– Jeg hadde ikke villet leve et liv uten erfaringer på godt og vondt

– Den 22. mai i fjor fikk jeg en telefon fra Trond Giske. Han var sint for at Emilie Græsli hadde fått et engasjement som valgkampkoordinator. Om ikke dette ble gjort om, skulle han få meg kastet på et ekstraordinært årsmøte. Den 2.februar i år, en uke før årsmøtet, fikk jeg en telefon fra leder i valgkomiteen, Eva Kristin Hansen, med samme beskjed. Da visste jeg at det kom til å skje, sier Gunn Elin.

Den enkleste løsningen var kanskje å trekke seg straks, tenkte hun. Men ektemannen, Kåre, var av en annen mening.

 – Som alltid når jeg står i vanskelige avgjørelser, måtte jeg spørre Kåre. Han sa tydelig fra om at jeg måtte våge å stå i det. Nå er jeg glad og litt stolt over at jeg klarte det. Det har vært et mediekjør av en annen verden og en helt uvirkelig opplevelse. Sorg og fortvilelse, og det har nok falt noen tårer. Men det blir lengre imellom, og snart er jeg like rappkjefta som før, sier Gunn Elin som forteller om et hav av støttemeldinger og gode telefoner fra fjern og nær.

– Da jeg var som lengst nede, betydde det noe helt enormt. Jeg fikk gradvis trua på meg selv igjen og fremdeles sitter jeg i Fylkestinget og er nestleder i Heimdal Arbeiderparti. Både politisk og gjennom jobben som tillitsvalgt i Fagforbundet, vil jeg fortsatt kjempe for de sakene jeg brenner for; nærskoleprinsippet, fagutdanning og lærlingeplasser, fellesskap og bedre sosiale og økonomiske vilkår for de som har minst i landet vårt.

Verden rundt henne har rystet, men den har ikke gått under, konkluderer hun.

– Ord står mot ord i denne saken, og det er mye jeg ikke kan si. Det jeg kan si er at makt gjør noe med folk. Når de som har makt mister den, skjer det noe med dem. Det går på ære og omdømme løs. Jeg kan forstå at folk føler seg urettferdig behandlet og ønsker å rette opp dette. Men det handler om hvilke virkemidler som tas i bruk for å få dette til.

– Ingen søndagsskole

– Politikk er ingen søndagsskole; det var enklere med Trons-Per, sier Gunn Elin. Hun refererer her til Peder Trondsaune, som var søndagsskolelærer i Tydal gjennom en årrekke.

Hun hopper over til en helt annen arena. Til heimbygda Tydal og gården Tomasgjardet i Østby-grenda der hun vokste opp som den eldste av fire søsken.

– Det var Line, Annveig, Ola og jeg. Vi var så heldige at vi fikk vokse opp sammen med besteforeldrene våre, samt onkel Jan. Til sammen var vi ni personer som delte på tre soverom, og det var fullt rundt kjøkkenbordet bestandig. Ordtaket om at der det er hjerterom er det husrom, stemte veldig godt hjemme hos oss, forteller Gunn Elin.

– Alle var velkomne på Tomasgjardet, og vi ungene lærte tidlig å vise respekt og ikke gjøre forskjell på folk, sier hun og gir oss følgende sjølopplevde eksempel:

– Det var en eldre gubbe som ranglet litt rundt i bygda. Han luktet ikke bestandig så godt, og unger flest var litt redd for han. Men bestefar tok alltid godt imot han, og en søndag de to satt på trappa og snakket sammen, spurte gjesten om jeg ville sitte på fanget hans. Det var et godt fang å sitte i og slettes ikke noe farlig, og der og da lærte jeg at man skal ikke skue hunden på hårene.

Godt naboskap

Det sosialdemokratiske verdigrunnlaget fikk hun med seg hjemmefra, men også fra det sterke fellesskapet og samholdet som preget naboskapet i Østby-grenda.

– Etter vi kom hjem fra skolen, strømmet det en hop med unger ut fra gårdene omkring. Fra Nordgar´n og Bakkin, Gammelgården, Haugen og Østbyhaug, til sammen var vi mellom 15 -20 unger som rente og hoppa på ski til mørket kom. Ble vi sultne, var det alltids en skuffkakebit å få og gjorde vi noe «gæli», kakka det noen på vinduet. Innad kunne vi nok småkrangle litt, men utad holdt vi sammen og tok vare på hverandre, sier Gunn Elin som også er gammel nok til å ha opplevd god, gammeldags potetplukking.

– Potetferien var høstens høydepunkt. Det var ofte et tjuetalls personer, både barn og voksne, som deltok i den. Vi starta på en gård der vi åt frokost, på den neste gården ble det middag og så kveldsmat på den siste. Jeg har ofte undret meg på hvorfor en blir som en blir og er kommet frem til at det er i barndommen og tidlige ungdomsår en formes mest. Da grunnlaget for voksenlivet legges.

Oppveksten

Idrett, og spesielt langrenn, preget i høyeste grad oppveksten til søsknene på Tomasgjardet. Som den eldste gikk Gunn Elin foran og toppet resultatlistene i årsklassen sin både lokalt og på større renn.

­– Jeg ga meg med konkurranseidrett da jeg var 16 år og begynte på Helse- og sosialfag på Oppdal videregående. Men det var helt greit, for Ola og Line holdt det gående til langt oppi voksen alder, sier Gunn Elin som aldri kan få takket foreldrene nok.

– Pappa Oliver kjørte oss på skirenn alle helger gjennom vinteren og på terrengløp og friidrett om sommeren. I dag skjønner jeg ikke hvordan han fikk det til å gå opp med nydyrking, mjølkeproduksjon, fjøsstell og alt som måtte gjøres på en gård. Han er 85 år nå, men renner fremdeles mye på ski. Da han ringte i går, hadde han ikke kommet seg ut og var tydelig misfornøyd med det.

– Mamma var bautaen hjemme

Moren Norhild døde for to år siden, og Gunn Elin forteller om en sorg som langsomt har gått over i vemod og takknemlighet.

– Mamma var bautaen hjemme, alltid til stede når vi trengte henne og alltid den vi kunne snakke med hvis noe var vanskelig. Selv om hun slet med alvorlig sykdom i mange år og sikkert hadde det tungt i perioder, klaget hun aldri. Likens som pappa var hun veldig glad i å være ute i naturen. Det tror jeg hun fant en veldig styrke og hjelp i, spesielt etter at hun ble pensjonist og sluttet i jobben som hjelpepleier ved sykehjemmet i Tydal.

– Da hun døde var det som vegg i livet mitt ramla sammen og ble borte for bestandig. Det hender fremdeles jeg at våkner om morgenen og tenker at nå må jeg ringe mamma. Men samtidig tenker jeg at når du opplever djup sorg og savn, så betyr det at du virkelig har vært glad i noen. Det er en rikdom som ikke er alle forunt å få oppleve, sier Gunn Elin.

Sorg opplevde hun også da hun ble skilt fra den første ektemannen sin og far til deres tre barn.

– Jeg har så mange gode minner fra den tiden barna vokste opp, og Odd Ivar var en veldig god far. Som mor tar du del i barna sin sorg, først over at foreldrene skiller lag og deretter da Odd Ivar døde i alt for ung alder, sier Gunn Elin.

Seterminner fra Langdalsvollen

Før vi forlater Tydal er det to steder Gunn Elin vil ta oss med til. Først til Langdalsvollen ved Vessingsjøen der bestemoren Elfrida holdt de eldgamle setertradisjonene i hevd helt fram til 1982.

– Jeg tror vi på Tomasgjardet var noen av de siste som setra på gammeldags vis i Tydal. For at bestemor ikke skulle være alene på setra, byttet vi søsknene på å være hos henne gjennom sommeren. Siste sommeren min var i 1981. Da var jeg 16 år, og jeg er litt stolt over at jeg lærte både å yste ost og kinne smør. Kyrne beitet rundt setra og mjølka ble foredlet etter hvert. Sommerminnene fra Langdalsvollen står i dag for meg som et eventyr fra en svunnen verden, sier Gunn Elin som samtidig minnes at hun måtte ned i bygda når helga kom, for da var det fest og dans på Dala.

De ni årene ved gammelskolen i Ås står også i et skjær av lyse, gode minner.

– Jeg stiller meg bak de mange tidligere elevene som gjennom Selbyggen har fortalt om hvilken ballast av lærdom og oppdragelse de fikk med seg gjennom grunnskolen i Tydal. Jeg var heldig med klassekameratene mine og ikke minst med lærerne. De hadde en egen evne til å se hver enkelt elev, og alle var bra nok som de var.

– Ingen nevnt og ingen glemt. Men jeg må likevel fortelle om da jeg holdt 1.mai-talen i Spongtun i Græsli for noen år siden. Lærerekteparet Eli og Arvid Ulseth kom bort til meg og sa; – vi måtte sjekke om du er like rappkjefta som før, Gunn Elin! De skal vite at det satte jeg utrolig stor pris på.

Ble aktiv i Fagforbundet

Året 2003 markerte et viktig veiskille; etter 20 år som helsefagarbeider ved Helsehuset i Tydal, hvorav de siste ti årene også som tillitsvalgt i Norsk Helse- og sosialforbund, (senere en del av Fagforbundet), fikk Gunn Elin verv i Fagforbundet på heltid. De første årene pendlet hun, før hun flyttet til Trondheim i 2011. I 2020 ble hun ansatt som spesialrådgiver i Fagforbundet nasjonalt og pendler i dag mellom heimen på Heimdal og arbeidsstedet i Oslo.

– Gjennom alle disse åra har jeg reist rundt omkring på arbeidsplasser og møtt utrolig mange flotte og gode mennesker. De forteller meg historiene sine og møter meg med en tillit som rører meg sterkt. At du betyr noe for andre gir en veldig mening til livet mitt, sier Gunn Elin.

En kjerne i livet hennes er også ektemannen Kåre Bjørnerås. De ble kjent gjennom politikken og giftet seg i 2017.

– Da jeg kom hjem etter lange arbeidsdager og ble møtt av nyvaska hus og grønnsåpelukt i gangen, skjønte jeg at jeg hadde truffet på rett kar! sier Gunn Elin spøkefullt og forteller om hva det betyr å ha en som står last og brast.

– Kåre ser straks når jeg fortviler og klarer å trygge meg på at jeg må bare stå i det. Når du tar utfordringer du vet kommer til å bli tøffe, er det godt å vite at du har et sikkerhetsnett og noen bak deg som står stødig uansett.

Reiselysten er også noe ekteparet har felles, og sist sommer fullførte de planen om å besøke alle de gamle fylkene i Norge.

– De siste ti somrene har vi kjørt bil fra sydligste Vestfold og til nordligste Finnmark. Vi har sett og opplevd landet vårt på en ny måte og er blitt utrolig glad i Norge.

Frykter maktspillet ikke er over

Til slutt levnes ingen tvil; politikeren Gunn Elin Høgli har overlevd mistillitsforslaget og tapet av ledervervet i Trondheim Arbeiderparti og går stødig videre.

– Jeg frykter at det politiske maktspillet i partiet ikke er over. Det vil komme flere harde slag, og spørsmålet er bare hvor mange som ville falle ifra. For meg har det vært en dyrekjøpt erfaring, men like fullt en erfaring som jeg tar med meg videre. Jeg hadde ikke villet leve et liv uten erfaringer på godt og vondt. Det ville ha vært et tomt og meningsløst liv.