Hvor er du nå, Per Jørgen Alsethaug?
Gutten som lengter hjem
Forrige helg var hele Norge «Sammen for små helter». Uten sammenlikning for øvrig; i mai 1996, da en resolutt treåring avverget en husbrann som kunne kostet både han selv og foreldrene livet, fikk Selbu sin egen lille helt.
Publisert
– Hvor er du nå, Per Jørgen Alsethaug?
– Nå er jeg hjemme på Holmsbu i Asker
sammen med samboer Camilla og den lille tuppa vår, Saga Mathea, på 11 måneder.
Vi har lenge gått med en plan om å skaffe oss noe eget, og med hjelp av våre
foreldre, kjøpte vi dette flotte stedet i sommer. Huset er litt gammelt, men
fullt av kjærlighet, sang og musikk.
– Er det du som synger og spiller?
– Huset er fult av instrumenter i alle former og fasonger. Vi synger alle tre, og Camilla og jeg har hatt musikk som en stor del av livet begge to. Camilla har deltatt blant annet i «The Voice», synger med storband, og vi driver begge med låtskriving. Det er nok pappa (Sigurd) jeg har denne inspirasjonen fra, da han alltid spilte all slags musikk for full guffe både hjemme og i bilen. Nå ser jeg med stor glede på at Saga Mathea ser ut til å ha arvet noen musikalske gener. Hun synger og nynner med når det spilles musikk eller klimprer selv på de forskjellige instrumentene i huset. Det blir gøy å følge henne i årene som kommer og støtte oppunder dette.
– Innledningsvis forteller vi at du klarte å avverge en brann. Hva husker du av det?
– Jeg var bare tre år, så det meste av det jeg mener å huske, er nok blitt meg fortalt. Jeg var mørkredd, og derfor hadde jeg ei lita lampe stående på gulvet. Ut på natta hadde dyna falt over lampa og begynte å ta fyr. Jeg våknet av at rommet mitt var fullt av røyk og sprang og vekket foreldrene mine. Neste dag steppet en mann (Ivar Gunnstein Lien) fra Gjensidige Forsikring opp med dyne, laken og en lekehjullaster. Flere aviser, deriblant Selbyggen, skrev om hendelsen.
– Hva minnes du ellers fra oppveksten din i Selbu?
–
Jeg var mye ute og lekte
med kompiser og gjorde sikkert mye ugagn. Jeg var også veldig ivrig på å fiske,
og paradiset mitt var hos bestemor og bestefar på Selbustranda og spesielt på
hytta deres i Morsetmarka. Det var mye idrett også. Fotball, håndball og taekwondo som
etter hvert fenga mest. Etter ett år på teknisk
industriell produksjon (TIP) ved Selbu VGS, begynte
jeg på automasjon på Malvik VGS. Jeg var nok en klassisk ungdomsrebell som
ville komme meg ut og styre meg selv fortest mulig.
– Hva
skjedde etter at du var ferdig med videregående?
– Da flyttet jeg ned til Befalsskolen på
Sessvollmoen der jeg tok toårig utdanning som elektrooptisk våpenteknikker, samt generell
studiekompetanse, forsvarets lederutdanning og fagbrev som
automasjonsteknikker. Deretter ble det to pliktår som sersjant på Romerike
Tekniske Verksted. Der var det ikke bestandig så mye å gjøre, og jeg fikk god
tid til å tenke og lese. Jeg søkte Befalsskolen mye fordi jeg ønsket å
jobbe direkte med mennesker, men stillingen på RTV stimulerte ikke til dette.
– Å jobbe
med noe du egentlig ikke ville; hvordan taklet du det?
– Det var greit frem til et punkt da jeg følte at jeg møtte veggen på et vis. Jeg stilte også spørsmål om min egen deltakelse i krig, om ikke direkte, men indirekte gjennom å reparere krigsutstyr. Etter hvert kom det en gryende trang og søken etter noe annet og mer. Med rot i en dyp fascinasjon for menneskets psyke og fysiologi, begynte jeg å søke etter åndelige verdier og finne mer dybde i livet. Det tror jeg vi alle mer eller mindre lengter etter, men ikke helt klarer å sette fingeren på. For meg er nok noe av dette ubevisst inspirert av min mor, men også egne opplevelser som har igangsatt noen større prosesser i meg.
– Hva gjorde dette med livet ditt?
– Det forandret det meste. I stedet for å bruke
fagutdannelsen min og få meg en jobb som automasjonsteknikker, jobbet jeg i
forskjellige barnehager i Oslo, før jeg etter halvannet år flyttet videre til
Nordhaug gård i Bærum. Her møtte jeg
mange fargerike mennesker som delte mye av samme følelser og tanker som jeg
selv hadde. På denne tiden tok jeg del i å drifte et yogasenter i byen,
underviste i yoga og meditasjon og jobbet som terapeut og massør. Sammen med to kompiser flyttet jeg også inn i ei skogkoie uten vatn,
strøm og isolasjon. På det kaldeste frøs skjegget fast i dyna i løpet av natta.
Her dyrket vi grønnsaker og sanket det naturen hadde å by på. Etter kort tid
flyttet tredjemann ut, og jeg ble værende
igjen sammen med nederlenderen Bart Browners, kjent gjennom NRK -serien «Der
ingen skulle tro at noen kunne bo.»
–
Hva var det som til slutt førte deg tilbake til sivilisasjonen?
– Det var nok kjærligheten. Jeg møtte
Camilla i 2019, og vi ble samboere i 2020. Da jobbet jeg mer eller mindre fast
i film og TV-produksjoner, mest som rekvisitør, men også foran kamera som statist i
forskjellige sammenhenger. «Ingenting å le av», «Syk pike», «Hodejegerne» og «Makta» er noen av prosjektene jeg var med i. Jeg var
også med på starten av «Sonja og Harald», før produksjonen måtte utsettes et
halvår. Men da var jeg allerede så lei av film
og TV og det endeløse kjøret fra morgen til kveld, at jeg bare hoppa av.
–
Hva ble det neste?
Det ble Førnitur, en bedrift og en nettbutikk som tredjemann fra skogskoien dro i gang i starten av 2020. Vi kjøper opp retro og vintage designmøbler som vi gjenoppliver og selger videre på nett. Jeg jobber som restaurerer og er ansvarlig for selve verkstedet. Nå har vi også fått med oss selbyggen Thomas Johan Langseth på laget. Jeg har alltid vært veldig kreativ av meg og hatt en enorm skapertrang, så dette er for meg midt i blinken.
– Er Førnitur en bedrift for fremtiden?
– Ja, det har jeg absolutt trua på. Vi jobber med tidløse designperler fra Norge og
Skandinavia. Det blir nesten som kunstkurering,
da det virkelig er Norges storhetstid innen møbeldesign vi håndterer. Vi lever
jo i en verden med massivt overforbruk, noe jeg håper
og tror snart vil snu. Folk generelt begynner
å bli lei av moderne masseproduksjon og søker kvalitet. Vi merker en økende etterspørsel etter retro fra alle kanter
av verden. Merkelappen vår er kortreist, lokal, gjenbruk, bærekraftig og
hele den grønne pakka.
–
Siden 2013 har du søkt etter alternativ livsstil og levemåter. Hva har du
funnet?
– Gjennom egne erfaringer og dels andres beretninger i terapeutisk arbeid, ritualer og seremonier med forskjellige stammesamfunn fra rundt omkring i verden som jeg har fått ta del i, ser jeg at mennesket mer enn noen gang trenger å finne ro, ekte ro. Kvile uten stimuli fra noe utenfra. Da finner vi ut hvordan vi skaper balanse igjen. Eller hva vi gjør som skaper ubalanse. God helse er betinget på at vi er i balanse både fysisk og mentalt. I all hovedsak handler det om å ta det fulle og hele ansvaret for sitt eget liv, sin egen helse og velbefinnende. Men det er ingen fasit, for alt er hele tiden i forandring.
– Du sier at du lengter hjem. Er det til Selbu?
– I denne sammenhengen blir «hjem» en metafor for selvet, naturen, fred og sannhet. Og ja, det blir også et uttrykk for en lengsel tilbake til foreldrene mine og Selbu. Jeg er en voksen mann, men det vil alltid finnes en liten gutt i meg som “lengte hem åt mor og far».
