Gutten som ville være seg selv

– Hvor er du nå, Bjørnar Lien?

– Nå har jeg akkurat kommet inn dørene på gardin- og interiørbutikken Duetten på Sjøsiden Hus & Hjem på Stjørdal. I 2018 sluttet jeg som butikksjef i KID på Stjørdal og gikk inn på eiersida her. Nå er vi to som eier og drifter Duetten i lag.

– I 2008 ble du kåret til «Årets butikksjef» i KID Norge. Hvorfor sluttet du der?

– Jeg jobbet i KID i 16 år og trivdes godt der. Men det kom til et punkt da jeg fant ut at jeg ville skape noe nytt. Jeg savna søm-biten og likte også å dra på hjemmebesøk, gi interiørråd til kunder og sy puter og gardiner på mål og bestilling. Slik var Duetten midt i blinken for meg.

– Sying og strikking; var det noe som kom tidlig?

– Det kom da jeg begynte på skolen og fikk dyktige lærere i formingsfaget, Anne Mari Aashaug i håndarbeid og Jon Gullbrekken i sløyd. Da slo skapertrangen ut i full blomst, og jeg begynte å designe og sy mine egne klær og strikke mine egne gensere. Det vanlige gutteantrekket i syttiårenes Tydal var flanellskjorte og dongeribukser. Jeg bestemte meg tidlig for å ha en litt annen klesstil og var nok på flere måter litt særegen i forhold til de andre gutta i Tydal.

– Enn dansen da; hvem lærte deg det?

– Det var på skolen jeg lærte det også. Vi hadde dans i gymnastikken, og det var det artigste jeg visste. Senere gikk jeg både på pols-kurs og swingkurs. Nåværende kommunedirektør i Tydal, Heidi Horndalen, var partneren min på pols-kurset. Jeg håper hun leser dette og minnes hvor moro det var.

– Var det gjennom dansen du fant dama di også?

– Nei, jeg tror det var hun som oppdaga meg først. Det var mens jeg jobba på Samvirkelaget i Tydal. Med snurrebart og langt hår syntes hun nok sikkert jeg var ganske spesiell og begynte å snakke til meg. På en dansetilstelning på Væktarstua tok jeg mot til meg og bydde opp henne. Da var det gjort. Randi kom fra Ørlandet og fikk jobb på formannskontoret i Tydal. Hun kom til å bety alt for meg.

– På hvilken måte da?

– Det var Randi som oppmuntret meg til å ta videre utdanning og fagbrev som dameskredder og videre etablere min egen systue i Sandgata i Trondheim. - Du må ha tro på deg selv og gjøre det du har lyst til, Bjørnar, sa hun. Vi giftet oss i 1993 og året etter kom datteren vår, Rakel. Gabriel ble født i 2000, samme året som vi bygde oss hus på Sveberg i Hommelvik. Der bor vi fremdeles og har det så godt som det er mulig å ha det.

– Har du snurrebart fremdeles?

– Nei, men jeg hadde den da vi gifta oss. Bryllupsbildet vitner om det. Uten snurrebarten og det lange håret er det ikke sikkert Randi hadde oppdaga meg. Jeg har lært at det lønner seg å være naturlig, og slik en er og føler for.