«Bare si hva du vil jeg skal lage, du,» sa Andersen.
«Ja,» sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
«Kan du få noe skikk på denne her, trur du?»
«Hem, hem,» sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. «Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.»
De fleste nordmenn kjenner godt til Prøysens eventyr om snekker Andersen som blir sendt hjem til julenissens familie for å lage gaver til dem på selveste julekvelden. Men det kanskje mange ikke vet, er at vi også har vår helt egen snekker Andersen i Selbu – men han hadde nok prøvd å reparere tresleiva til kona fremfor å fikse en helt ny en.
Ble lei av «det vanlige» tømreryrket
Andreas Andersen tar imot oss hjemme på snekkerverkstedet sitt. Der inne knitrer det varmt fra en vedovn, P1 fyller rommet med godslig prat og musikk, og det lukter godt av trevirke blandet med linolje. Selv passer han perfekt inn der på et vis – blant alle plankene, stokkene, arbeidsredskapen og de andre skattene han har samlet opp gjennom. På benken ligger et av 53 vindu han er i ferd med å kitte ferdig for et større prosjekt i Olav Tryggvasons gate i Trondheim, på bygg eid av Kjeldsberg Eiendom.
Han startet sin karriere som tømrerlærling på Primahus, og jobbet deretter på litt forskjellige steder. Med årene begynte han å interessere seg mer og mer for verneverdige bygg og gamle håndverkstradisjoner.
– Jeg ble lei av det vanlige tømreryrket. Det beveger seg i en retning der det bare blir mer og mer ren montering. Håndverket har begynt å komme bort, og fokuset på materialkvalitet og den slags er ikke helt der jeg ønsker det skal være, forteller Andreas.
Nå går han sitt andre år på fagskolen i bygningsvern og blir ferdig i vår.
– For å kunne drive på med fredede og vernede bygg så krever Riksantikvaren, og delvis Kulturminnefondet, at du har lang erfaring med lignende prosjekt eller fagskolepoeng. Så nå går jeg fagskole så jeg kan fylle opp det kravet og arbeide mer på den type bygg, forteller Andreas, som legger til at det både er interessant og lærerikt.
Uthusprosjektet
Interessen for slikt arbeid ble nok delvis vekket av hans far som har holdt på i flere år med «Uthusprosjektet» på Røros og i Ålen. Prosjektet eies av Røros kommune ved kulturminneforvalteren. Riksantikvaren på vegne av Klima og Miljøverndepartementet sitter i en referansegruppe og har kvalitetskontroll.
– Selve fasaden i gata på Røros, altså det som folk ser, ble vernet på starten av 40-tallet og tatt vare på. Bakgårdene og uthusene som ingen legger merke til, ble tatt ut av bruk, og dermed forfalt de. Derfor ble «Uthusprosjektet» opprettet i 1996. Det er også en gunstig ordning for de som eier husene, da prosjektet dekker en del av kostnadene, forteller Andreas.
– Røros er en spydspiss i Norge når det kommer til bygningsvern, og det er et stort miljø der og mye som skjer. Jeg har nok vært litt sjalu på sjølinj til tider, ler han.
Tydal – Sverige – Selbu
På den andre siden av tunet for verkstedet ligger bolighuset han deler med sin kone Linda og deres fem år gamle datter Frida. I 2006 flyttet Andreas til Tydal, og var ofte med Dyrhaug Ridesenter ut på deres årlige rideturer i fjellet. Det var på en av disse utfluktene han traff jenta fra Stockholm som skulle kapre hans hjerte.
– I Tydal var jeg tilknyttet bygdeservicen i 10 år før vi bestemte oss for å flytte til Sverige. Lindas karrieremuligheter ble litt for begrenset i Tydal, forteller Andreas.
De prøvde derfor lykken på Öland, men det ble ikke helt som de hadde sett for seg, så da Frida meldte sin ankomst i 2017 bestemte de seg for å ta turen tilbake til Trøndelag.
– Da føltes det helt naturlig å flytte til Selbu. Herifra går det an å pendle til Trondheim, og vi kjente mye folk her fra før. Men, at vi endte opp i mitt gamle nabolag her på Røssetmoene er helt tilfeldig, forteller Andreas som er født og oppvokst på gården like ved.
Gjenbruk – en glemt kunst
Gården de har bosatt seg på er fra 1870-årene.
– Vi vet at huset er flyttet hit i 1930. En del av huset har stått på Velvansmoen og satt opp på Røssetmoene i 1936. Før i tida flytta de med seg husene. De plukka det bare ned, og satte de opp igjen, sier Andreas.
– Dere er jo veldig «i tiden» med tanke på at det blir mer og mer fokus på gjenbruk?
– Det er litt snedig dette med gjenbruk, fordi det er jo noe vi alltid har drevet med inntil de siste 30-40 årene. Til og med gamle stavkirker er et resultat av det. Bolighus kunne bli til fjøskasser eller andre hus på gården. Gjenbruk er egentlig bare en glemt kunst, sier Andreas på sitt sindige vis og tilføyer:
– Heldigvis virker det som at også byggebransjen har begynt å ta tak i det, og at det stilles stadig flere krav til ombruk.
Det finnes midler
I tillegg til å gå skole driver han sitt eget firma, og oppdragene lar ikke vente på seg. I tillegg til å reparere og fikse verneverdige bygg og elementer, kan han også bistå med tilstandsanalyser og kostnadsoverslag
– Jeg syns det er viktig å gjøre folk oppmerksomme på hva som er skatter, og hvordan man kan unngå å rasere kulturminner. For mange som sitter med gamle hus kan vern virke voldsomt, men det er ofte mer overkommelig enn man skulle tro. Man får en tilstandsanalyse og et kostnadsoverslag på det som kan gjøres og få anbefalt strakstiltak og andre tiltak, både på kort og lengre sikt. Dette kan brukes i en søknad til Kulturminnefondet, Norsk Kulturarv, fylkeskommunen eller andre steder det går an å søke. Er det snakk om et gårdsbruk fins det også SMIL-midler det går an å søke på, forteller Andreas som legger til at det kan utløse ganske bra summer.
– Det behøver ikke å bli dyrere. Det kan faktisk bli billigere å ta vare på enn å bytte. I tillegg blir resultatet antageligvis at det kan stå i 100 år til.
Amsterdam er bygd opp av norsk tømmer
Selv om Andreas brenner for det han holder på med, er han ikke «fanatisk» som han sier selv.
– Altså, vi kan ikke holde på slik som vi gjorde for 100 år siden med tanke på alt, men det er mye fra den tiden man kan ta med seg inn i moderne byggeindustri. Før i tida lagde de ting for at det skulle vare, og det var et helt annet fokus på materialer. Jo lengre bak i tiden vi går, jo bedre er håndverket og materialene. Ser vi på murene til Selbu kirke for eksempel, ser vi at det som ble utført på 1100-tallet bedre enn det på 1800-tallet, forklarer han.
Også bygg i tre viser den samme tendensen. Årsaken tilskriver han andre forutsetninger med liten befolkning, og bedre tilgang på mye stor og god skog i Norge.
– Mellom 1500 – 1800, under hollendertiden, eksporterte vi enormt mye materiale som bare forsvant ut av landet. Amsterdam står på norsk tømmer for eksempel, sier han.
For dårlig sortering
Etter den industrielle revolusjon tok maskinene over, og man oppdaget at det gikk fortere å sende gjennom noe som var dårlig kontra håndhøvlet.
– Da ser man virkelig at det begynte å gå nedover. Men fortsatt var materialet på den tiden langt bedre enn det vi har nå. Det er fortsatt mulig å skaffe bra virke i dag, men det er sørgelig lite fokus på det. Jeg mener at de store sagbrukene og kjedene hadde tjent mye på å sortere bedre. Har du bra tømmer bruker du det der det trengs å være bra materiale. Det som har vokst fort bruker du på noe annet, slår han fast, mens han viser frem to stokker plukket fra samme butikkhylle med vesentlig forskjell i kvaliteten.
Han nevner også at de norske stavkirkene sliter når det skal restaureres.
– Det er vanskelig å finne riktige materialer til kirkene, og for å få til de riktige dimensjonene tar det voldsomt lang tid. Det meste av tømmer i dag blir avstandsregulert for å vokse fort. Da får du materialer som har vokst veldig kjapt, og som ikke tåler så mye, sier han.
Tre av fire bergensere ønsket å rive bryggene
Andreas syns det er problematisk at det er så enkelt å bare rive ned det som er gammelt; at det er dagens generasjon som skal avgjøre hva som blir viktig i fremtiden.
– For 60 år siden ønsket tre av fire bergensere å rive Bryggene i Bergen. Det ble ansett for å være et rottereir, men er i dag Norges tredje best besøkte turistplass. I Tokke kommune ligger det et enormt hotell i dragestil det en gang i tiden var et rivningsvedtak på. Det ble kjøpt av Åge Samuelsen som klarte å skape nok oppmerksomhet rundt hotellet slik at det ble berget, og er i dag det landemerket Dalen er best kjent for. Det fantes også planer i sin tid om å legge E6 gjennom Bakklandet. Tenk deg hvis alt dette bare hadde forsvunnet, reflekterer Andreas.
Føyer seg inn i rekken
I Selbu er det kirken som er det viktigste historiske bygget. Også der er man i gang med omfattende restaurering, og Andreas er hyret inn som fagmann.
– Det er bygningsvernsenteret på Røros som har fått kontrakten. Jeg fikk kontakt med dem gjennom fagskolesamlinger på Røros, og fikk i oppdrag å plukke ut rammer og tilpasse, skrape og male dem, ta småreparasjoner og fikse dryppnesene under vinduene.
– Hvordan føles det å kunne gjøre slikt verdifullt arbeid på middelalderkirken vår?
– Det er klart det er stas å kunne føye seg inn i rekken av mange i historien før meg, og få lov til å sette et lite avtrykk på kirka. Jeg syns det er artig og lærerikt, samtidig som det er fint at det finnes noen lokalt som kan gjøre det.
Naturmaterialer kan fikses
Andreas tror at hvis folk hadde visst mer, så hadde de skjønt hvilke verdier de potensielt kan sitte på.
– Om man bare bestemmer seg for å bytte ut, eksempelvis et skifertak med noe nytt, så blir det ikke det samme uttrykket. Og hva skjer om 40 år? Produseres fortsatt det materialet man valgte den gangen det ble bytta ut? Alt av naturmaterialer går an å ordne, skifer kan klippes til og teglstein kan brukes om igjen. Jeg vil anbefale alle som sitter med gamle verneverdige bygg om å ta kontakt med meg eller andre med kompetanse, sier Andreas og legger til:
– Plutselig har man en mulighet til å søke om midler, og da kan en fagperson hjelpe til med å pense søknaden inn på riktig spor slik at blir søkt riktig med tanke på bygningsvernsprinsipp.
Han oppfordrer også folk i dalføret om å ta kontakt med ham dersom man har gamle redskaper man ønsker å selge eller gi bort.
Vitnesbyrd
Nå håper han at etterspørselen etter slike type oppdrag øker i dalføret.
– Dersom man har interesse av å bevare det, skal det mye til for at det ikke skal gå an å redde det. Vi har ikke igjen så mange eldre bolighus i sin opprinnelige og uforandrede stand, men det står mange løer, slåttebuer, seterhus og uthus rundt omkring. Jeg skjønner at det er en kostnad for dem som sitter med det, men slike bygg gjør noe med kulturmiljøet. For eksempel når man kjører gjennom Selbu og Tydal og ser disse småhusene. De bærer et vitnesbyrd om en annen tid, avslutter Selbus egen snekker Andersen.
