivet i Tydal, sier Lars.

– Vi deler erfaringer og utfyller hverandre. Jeg lærer av deg og du av meg. Vi har funnet tonen og sammen blir vi bra, svarer Olesia.

– Vi visste aldri når flyalarmen kom

Odessa ligger ved Svartehavet og er Ukrainas tredje største by. Siden Russland gikk til krig mot Ukraina i februar 2022, har den viktige havnebyen vært utsatt for harde russiske angrep. Olesia forteller at hun og mannen hennes bestemte seg for å flykte da barna deres, gutten på 7 år og datteren på 5, begynte å vise tegn på å bli alvorlig traumatisert av krigen.

– Vi visste aldri når angrepene kom. Når alarmen begynte å ule, måtte vi stå opp midt på natten, ta med oss barna og søke tilflukt nede i kjelleren. Det gikk spesielt hardt utover datteren vår. Hun ble veldig redd og gråt mye. Derfor tok vi en avgjørelse om å komme oss vekk fortest mulig, sier Olesia.

 – Vil alltid forbli ukrainere

Dette var i juni i 2024. De pakket det nødvendigste inn i bilen, og med barna i baksetet la de ut på den lange veien til Norge. Etter å ha kjørt tvers gjennom Europa i seks dager, ankom de flyktningmottaket i Råde i Østfold. Senere ble de overflyttet til Namsos, før de kom til Tydal 2. september i fjor.

– Å få bo og jobbe i Norge var målet vårt. Vi visste også at barna våre ville få gode muligheter her, og det var det aller viktigste, sier Olesia.

På spørsmål om hva hun tenker om framtiden, svarer hun:

– Vi er ukrainere i hjertet og savner familien og det gode livet vårt i Odessa, men vi må prøve å bygge et nytt liv i Norge. Mannen min hadde en god jobb som ingeniør, og selv underviste jeg masterstudenter ved musikk-konservatoriet og spilte obo i symfoniorkesteret i Odessa, forteller Olesia.

– Det sentrale er fast jobb

Lars er ikke i tvil om at Olesia snart vil bli oppdaget og få tilbud om fast jobb. Kanskje er det bare et tidsspørsmål når den ressurssterke familien forlater Tydal, tror han.

– Det sentrale for alle flyktninger er at de får seg en fast og meningsfull jobb. Vi må bare innse at mulighetene er begrenset i en liten kommune som Tydal, og at det er naturlig at de før eller siden flytter til Selbu eller til nærmeste storby. Jeg liker ikke å tenke på det, men jeg vil jo det som blir best for dem, sier Lars.

– Jeg vil heller ikke tenke på det, sier Olesia og rister på holdet.

– Når vi har kommet gjennom språkopplæringen og lært oss norsk, håper jeg at både mannen min og jeg får jobbe fast her i Tydal. Barna trives i barnehage og skole, og jeg tror ikke vi kunne funnet et bedre sted å bo. Du må skrive at jeg er svært takknemlig for all hjelpen vi får og vennligheten folket i Tydal viser oss, avslutter Olesia Domushchi.

– Som sendt fra himmelen

 – Olesia kom som sendt fra himmelen til oss da vi skulle finne en vikar i januar 2025, sier rektor ved Selbu kulturskole, Ivar Aas.

 Han forteller at Olesia underviser en dag for uka på saksofon, tverrfløyte og piano.

– Hun har nå ett års vikariat i forbindelse med en fødselspermisjon til en av de faste ansatte. Olesia er meget dyktig som musiker og pedagog og har en lang og god musikkutdanning fra Ukraina. Hun er dessuten en veldig trivelig og omgjengelig person å ha i kollegiet, sier Aas som er veldig imponert over hvor godt norsk hun snakker på så kort tid.

– Olesia spiller obo i voksenkorpset Blanke Messingen og hennes datter, Valeria, går på barnedans i kulturskolen i Selbu hver uke, sier Aas og siterer Berthold Auerbach: «Musikken er det eneste verdensspråket som ikke trenger å bli oversatt.»

– Dette er et ordtak jeg synes passer veldig godt på Olesia og hennes historie, sier rektoren ved Selbu kulturskole.