Helges drøm – og Ole Einar som gjorde den til virkelighet

Han hadde oppnådd mye; en begynnende, alminnelig politisk aksept for at personer med funksjonsnedsettelse var mennesker som alle andre. En gryende forståelse hos skolemyndighetene for at det var mulig å lære dem noe. Og hvis forholdene ble lagt til rette for det, at de sterkeste av dem til og med kunne lære seg et yrke, arbeide og bo utenfor institusjonene.

I forhold til utgangspunktet i 1961 hadde han allerede flyttet fjell. Men det var ikke i tankene hans å sette seg ned å nyte utsikten. Han likte utfordringene og trivdes når han arbeidet under press. Han satte seg stadig nye mål.

Ett av målene kom med en drøm. En tydelig drøm i solskinn og klare farger. Oddmund, den eldre broren som ble skutt av tyskerne under flukt ved Østrungen i mars 1943, var hovedperson i den drømmen. Kanskje var det også Oddmunds drøm, slik Helge skildrer den i boka «Historien om Helge Morset» utgitt på Gyldendal forlag i 1995.

«De to brødrene hadde en stor og viktig oppgave foran seg. De skulle bygge et hus sammen. Et stort, kvitmalt hus med mange vinduer og lyse rom. De lette lenge etter en passelig tomt. Til slutt kom de til en odde nede ved en stor innsjø. Odden var en eneste stor blomstervang, med prestekrager, blåklokker og rødkløver som nikket til hverandre i den milde sønnavinden.

Her ville brødrene bygge huset sitt. Det var en varm dag. De tok av seg skortene og satte i gang. Støpte grunnmur, reiste byggverket og la på taket. Alt sammen gikk så lekende lett. De tok en pause midt på dagen, satte seg i det bølgende gresset under trær som kastet skygger. Sola skinte gjennom løvverket, skinte over blomstervangen så det lyste i fargene.

Det gikk en sti over odden, en allè med bjørketrær på begge sider. Det var mjukt å gå etter stien. Om kvelden gikk de med lydløse, lette skritt nedover mot sjøen. Dit strandlinja gjorde en sving på seg og dannet en fin, lita vik med kvit sand og småstein. Linerla gikk og vippa med stjerten nede i sjøkanten, vaska seg mellom grasstrå som sto til knes og vugga i vatnet.

Da de var ferdig med byggingen, ville Oddmund fylle huset med barn. Han hentet barn fra alle kanter. De strømmet inn i huset. Forskjellige barn, mørke og lyse, triste og glade, friske og syke. Helge kjente igjen noen av barna fra Emma Hjort. De lekte sammen med de andre barna utenfor det kvite huset. Sammen plukket de plukket de blomster og badet i sjøen ved den fine vika.»

– PMF var den største utfordringen i min tid som kontorsjef i Selbu

Men det var langt mellom drøm og realisering, og kanskje hadde det blitt med en drøm hvis Selbu kommune ikke hadde ansatt tydalingen, Ole Einar Aashaug, som kontorsjef og kommunens øverste administrative leder i 1968.

– Selbu ble spurt om å være vertskommune, og da vi svarte ja til det, skjønte vi nok ikke helt hva det innebar. Det første budsjett-overslaget var på 4-5 millioner kroner, men vi endte på 22 millioner til slutt. Det var mye penger for Selbu kommune den gangen. Men vi klarte det, og nå gleder jeg meg til å feire 50-års jubileum for PMF, uttalte Ole Einar Aashaug i et intervju i Selbyggen tidligere i høst.

I den nylig utgitte jubileumsboka for PMF beskrives hans rolle i å etablere skolen i perioden 1968-76 som avgjørende. Aashaug var bindeleddet mellom interimsstyret og byggekomiteen. Som kontorsjef i Selbu kommune hadde han også en helt sentral rolle i forhold til kommunens engasjement i byggesaken. Når fru Anna Aashaug i tillegg tok på seg ansvaret for byggeregnskapet, så sier det seg selv at mye av planleggingen og gjennomføringen av PMF skjedde innenfor familien Aashaugs private hjem.

Drømmen og realiseringen av den ble en annerledes skole. En elevheim der psykisk funksjonshemmede fikk bo sammen med friske, jevnaldrende ungdommer og den første skolen i Norge der funksjonfriske elever ble integrert med personer med funksjonsnedsettelse.

I 1976 ble folkehøyskolen på Selbustrand innviet. Takket være en handlekraftig og visjonær kontorsjef var Helges drøm blitt til virkelighet.