– Jeg må jo ha trua. Det er jo slik at verden må ha mat

– Det var ikke mange som så for seg at jeg skulle ende opp som bonde, for jeg var anleggsarbeider og trivdes med det. Men så traff jeg ei bondejente fra Selbu, Nina Beate Aftret, på dans i Sørskogbygda i Elverum, og så endte jeg altså som bonde i Vikvarvet, sier Glenn Ove Molstad.

Han kommer opprinnelig fra Nes på Romerike, en av Norges største jordbrukskommuner, i hvert fall når det gjelder korndyrking. Nina var nummer to av tre søstre og var altså i utgangspunktet ikke den som skulle ta over som bonde i Ustigarden, Aftret. Men eldstesøster Inger bosatte seg i Sarpsborg og aktet ikke å bli bonde, så derfor begynte Nina og kjæresten, Glenn Ove, å snakke om at de kanskje skulle prøve.

– Det er jo ikke dagligdags at en får mulighet til å drive en slik gard, så derfor var fristelsen stor til å satse på et liv som bønder i Selbu. Dessuten var det jo også viktig å holde gården i slekta, sier Glenn.

Bygde ut fjøset, økte melkekvoten til 400 tonn

De flytta til Selbu i desember 2011 og drev gården i sambruk med Ninas far, Jarle Aftret, til 2016. Året etter tok de over gårdsdrifta, moderniserte og bygde ut fjøset, og samtidig ble melkekvoten økt til 400 tonn. I fjøset har de rundt 45 melkekyr, alt av avkom fores opp, både okser og kviger, og han forteller at de leverer ca. 40 okseslakt i året.

Det er bare to melkebønder i Vikvarvet i dag, i tillegg til en i Sjøbygda, og Glenn kan fortelle om et utmerket og nødvendig samarbeid mellom disse.

Godt samarbeid og flinke læremestre

– Det har vært helt avgjørende for meg som ny med dette samarbeidet. Men i tillegg har jeg jo vært heldig som har to læremestre gående her på gården hver eneste dag i Jarle og hans bror, Haldor. Om det har vært noe jeg lurer på, er det bare å spørre dem, og da får jeg også gode og nyttige svar, forteller han.

Bonden i Ustigarden disponerer i overkant av 600 mål av egen eller leid jord, og nesten alt legges i rundball.

Svært god førsteslått

– Førsteslåtten i år ble veldig bra, og vi ble ferdig med alt til St. Hans, så da kunne vi dra rett på Røroscupen i fotball. Sønnen vår, Erland, er 12 år, og for ham er fotballen selve livet, så han har nok enda ikke gjort seg særlige tanker om han skal satse på bondeyrket når han blir voksen. Det skal han jo også slippe å tenke på foreløpig, ler Glenn.

I Ustigarden slår de graset to ganger, andreslåtten kommer i august, og så langt ser årsveksten ut til å bli riktig bra denne sommeren. I fjor var det en elendig sommer med mye regn, men han forteller at de også fikk bra avling da, om ikke så bra som i år.

Glenn ser ikke mørkt på framtida for bondeyrket.

Konkurrerer med nye matvarer og matvaner

– Jeg må jo ha trua. Det er jo slik at verden må ha mat, og matsikkerheten må også være god her til lands. Det er den ikke nå, så det må satses på jordbruk og matproduksjon i framtida. Om Putin stopper korntransporten fra Ukraina, får det enorme konsekvenser når det gjelder verdens behov for mat. Men vi konkurrerer med mange nye matvarer og matvaner. Og det ser ikke bra ut om folk slutter å spise kjøtt, for slik dette landet er skapt, kan det ikke satses på produksjon av bare vegetabilsk føde. Landet vårt er skapt for beitebruk med produksjon av kjøtt og melk, sier Glenn.

Kårkall og sauebonde

Nina og Glenn driver altså utelukkende med kjøtt- og melkeproduksjon, mens det tidligere var sauehold i tillegg til storfe i Ustigarden Aftret. Og sau er det fortsatt på gården. For kårkall Jarle, som nå er blitt pensjonist, holder fortsatt stand som sauebonde med 90 vinterfôra dyr i sauefjøset. I vår slapp han ca. 250 sauer og lam på sommerbeite i områdene mot Sørungen, Valliene og Åsan i tillegg til noen dyr i fuglereservatet på Fitjan, det siste etter ønske fra Statsforvalteren.

For sauebøndene er det alltid like spennende om de får dyra sine heim igjen om høsten, eller om de er blitt føde for rovdyra.

Ørna tar lamma

– I fjor mista jeg hele 37 lam, ett av disse ble dokumentert tatt av ørna, og jeg mistenker at det var flere av dem jeg mistet som ble tatt av denne rovfuglen. Kongeørna er blitt svært nærgående etter hvert, og også i år har jeg observert flere ørner i området her, spesielt tidlig om morgenen.  Den dagen vi skulle ha inn sauene i fjor, var det to ørner som fulgte etter dyra helt til fjøsdøra, forteller Jarle som er overbevist om at det er blitt flere og flere rovdyr.

– I mange år mista vi nesten ikke en sau eller lam i løpet av beitesesongen, men dette er blitt mye verre de siste årene. Når myndighetene hevder at det er færre rovdyrskader nå enn tidligere, er ikke minst hovedgrunnen til dette at det er færre og færre som driver med sau, og færre og færre dyr som slippes på beite, sier Jarle Aftret, fortsatt sauebonde i Vikvarvet.