– Her på Lidarende ble lokalavisa Selbyggen til

– Det skjedde i huset her. Hvis du ser nøye etter på stuedøra her, kan du skimte ordet kontor under malingen. Og her ved dette skrivebordet, så nok den første handskrevne og hektograferte utgaven av Selbyggen dagens lys i mai 1889, sier Trondheims-kvinnen, Astrid Winum.

Sammen med ektemannen, Lars Arne Bårdsgård, tilbringer hun mye tid, sommer som vinter, på Lidarende ved Nesta i Selbu sentrum.

– Vi arvet dette stedet av foreldrene mine, Knut og Kari (Aas) Winum, i 1998. Lidarende har vært i familiens eie helt siden brødrene John og Ola Aas kjøpte hver sin tomt i området her i 1881. Det var de to som startet Selbyggen sammen i 1889. Ola Aas var min oldefar, og det var han som bygde Lidarende og bodde her fram til sin død i 1947. John Aas trakk seg fra Selbyggen allerede i 1895, og Ola Aas var redaktør alene fram til 1924. UL Lauvsprett og avholdsforening ble stiftet på Lidarende, opplyser Winum.

Fra Ol-Olsgården i Tydal

– At Selbyggen ble lokalavis for både Selbu og Tydal var naturlig i og med at de to bygdene var en kommune fram til adskillelsen i 1901, men også fordi begge brødrene Aas hadde sterk tilhørighet i Tydal, sier Bårdsgård.

– Ut fra opplysninger i Bygdeboka for Tydal vokste mor deres, Ingeborg Aas, opp i Ol-Olsgården i Ås i Tydal. Hun ble gift med Per Jonsen Tronsaune fra Haltdalen. De bodde en periode i Ol-Olsgården, før de i 1882 flyttet etter de to eldste sønnene sine til Selbu og bodde på Lidarende, opplyser Bårdsgård.

Målar-Pe'ænn

Han forteller videre at Per Tronsaune var maler, noe de fleste dørene på Lidarende fortsatt vitner om.

– I sin enkle form minner de om minimalistiske barnetegninger. Lignende malerier er også funnet på Nordpå i Aunegrenda og på Hilmohaugen i Tydal. Det er nok ingen tilfeldighet, for dette var barndomstraktene til Per. Hans bror, som også het Per, slo seg ned i Selbu på Hoemsbergan. Han var også maler og brødrene ble kalt for Målar-Pe’ænn, sier Bårdsgård som videre forteller at den eldste av brødrene Aas fikk en trist skjebne.

– John Aas var lærer og ansatt ved en skole i Klæbu. Der forelsket han seg i en 17 år gammel elev. De giftet seg, men Jonetta Tøfte, som hun het, ble gravid og døde under fødselen. Barnet overlevde, det var en gutt som fikk navnet Peder og som ble oppfostret på Høyby på Selbustrand. Få år etterpå, i 1903, døde John Aas, bare 47 år gammel, opplyser Bårdsgård.

Skrev Selbyggen for hånd

Krav om offentliggjøring av herredstyrets forhandlinger var, ifølge bygdebokforfatter, Kjell Haarstad, den direkte foranledningen til Selbyggens spede start i 1889. Fra forløperen, det tidligere Samtalelaget, ble det bevilget 8 kroner til innkjøp av en hektograf, og i mai i 1889 kom det første håndskrevne og hektograferte nummeret av Selbyggen ut i 200 eksemplarer, da som det første bygdebladet i hele amtet, skriver Haarstad.

– Det er rart å tenke på at oldefaren min satt her ved dette skrivebordet og håndskrev de første numrene av lokalavisa. Navnet Lidarende kommer fra den norrøne litteraturen, og vitner om at brødrene Aas var kunnskapsrike og opptatt av historie og det nasjonale. De drev også litteraturformidling både i Selbu og Tydal. Det er en stolt og sterk historie, sier Winum.

Hun er glad for at huset og stedet er så godt ivaretatt og for at det fremdeles er i familiens eie.

– Siden mannen min og jeg overtok Lidarende, har vi forsøkt å bevare alle rommene og interiøret slik det sannsynligvis var da Ola Aas, sammen med sin kone, Gina, og deres fem barn, bodde her for bortimot 150 år siden, sier Winum.

Rask abonnementsvekst

Ifølge opplysninger i bygdeboka, skulle Selbyggen skulle komme ut hver 14. dag. Å skaffe stoff var ikke noe stort problem, men kopieringen med hektografen var sen og vanskelig. Det kom derfor ikke ut mer enn 13 handskrevne nummer. Fra og med nr. 14 og julenummeret i 1889, ble Selbyggen trykt først i Stjørdalens avis, senere i Fjeld-Ljom på Røros og fra 1894 i Trondheim. Et abonnement på lokalavisa kostet 2 kroner pr år og ble øyeblikkelig en suksess. I juni i 1889 hadde Selbyggen 41 abonnenter. Tre år senere var abonnenttallet vokst til 400.

Venstremenn

Ut gjennom 1890-åra fikk Selbyggen mer og mer karakter av et kunngjøringsorgan for bygdesamfunnet. Her ble møter avertert og små annonser formidlet kjøp og salg. Fra 1893 gikk også herredstyret over til å kunngjøre møtene sine gjennom lokalbladet, mens de tidligere hadde vært kunngjort av lensmannen på kirkebakken, opplyses det i Selbuboka.

Brødrene Aas var begge venstremenn, noe som i sterk grad kom til å prege og sette dagsorden for lokalbladet. Ofte var det redaktørene som tok opp saker, helst av rikspolitisk eller lokal karakter. Men innleggene fra leserne var også både mange og lange. Om noen hadde meningers mot var det også åpent for innlegg fra høyresiden. Personangrepene kunne være både åpenlyse og harde. Debattantene i lokalbladet var ikke redde for å «snakke rett fra levra», skriver Kjell Hårstad i bygdeboka.

Aksjeselskap og ny tid

Fra 1895 var Ola Aas redaktør alene, og framover mot århundreskiftet kom en tung tid med flere eierskifter. I 1914 ble Selbyggen oppkjøpt av selbyggen Johan Setsaas i Trondheim og gikk da over til å bli en ukeavis på 4 sider. Da Ola Aas sluttet som redaktør i 1924, stoppet produksjonen av avisa opp til lærer Olav Haave overtok redaktørjobben i 1928. Han sto for drifta i ei vanskelig tid, helt til bladet på grunn av papirrasjonering, tysk sensur og nazipropaganda ble stoppet utpå sommeren i 1941. Først i 1947 kom Selbyggen i gang igjen. Etter flere redaktørskifter, ble Odd Rygg redaktør i 1965 til han gikk av som pensjonist i 1994. Den store endringen og det økonomiske grunnlaget for en ny tid kom i 1975, da Selbyggen ble omdannet til et aksjeselskap. Både annonsemengden og abonnenter økte kraftig, og etter en omflakkende tilværelse i leide lokaler, kunne Selbyggen i 1994 flytte inn i eget og gjeldfritt hus på Neastringen 7 der redaksjonen fortsatt holder til.

Tuftet på idealisme og interesse

Til langt opp mot syttitallet var økonomien problematisk og noen lønnet redaksjon kom ikke på tale. Dagens eiere av Lidarende har gjort seg noen tanker om hvordan det var mulig å drifte og utgi en ukentlig lokalavis som kun var basert på gratisarbeid.

– Gjennom brødrene Aas ble Selbyggen tuftet på ren idealisme og interesse. John Aas var lærer, og det vi vet om Ola er at han var maler av yrke, men også kommunekasser med ansvar for datidens sosialvesen, «fattigkassa.» Det fortelles at køen av folk som enten skulle betale gjeld eller søke om økonomisk bistand gikk langt innover Mebondveien, og at Ola sto utenfor Lidarende og ropte at de som skulle betale fikk komme først. Det vitner også om god forretningssans, noe som sikkert også kom godt med i drifta av Selbyggen, sier Astrid Winum og Lars Arne Bårdsgård som avslutningsvis ønsker å gi honnør til dagens redaksjon for å ha klart å følge med i den digitale utviklingen og har skapt ei høyst bærekraftig og moderne mediebedrift som kommer ut på flere plattformer.

Skriftlige kilder: Selbu i fortid og nåtid bind 2 og 4, Bygdebok for Tydal bind 3.