Stall Johnsen og hestekreftene i Vikvarvet

I det Selbyggens journalist kjører i svingene oppover bakkene ved Guldseth i Vikvarvet, dukker det opp en skikkelse sittende på en vogn bak en hest i god fart. Hovedpersonen selv har akkurat kjørt en økt med en av hestene han har i stallen. Oddbjørg Dragsten og svigersønnen Marius Hansen er også til stede i Stall Johnsen denne onsdagen i mars måned.

– Jeg stresser ned med hest. Jeg er pensjonist og må ha noe å gjøre, ler Oddbjørg. Hun er ofte i stallen og gir hestene litt ekstra kos, gjerne i form av massasje. Hun eier to hester som står der, de heter Skjalg og Sval.

– Hestene her i stallen kjenner igjen bilen min nå, og blir meget glad når de ser jeg kommer. Ja, blir du bitt av basillen når det kommer til hest, så …

– Ja det er en sykdom, det går ikke an å komme fra det, kommer det fort fra Lars.

Åtte hester – men ingen heltidsjobb, nei

Lars har åtte hester stående i stallen, hvor sju av dem er løpshester. Hestene har ulike eiere, og det har opp gjennom årene variert hvor mange hester han har hatt stående, og i en periode var han nede i to-tre stykk. Nå jobber han litt i Selbu Bygdeservice AS og har snøbrøyting om vinteren, men livet helt uten hest kan han ikke se for seg.

– I utgangspunktet så var dette bare en hobby som tok av i ett par år. Men så ble det nedgangstider, og da fant jeg ut at jeg måtte jobbe litt ved siden av. Og nå er vi oppe åtte hester igjen.

Han prøvde å livnære seg på å drive kun med hestehold noen år, men da arbeidstida ble utvidet til døgnet rundt, var det fornuftig å finne på noe annet ved siden av, og ha en litt tryggere inntektskilde. Hvis ingen hadde holdt i Lars sine tømmer, ville det muligens fortsatt vært hest døgnet rundt. Han er derfor glad for at samboeren klarer å få ham med på litt annet som skjer rundt omkring.

– Hvis du spør de rundt meg, så er jeg jo hjerneskadd når det kommer til hest. Samboeren min er interessert i hest hun også, men hun får meg til å tenke på litt andre ting, noe jeg setter stor pris på. Tålmodighet er en viktig ingrediens i trening av hest, men er det noen som har måttet være tålmodig så er det henne, forteller han.

Hva var vel livet uten Elin, Ida og Thea?

Lars er samboer med Elin Uglemsmo, og sammen har de døtrene Ida og Thea. Men når journalisten spør om også de er bitt av basillen, kommer ikke svaret som man kanskje kunne tenkt seg til.

– Nei, det er det svigersønnen som har blitt, sier han og sparker ham lett under skoen der han sitter – og det kommer ingen protest fra Marius.

– Jeg har ikke tvunget barna til å være med på noe, men de har vært med når de har hatt lyst, både på travløp og trening. De er kanskje ikke de mest interesserte, men stiller opp når jeg spør.

Da jentene var små, levde Lars hestelivet for fullt – og det kunne han gjøre takket være Elin som tok det meste på hjemmebane.

– Og det er jeg veldig takknemlig for. Hadde det ikke vært for henne så hadde jeg nok ikke kunnet prøve ut å leve drømmen, selv om det viste seg å ikke fungere optimalt. Da har jeg i alle fall prøvd.

– Det skal ikke sies høyt, men vi skulka jo skolen

Hesteinteressen fikk Lars med seg allerede fra barndommen av, og lærdommen han fikk den gangen har han fortsatt med seg.

– Jeg har både Gunnar Jarle Kjøsnes og Odd Kjøsnes å takke for interessen. Ole (broren til Lars, som er to år eldre) og jeg dro dit rett etter skolen, og jeg var bare åtte år den gangen. Vi sæla på og så fikk vi ut å kjøre. Var det travkjøring så fikk vi være med, over alt. Det skal ikke sies høyt, men vi skulka jo skolen for å være med på travkjøring, forteller han lurt.

Det var nok også tilfeller der Lars og Ole ikke gjorde alt etter boka da de var borte hos Gunnar Jarle.

– Han hadde mye gode hester på den tida, og vi kjørte som bare det, og hestene sprang løs. Men det var aldri noe kjeft å få for det. Vi var mye borte, men mamma visste alltid at vi hadde det bra – for vi var jo hos Gunnar Jarle og Odd.

For Lars og Ole ble det derfor hest som ble den store lidenskapen.

– Jeg tror generelt at hestemiljøet ofte er flinke til å ta seg av de som kanskje faller litt utenfor det som blir ansett som «vanlige aktiviteter», som ski, fotball og håndball.

Jeg prøvde alt av det der jeg, men det vart itj nå tå nå, utbryter han.

– Men hest, det var virkelig noe for meg.

Gunnar Jarle har fungert som en mentor for Lars, også i voksen alder.

– Han sa alltid; vær tålmodig. Vi hadde noen år her i stallen hvor ting ikke fungerte optimalt. Da kom han og sa at «nå har du for mye hest, nå må du trappe ned og huske grunnprinsippet om å få opp styrken på unghestene». Og det hadde han selvfølgelig helt rett i.

Tålmodighet som både nøkkel og frustrasjon

Flere av hestene i Stall Johnsen har gjort det svært godt på travbanen det siste året, og det kan ramses opp pallplasser i fleng. En ydmyk trener vil slett ikke ta all æren for at hestene gjør det så bra, men har noen tanker rundt hva som gjør at treningen fungerer.

– Det fine samholdet vi har i stallen er nok viktig. Det er mye morsommere for meg når det er flere som er ivrige, og her er eierne med og stiller opp det meste fra trening til konkurranse. Uten god kommunikasjon med eierne hadde det ikke gått.

Og har du først begynt med hest, og kommet inn i et godt miljø, er det visst vanskelig å slutte ifølge Oddbjørg.

– Jeg har sagt i mange år at dette er siste vinteren jeg kjører, men så blir det ikke sånn likevel. Det er et skikkelig fint miljø i denne stallen.

– Finnes det en oppskrift på gode resultater tror du?

– Tja, kanskje trivsel, godt humør og en god dose tålmodighet, og det kan være vanskelig å være tålmodig noen ganger, sier Oddbjørg.

Det er Lars fullstendig enig i.

– Ja, tålmodet må være tilnærmet grenseløst. Det har vært noen tilfeller der jeg har kommet hjem til samboeren og uttalt at «nå er det slutt med hest». Da har hun bare ledd, fordi hun vet jo at det er på´n igjen dagen etterpå. Men det jeg har lært meg opp gjennom er også å lytte til det andre har å si når det kommer til hestene, og hadde ikke hestene hatt tålmodige eiere hadde vi ikke kunnet holde på slik vi gjør. Og som trener må man også være åpen for at eierne har litt de skulle ha sagt når det kommer til sin hest.

– Men det er vel du som kjenner hestene best og hva de er gode for?

Han drar litt på det, men sier seg til en viss grad enig i det.

– Jo da, det er enkelt å si at det er jeg som gjør det. Men det folk kanskje ikke tenker på er alt opplegget rundt som skal stemme. Det er et samspill og samarbeid mellom utrolig mange. De som flir båsene og hestene, de som kjører hestene til løp og kuskene.

Han trekker fram flere kusker som har gjort en god jobb for stallen, Dag Sveinung Dalen, Atle Eggan, Jomar Blekkan og Arve Sjoner. Likevel lar ikke Lars hvem som helst kjøre løp med hestene fra stallen.

– Det teller mye at kuskene bryr seg om hestene og kommer med forslag om hva som kan fungere bedre, kanskje komme med tips om utstyr og så videre. Det finnes også de som kjører løp hvor det ikke går så bra og som så blir sure på hestene for det. Da får de ikke kjøre mer med dem heller, de er nødt til å være litt tålmodige med oss altså, sier han bestemt.

Det gode liv i Vikvarvet

I tida som kommer blir det naturlig nok fortsatt et stort fokus på hest i Stall Johnsen. Takket være velvillige naboer og grunneiere i området, er det tilnærmet fri bruk av skogsveier og jorder i nærheten. Og Lars må berømme hesteeierne en gang til.

– Vi har vært så heldig med dem, sier Lars.

– Men det er jo veldig greit å være hesteeier her også, utbryter Oddbjørg.

– Om vi ikke rekker å kjøre med hesten selv, så ordner det seg alltid. Og Lars, han er jo egentlig alt for snill, ler hun.

– Nei, nei, nei, det synes ikke jeg, sier Lars.

– Om jeg trenger hjelp er det bare å spørre, så stiller eierne opp for meg. Vi har det fint sånn.