Tusen takk, Larry. Jeg kommer til å begynne på fransk, og deretter gå tilbake til engelsk.
[Følgende er oversatt fra fransk]
Det er både en glede og en plikt å være sammen med dere i kveld, i dette avgjørende øyeblikket som Canada og verden nå går gjennom.
I dag vil jeg snakke om et brudd i verdensordenen. Slutten på en behagelig fiksjon – og begynnelsen på en hard realitet. En realitet der geopolitikken, der de store maktene, ikke lenger er underlagt grenser eller begrensninger.
Samtidig vil jeg si dette: Andre land, særlig mellommakter som Canada, er ikke maktesløse. De har evnen til å bygge en ny orden som rommer våre verdier – respekt for menneskerettigheter, bærekraftig utvikling, solidaritet, suverenitet og staters territorielle integritet.
De mindre maktenes styrke begynner med ærlighet.
[Carney går over til å snakke engelsk]
Hver dag blir vi minnet om at vi lever i en tid preget av rivalisering mellom stormakter. At den regelbaserte verdensordenen er i ferd med å forvitre. At de sterke gjør det de vil – og de svake må tåle det de må.
Dette aforismet fra Thukydid blir fremstilt som uunngåelig. Som den naturlige logikken i internasjonale relasjoner som igjen gjør seg gjeldende.
Og i møte med denne logikken er det en sterk tendens blant land til å tilpasse seg for å klare seg. Å gi etter. Å unngå problemer. Å håpe at lydighet kjøper trygghet.
Men det gjør den ikke.
Så hva er alternativene våre?
I 1978 skrev den tsjekkiske dissidenten Václav Havel – senere president – et essay kalt De maktesløses makt. Der stilte han et enkelt spørsmål: Hvordan kunne det kommunistiske systemet opprettholde seg selv?
Svaret hans begynte med en grønnsakshandler.
Hver morgen plasserer denne butikkinnehaveren et skilt i vinduet: «Arbeidere i alle land, foren dere». Han tror ikke på det. Ingen gjør det. Men han henger opp skiltet likevel – for å unngå problemer, for å signalisere tilpasning, for å gli inn i mengden. Og fordi alle butikkene i alle gater gjør det samme, består systemet – ikke bare gjennom vold, men gjennom vanlige menneskers deltakelse i ritualer de innerst inne vet er falske.
Havel kalte dette å «leve i løgnen».
Systemets makt kommer ikke fra sannheten, men fra alles vilje til å opptre som om det var sant. Og dets sårbarhet kommer fra samme kilde. Når bare én person slutter å spille med, når grønnsakshandleren tar ned skiltet, begynner illusjonen å slå sprekker.
Venner: Det er på tide at selskaper og land tar skiltene ned.
I flere tiår nøt land som Canada godt av det vi kalte den regelbaserte internasjonale orden. Vi sluttet oss til institusjonene, vi hyllet prinsippene, vi dro nytte av forutsigbarheten. Og innenfor denne rammen kunne vi føre en verdibasert utenrikspolitikk.
Vi visste at fortellingen om den regelbaserte verdensordenen bare var delvis sann. At de sterkeste unntok seg selv når det passet. At handelsregler ble håndhevet skjevt. At folkeretten ble brukt med ulik strenghet, avhengig av hvem som var anklaget – eller offer.
Likevel var denne fiksjonen nyttig. Amerikansk hegemoni bidro til fellesgoder: åpne sjøruter, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet og rammeverk for konfliktløsning.
Så vi satte skiltet i vinduet. Vi deltok i ritualene. Og vi lot i stor grad være å påpeke avstanden mellom retorikk og virkelighet.
Denne avtalen fungerer ikke lenger.
La meg være tydelig: Vi står midt i et brudd – ikke i en overgang.
De siste tiårene har kriser innen finans, helse, energi og geopolitikk avdekket risikoen ved ekstrem global integrasjon. Men i senere tid har stormakter begynt å bruke integrasjon som våpen: toll som pressmiddel, finansiell infrastruktur som tvang, forsyningskjeder som sårbarheter som kan utnyttes.
Man kan ikke leve i løgnen om gjensidig nytte gjennom integrasjon når integrasjonen blir selve kilden til underordning.
De multilaterale institusjonene som mellommaktene har støttet seg på – WTO, FN, COP – selve arkitekturen for kollektiv problemløsning, er under press. Resultatet er at mange land trekker samme konklusjon: De må bygge større strategisk selvstendighet – innen energi, mat, kritiske mineraler, finans og forsyningskjeder.
Denne impulsen er forståelig. Et land som ikke kan brødfø seg selv, forsyne seg selv med energi eller forsvare seg selv, har få valgmuligheter. Når reglene ikke lenger beskytter deg, må du beskytte deg selv.
Men la oss være ærlige om hvor dette fører.
En verden av festninger vil være fattigere, mer sårbar og mindre bærekraftig. Og her er en annen sannhet: Hvis stormakter forlater selv forestillingen om regler og verdier til fordel for uhemmet maktbruk, vil gevinstene ved ren transaksjonspolitikk bli stadig vanskeligere å hente ut.
Hegemoner kan ikke i det uendelige tjene penger på relasjonene sine.
Allierte vil diversifisere for å sikre seg mot usikkerhet. De vil kjøpe forsikring, bygge alternativer, for å gjenreise suverenitet – en suverenitet som tidligere var forankret i regler, men som i økende grad vil forankres i evnen til å stå imot press.
Dette rommet vet at dette er klassisk risikostyring. Risikostyring har en kostnad. Men kostnaden ved strategisk autonomi, ved suverenitet, kan deles.
Felles investeringer i motstandskraft er billigere enn at alle bygger hver sin festning. Felles standarder reduserer fragmentering. Komplementaritet gir pluss-sum-effekter.
Spørsmålet for mellommakter som Canada er derfor ikke om vi skal tilpasse oss den nye virkeligheten – det må vi. Spørsmålet er hvordan. Skal vi bare bygge høyere murer, eller kan vi gjøre noe mer ambisiøst?
Canada var blant de første som hørte vekkeropet, og det har ført til et grunnleggende skifte i vår strategiske linje.
Canadiere vet nå at de gamle, komfortable antakelsene – om at geografi og allianser automatisk ga oss velstand og sikkerhet – ikke lenger holder.
Vår nye tilnærming bygger på det Finlands president Alexander Stubb har kalt «verdibasert realisme».
Eller sagt på en annen måte: Vi vil være både prinsipielle og pragmatiske. Prinsipielle i vårt forsvar for grunnleggende verdier – suverenitet, territoriell integritet, forbudet mot bruk av makt, med mindre det er i tråd med FN-pakten, og respekt for menneskerettigheter. Og pragmatiske ved å erkjenne at fremskritt ofte er trinnvise, at interesser spriker, og at ikke alle partnere deler alle våre verdier.
Derfor engasjerer vi oss bredt og strategisk, med åpne øyne. Vi forholder oss aktivt til verden slik den er – ikke slik vi skulle ønske den var.
Vi kalibrerer relasjonene våre slik at dybden gjenspeiler våre verdier, og vi prioriterer bredt engasjement for å maksimere vår innflytelse i en verden preget av flyt, risiko og høye innsatsnivåer.
Og vi baserer oss ikke lenger bare på styrken i verdiene våre, men også på verdien av vår styrke.
