Har slanket bort nesten halvparten av sitt tidligere jeg

– Hvor er du nå, Vigdis Dahlø Samdahl?

– Nå står jeg ved gapahuken på Årsøya der jeg er i ferd med å stemple inn på en av de 17 postene som jeg må innom for å fullføre «17 i Selbu». Nå har jeg bare Kalvåtjønna og to i Sjøbygda igjen, samt Fongen og Ramskaret i «10 på Topp.

– Stemple inn? Er dette en form for konkurranse?

– Ja, det kan du godt si. Gjennom en app som du laster ned på mobilen, får alle som deltar et visst antall poeng når de registreres på de forskjellige postene. Du kan ta den samme posten så mange ganger du vil, eneste betingelsen er at det går minst 12 timer mellom hver gang. Hvor mange personer som er med er jeg usikker på, men jeg tror det må være flere hundrede. Per i dag har jeg 695 poeng og ligger snart på 5. plass. Målet er å holde seg på topp ti.

– Men til Fongen og Ramskaret er det jo langt og til dels veldig bratt. Er du sikker på at du klarer det?

– Jeg går ikke veldig fort, men jeg begynner å bli bra utholdende. Jeg kan gå og gå uten å bli særlig sliten. Det er en veldig god følelse. Fongen og Ramskaret gir henholdsvis 70 og 60 poeng på appen, så det er veldig om å gjøre å komme seg dit. Jeg har litt problemer med bratte nedoverbakker og vil ikke gå alene så høyt til fjells, så jeg skal spørre «søstersen», Anita, om hun blir med. Jeg vil foreslå at vi tar det som en helgetur og overnatter på den nye Ramsjøhytta. Jeg har hørt at det skal være veldig fint der. Jeg tror jeg skal klare det nå. Men hvis du for to år siden hadde sagt til meg at jeg skulle gå på Fongen, hadde det vært like uoppnåelig som å dra til månen.

– Hvordan var livet ditt for to år siden?

– Da var det helt på bunn-nivå. Jeg klarte knapt å gjøre jobben min på vaskeriet. Jeg orka ingenting og bare sov og sov når jeg kom hjem fra arbeid. Omsider tok jeg meg på tak og bestilte en "EU-kontroll" hos fastlegen min. Han tok masse prøver og konstanterte at jeg hadde skyhøyt blodsukker og diabetes 2. Til tross for at jeg blånekta, så forlangte han at jeg skulle på vekta. Den viste 130 kilo. Vil du leve eller dø? spurte legen. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne fortsette som før. Jeg ville leve. Dette skjedde i oktober 2022, og det ble starten på den største forandringen i livet mitt. Jeg må også legge til at jeg har en helt super fastlege som har passa på meg hele tida.

– Hva skjedde?

– Jeg bor like ved alpinsenteret i Saaslia og begynte å gå opp og ned de bratte bakkene der. Det var fryktelig tungt i begynnelsen, men allerede etter en uke begynte jeg å merke en forandring. De insulinregulerende sprøytene som jeg fikk av legen virka også slik at jeg fikk mindre matlyst, og kombinert med kostholdsendring, gikk vekta sakte, men sikkert ned. Potetgull, sukkerholdig brus og godterier ble det helt slutt på. Da jeg etter kort tid slutta med sprøytene fordi de ikke var å få tak i lenger, hadde jeg fått et tilnærmet normalt kosthold. En periode fikk jeg dårlig samvittighet når jeg spiste mat, men det gikk heldigvis fort over. Å slanke seg så mye som jeg har gjort er en balansegang og ekstremsport. Det kan fort tippe over i spiseforstyrrelser, og det er veldig hardt for kroppen. I tillegg til de 55 kiloene, sier legen at jeg har mistet 164 centimeter med hud.

– Hvordan klarte du å opprettholde treningen utover vinteren?

– Ski var uaktuelt, så jeg måtte bare fortsette å gå. Heldigvis ble det en fin vinter med harde skuterspor i Strandfjellet. Jeg kjørte opp til Damtjønna og gikk til fots til Vardebu og Gammelvollstoggo. Det er fortsatt der jeg går mest. Når jeg kommer under kraftlinja, tenker jeg på pappa (Brynjar Dahlø). Han var så ivrig til å fiske og maste på oss tre søstrene om å bli med. Jeg likte ikke å fiske, så for min del var det høyst ufrivillig. Vi gikk fra det ene fisketjernet til det andre. Pappa varsla oss om at vi måtte følge kraftlinja nedover hvis vi tulla oss bort og kom vekk i fra han. Med åra ble det også slik at jeg likte å fiske, bare jeg slapp å gå. Nå går jeg mye på de samme plassene som pappa dro meg med på. Jeg skulle ønske han kunne vært med meg. Så fint vi skulle ha hatt det, og så glad og stolt han ville ha vært da.

– Opplevde du at han var bekymret for deg?

– Ja, mange ganger. Pappa slet selv med vekta og visste hvor vanskelig det var. En gang vi besøkte han på St. Olav like etter ulykken, hørte jeg han si til mamma at han syntes jeg hadde blitt veldig stor. Familien hadde en hund som pappa var veldig glad i. Nå er det jeg som tar med meg Balder på turer i skog og mark. Å gå langs de samme stiene som pappa og jeg gikk i oppveksten og før jeg ble for stor og tung; det gir en slags trøst.

Brynjar Dahlø ble utsatt for en sykkelulykke høsten 2022 og døde av skadene han pådro seg i februar 2023 (journ.anm).

– Hvem var det som oppmuntret og motiverte deg til å begynne med «17 i Selbu»?

– Det var nok arbeidslederen min, May Ingunn Kulseth. Hun lærte meg hvordan jeg skulle laste ned og bruke appen og prøvde også å lære meg kart, men det klarte jeg ikke. Nå i vår begynte vi nedtellinga til «17 i Selbu» tidlig. Jeg gledet meg noe voldsomt, og jeg tror arbeidskameratene mine begynner å bli temmelig lei av alt trimsnakket.

– Er du med på fellesturene også?

– Ja, det er de fineste turene. Der er det med mange søkkspreke pensjonister som går mye fortere enn meg. Men når jeg blir hengende etter, hender det at en av dem kommer tilbake, slår følge med meg og spør: «Kelles går det, Dahlø?» De andre heier på meg, og jeg får mye godord. Jeg ante ikke at det var så mye trivelige og gode folk i Selbu og så mye fin natur. Jeg kommer på steder jeg aldri har vært før og lærer noe nytt om blomster og fugler på hver eneste tur. I sommer var jeg på en ukes ferietur til Sverige, men da jeg kom hjem, var det å finne igjen tur-klærne og joggeskoene. Jeg kunne ikke komme meg ut fort nok. Det er helt fantastisk.

– Har du noen gode råd til andre som prøver å slanke seg?

– Det har hendt vonde og vanskelig ting i livet mitt, og jeg innser nå at jeg har trøstespist mye opp gjennom årene. Det er det verste du kan gjøre, for etterpå blir alt bare mye verre. Jeg har prøvd å slanke meg utallige ganger, men alltid forgjeves. Grunnen til at jeg lyktes denne gangen, var at jeg fant motivasjon, glede og lyst gjennom å delta i «17 i Selbu» og «Ti på Topp». Du må stå på og gi deg selv tid. Og sist, men ikke minst må du ta imot råd fra andre. Det har jeg aldri gjort før. Jeg har vært sta og egenrådig, men det er jeg ikke lenger. Det er ikke bare utenpå at jeg er forandret. Det har skjedd mye innvendig også.