Hestejenta som dro til sjøs og til værs

– Hvor er du nå, Heidi Lien Bjerkan?

– Det er en av de få dagene i året da jeg er hjemme hos mamma på Meboståsen i Selbu. Postadressen min er fortsatt her. Ettersom jeg har cirka 250 reisedager i året, er det greit at mamma tar hånd om posten min. Jeg tror hun synes det er ok også, slik at hun litt kontroll.

– Hvilket arbeid er det som medfører så mye reising?

– Jeg tok eksamen sist fredag og er nå ferdig utdanna tilkomsttekniker eller industriklatrer. Det vil si at vi bruker utstyr og klatreteknikker for å kunne jobbe der hvor det er bratt eller høyt. Eksempelvis på plattformer i Nordsjøen eller landbasert på reparasjoner og vedlikehold av bygninger, installasjoner og vindkraftanlegg.

– Så det er mulig at du kan henge i et tau høyt oppe i ei vindmølle på Stokkfjellet?

– Ja, det er absolutt mulig. En tilkomsttekniker kan ikke ha høydeskrekk og må være forberedt på tunge løft, og det er krav om god fysisk form. Jeg har høydeskrekk, men bare på en måte som gjør at jeg skjerper meg.

– Er du i god form?

– Ja, jeg er i bedre form nå enn på lenge. I sommer sprang jeg Oslo Maraton. Det var veddemål med kollegene på HAVILA. Det var bare jeg som stilte på startstreken, de andre dro på byen.

– Hva er HAVILA?

– HAVILA er et selskap som har skip som seiler den klassiske kystreisen mellom Bergen og Kirkenes. Turnusen på båt er 4/4, og derfor jobber jeg vikariat slik at jeg kan styre arbeidsmengden selv og jobbe mye i perioder når det ikke skjer så mye på heste- og fjellfronten. Likevel blir det ganske mye fritid, og det er noe jeg ikke visste hva var og som jeg måtte lære meg. Men etter hvert oppdaget jeg at det var veldig befriende. I sommer hadde jeg skikkelig sammenhengende ferie for første gang. Ti uker da jeg sammen med venner og kolleger reiste rundt i fjella i Norge. I Lysebotn gjorde jeg også mitt første basehopp.

– Hva er det som trekker deg til en høyrisikosport som basehopping?

– Jeg er en type som må ha absolutt kontroll på alt jeg gjør, så jeg forstår at du stiller spørsmålet. Jeg hadde en kjæreste og en nær venn som begge døde under basehopping, og det burde være nok til å holde meg langt unna ekstremsport. Men jeg ville vite hva som drev dem. Svaret er nok den totale frihetsfølelsen og adrenalinkicket du får når du kaster deg utfor et fjell og svever mellom himmel og jord i en fallskjerm. Det er lidenskap, drøm, spenning og en helt egen naturfølelse som ikke kan sammenlignes med noe annet. Jeg hadde jo sett hva det gjør med folk, og de tok imot meg der jeg var, ikke der de ville at jeg skulle være.

– Går det en linje fra basehopperen og tilkomstteknikeren og til hestejenta Heidi?

– Jeg har bestandig likt fart, spenning og å teste grenser, så det er mulig jeg alltid har hatt det i meg. Men det som var viktig for meg i oppveksten var dyr. Hjemme på Meboståsen hadde vi alt mulig; katter, hunder, geiter, killinger og kaniner. De sistnevnte formerte seg som bare det, en sommer hadde vi 35 kaniner. Vi ungene arrangerte kaninmesterskap og utstilling og tok inngangspenger for å komme og se på.

– Når fikk du din første hest?

– Først leide jeg en hest, men i konfirmasjonsalderen fikk jeg endelig masa meg til min egen. Etter ungdomsskolen begynte jeg på hestelinja på Skjetlein og deretter dro jeg til en hestegård i Danmark. Jeg tok også påbygg fordi det var noe alle sa jeg måtte ha. Men jeg har aldri fått bruk for det. Teori og skole var ikke noe for meg. Det jeg ville og drømte om var å gjøre hest til levebrød.

– Var det mulig?

– Det var et godt hestesportmiljø i Selbu, og i ti år var det mulig. Jeg etablerte stall B ved travbanen på Vikaengene, bygde ride-hall og startet rideskole. I tillegg drev jeg med avl og trening av spranghester og travhester og konkurrerte selv i sprangridning. I dag er jeg veldig glad for at jeg klarte å leve ut drømmen min. Jeg fikk 11 år ved travbanen på Vikaengene. De ni første årene var superfine og bare gøy. Men da koronaen kom og alt måtte stenges med, ble alt mere ensomt og vanskelig enn jeg hadde sett for meg. Til slutt måtte jeg legge ned rideskolen og selge ridehallen. Jeg var ikke den eneste som slet. I 2019 var det 16 større og mindre rideskoler i Midt-Norge. I dag er det bare fire store igjen. Jeg la ned og solgte fordi jeg ville reise mer. Økonomisk gikk det greit, men jeg var ikke motivert lenger.

– Hvordan klarte du deg videre?

– Etter at jeg slutta med rideskolen, fikk jeg meg en deltidsjobb på Sandfærhus. Det var helt genialt for jobben var så fleksibel, og jeg så for meg å fortsette med avl og konkurranseriding. Men så kom koronaen, vi ble alle sammen permittert, og etter hvert ble jeg oppsagt. En periode jobbet jeg også deltid i en barnevernsinstitusjon i Elverum. Først da betennelsene i hele kroppen var et faktum, innså jeg hvor sliten jeg var. Den største knekken kom da jeg knapt greide å røre meg mer. Men så snudde det. Våren i 23 fikk jeg ved en tilfeldighet høre om jobbmulighetene på HAVILA. Siden har det bare gått en vei i livet mitt, og det er framover.

– Hvor går veien videre?

– Så lenge jeg har en spennende jobb og tjener godt, er jeg veldig fornøyd. På HAVILA kan jeg velge og vrake i oppdrag, men på sikt håper jeg å få noe fast på tilkomstteknikk. Siste året har jeg også lært meg å være glad i folk. I respekt for liv og død, og hverandre er vi en vennegjeng som går i toppturer i fjellet og driver med ekstremsport. Jeg velger ting som innebærer en kalkulert risiko. Kanskje er det min måte å bearbeide sorgen over de jeg har mistet.

– Hva med familie og barn?

– Jeg vet hva det vil si å være konstant redd for de du er glad i, og hvordan det er å være foreldre og leve i frykt for at det vil skje noe med barna dine. Det er noe jeg ikke vil klare. Jeg har aldri ønsket meg de vanlige forpliktelsene som følger med et familieliv, men heller bruke tida på de jeg har rundt meg. Med min hverdag blir det aldri ensomt. Og jeg tar ingenting for gitt lenger. Jeg vil være fri.