Lom på villspor:
Sibirfuglen som tok en ufrivillig pit-stop i Tydal, men ble reddet av gode venner

Vi vet ikke riktig hvor denne historien starter. Derfor må vi gjette. Men for å kunne gjette best mulig, må vi først lese oss litt opp på hovedkarakteren i denne historien, nemlig gulnebblommen.

Noe større enn ei grågås

Gulnebblommen er en fugl i lomfamilien, og med en vekt på 4-6 kg er den noe større enn ei norsk grågås. Med sin smale kropp og kraftige svømmeføtter er fuglen en dyktig dykker, og under vannoverflaten jakter den hovedsakelig fisk, men også krepsdyr og muslinger. 

Gulnebblommen hekker ved ferskvann eller elver i de arktiske strøkene fra Pasvikdalen, gjennom Sibir og til det arktiske Nord-Amerika. Når hekkeområdene fryser til om høsten og tilgangen på mat begrenser seg, migrerer gulnebblommen til mildere strøk. Norskekysten er et av stedene den da reiser til for å overvintre.

Fra Sibir til Stugudal

Selbyggen kan på ingen måte med sikkerhet si hvor gulnebblommen i denne historien kom flyvende fra før den havnet i Stuggusjøen, men for historiens del (og basert hva vi vet om dens hekkeområder) antar vi at den startet sin reise på Jamalhalvøya i Sibir.

Som mange vet har gulnebblommen en trekkfart på rundt 110-120 km/t, og den flyr i etapper på 500 til 1 000 km. Da det er ca. 3 000 km mellom Jamalhalvøya og Stugudalen, kan vi anta at vår fugl har lagt bak seg en reise med varighet fra to til fire dager før den endte i Neadalen. Kanskje kan vi tenke oss at den, mellom etappene, stanset i Barentshavet og de karelske innsjøer for hvile og en matbit?

Det vi derimot vet sikkert, er at fuglen ble observert på den islagte Stuggusjøen tirsdag 6. januar. Da var Lars Reitan og Oda Ramsdal ute og testet skøyteisen.

Gulnebb på glattisen

– Det var like utenfor Rotodden vi ble oppmerksomme på den. Vi så at den hadde vansker på isen, og ikke klarte å lette. Som litt over gjennomsnittet opptatt av fugler selv, så jeg det var en lom-fugl. Storlom er et vanlig syn i Tydal, men gulnebblom har jeg aldri sett. Ikke visste jeg at det fantes heller, så dette ble en ganske sensasjonell start på året for min del. I et forsøk på å hjelpe fuglen å komme seg tilbake i lufta, tok vi den med opp på land på vestsiden av sjøen. Kanskje ville den lettere klare å lette med litt mer friksjon under beina?, forteller Reitan.

Påfølgende dag, onsdag, tok Lars og Oda på nytt turen ut på Stuggusjøen. Var den lille krabaten nå kommet seg videre på flyveturen?

– På nytt fant vi fuglen ute på isen. Da forstod vi at den trolig ikke ville klare å lette for egen maskin. Jeg tok da kontakt med ornitolog Jostein Sandvik i Selbu for å finne ut hva vi skulle gjøre videre, forteller Reitan.

Trives best på vann

Etter å ha fått tilsendt bilder av fuglen fra Reitan, kunne Sandvik konstatere at det her var snakk om en gulnebblom.

– Gulnebblommen er både en dyktig flyger og dykker, med det den ikke mestrer like godt er et liv på land. For å komme seg opp i lufta er fuglen avhengig av isfritt vann, som den løper på før den får nok fart til å lette. Med betongis på Stuggusjøen og mange kuldegrader forstod vi dermed raskt at fuglen behøvde hjelp det siste stykket på veien til Trøndelagskysten, forteller Sandvik, som legger til at de ikke kan være sikre på hvordan fuglen endte opp på isen på Stugudalen. 

– Enten landet den mens sjøen enda var isfri, for at det så frøs til kort tid etterpå. Ellers kan det hende at den rett og slett ikke så isen, trodde det var åpen sjø, og så kræsj-landet. 

En matbit på nærbutikken

Reitan og Sandvik forbarmet seg over fuglen, og på varsomt vis plasserte de den i en pappeske. Neste etappe på reisen ble så tilbakelagt stroppet fast på en spark. Fra isen på Stuggusjøen gikk turen videre til fastlandet, og etterhvert til nærbutikken på Stugudalen.

– Da vi ikke visste hvor lenge fuglen hadde ligget på isen, fryktet vi det var en stund siden den hadde fått i seg mat. Derfor tok vi med den til Joker Stugudal. De ansatte på Joker ville gjerne hjelpe, og lommen ble påspandert både sukkervann og laksefilet. Laksen var den ikke særlig interessert i, og forsøket på å mate den lille russeren endte med at samboeren min ble bitt til blods, humrer Reitan. 

Til Skatval via Kirkvollen

Etter det noe mislykkede forsøket på mating, fortsatte reisen vestover. Neste stoppested ble hjemme hos Ingebrigt Kirkvold, som i likhet med Reitan og Sandvik deler interessen for natur og fugler. Der sjekket lommen inn i hønsehuset for kvelden. Riktig nok på enerom. Neste morgen kom Jostein Sandvik tilbake til Tydal, og med gulnebb'en trygt plassert i et bur bak i bilen sin, tok han fatt på siste etappe. Den gikk til Vingebukta på Skatval, et område hvor det er dokumentert at gulnebblommen pleier å overvintre.

Og der ender historien om denne gulnebblommen. Etter en lang og noe utradisjonell reise ble den sluppet fri ved vannkanten torsdag, med flere fascinerte fugleinteresserte til stede. Det er nemlig ikke hverdagskost å observere en gulnebblom i Norge, og spesielt unormalt er det å se den i innlandet, som i Tydal.

Epilog

Selv om det å treffe gulnebblom i Tydal er usannsynlig, viser det seg faktisk at det har skjedd tidligere. Riktignok er det en stund siden sist.

– Da jeg leste i en gammel fuggelbok, Norges fugle, skrevet av Robert Collet i 1921, fant jeg ut at det har blitt observert gulnebblom i Tydal tidligere. Det var i 1889, for nærmere 130 år siden. Den ble riktig nok skutt, forteller Sandvik. 

Gulnebblomen som landet i Stuggusjøen januar 2026 var heller ikke helt utenfor livsfare, forteller Sandvik.

– Hva tror du ville skjedd med fuglen om Reitan og Ramsdal ikke hadde funnet den?

– Da ville den enten sultet ihjel, eller blitt tatt av rev eller ørn. Dermed ble dette både en morsom historie, og en historie med en lykkelig slutt, humrer Sandvik.