Fru Inger til Nedal

En neddemt Nesjø førte denne sommeren til det som etter hvert ble ei folkevandring inn til ruinene av gamle Nedal gård og gamle Nedalshytta. En av dem som skulle få oppleve det igjen var Inger Olive Kulseth.

Den spreke 93-åringen fikk sammen med de fire barna sine Grethe, Laila, Rolf og Mona et helt spesielt gjensyn med Nedalen denne vakre sommerdagen i slutten av juli. Varmt og vindstille og med sol bak lette sommerskyer som fargela dette helt spesielle landskapet inne ved «Neøyene», som området fra gammelt av ble kalt.

De siste forpakterne av Nedalen gård var Ingeborg og Oliver Rotvold. I 1941 solgte de småbruket sitt Storekra i Ås og flyttet inn hit. Her ble de til 1952, og her bodde også åtte unger, blant dem Inger Olive og hennes to år yngre bror Magnus. Inger Olive Kulseth og Magnus Rotvold er nå de to siste gjenlevende av de til sammen ti barna Ingeborg og Oliver fikk. Inger bor i Selbu, mens Magnus bor på Røros.

Inger har stått opp tidlig denne juli-morgenen. Hun har stekt vafler til alle og er spent på turen til fjells. Men alle barna hennes, og flere av barnebarna skal være med, så når de setter seg i bilene er det med trygg forvissning om at dette kommer til å gå greit. Men spent? Ja, sjølsagt!

– Det er Per Anders (Aune) som har mast på meg om at jeg måtte bli med innover for å se, sier Inger.
– Jeg passet ham da han var liten, forteller hun, og lar oss forstå det helt spesielle forholdet de to har.


Og Per Anders har organisert det meste, og takket være enda flere gode hjelpere, kommer Inger utpå formiddagen trygt inn til ruinene av det som var barndomsheimen.

Det er helt stille når «Fru Inger til Nedal» gjør sin entre.

– En helt spesiell og nesten magisk stemning, forteller datter Laila.

Sammen med resten av familien er hun velkomstkomité og får oppleve mammas møte med de gamle hustuftene.

– Her var lembrua, peker Inger:

– Og her kokte vi geitost, forteller hun etter hvert sittende på en campingstol, som vanlig både sporty og moderne antrukket.

– Jeg var bare elleve år da vi kom hit. Vi hadde hest, åtte kyr, flere geiter, gris og høner, og vi ungene måtte hjelpe til med alt. Rypsnurru hadde vi òg. Vi drekin ikke så langt fra gården, mens karene satte sine lenger opp i lia.

– Jeg husker en sommer at Magnus og jeg dro på fest nede i Stugudal. Vi måtte gå dit, og vi gikk tilbake igjen også, 1,5 mil hver veg, ler Inger.



Skolen lå i Stugudal, og på den tida var det seksdagers uke.

– Jeg bodde på Flaten da jeg gikk på skolen, forteller Inger, men når det ble lørdag, da ville vi heim til Nedalen.

Noen ganger gikk de aleine, andre ganger måtte pappa Oliver være med.

Nedalen under krigen

Nedal gård ble et knutepunkt for flyktningetrafikken under krigen. Til Ingeborg og Oliver kom både jøder og motstandsfolk som måtte rømme landet. Oliver Rotvold var godt kjent i fjellet og både han og sønnene hjalp flyktninger over fjellet, ofte under dramatiske omstendigheter. Ingeborg satt oppe om natta og lappet klær og utstyr for dårlig kledde besøkende.

– Vi var ikke redde for tyskerne, og de oppførte seg stort sett bra mot oss ungene. Men en gang kom det en nordmann som ville gi meg ei grammofonplate. Det var sangen «Lille Laila». Men da mannen hadde dratt sin veg, kastet pappa plata. Den fikk jeg ikke lov til å ta imot, sa han, og i ettertid forstod jeg at denne mannen var stor-nazist.

– Ikke bare pappa, men også merra vår likte tyskerne dårlig. En gang hadde de med seg en schæfer som de bandt fast ute på verandaen. Da de kom ut fra huset vårt oppdaget de at hunden hadde fått seg en stygg flenge i underkjeven. De trodde det var vi og ble fryktelig sinte, men pappa fikk til slutt overbevist dem til å tro på at det faktisk var merra som hadde gitt hunden et skikkelig spark.

– Og merra, hu var like glad i snus som pappa, ler Inger.

Gjensynet med Nedal gård er etter hvert over. Julidagen er fortsatt ung, og været like upåklagelig. Inger har servert kaffe og vafler og sitter nå og ser ut over det gamle elveløpet.

– Pappa hadde to båter, og begge lå på samme sida her mot gården. Når tyskerne kom måtte de varsle når de skulle over, sier hun.

Nå er det vakre elveløpet borte. Nesjøen har vokst seg stor igjen, og nå i slutten av desember er også de mektige ruinene etter fjøset på Nedal gård under vatn igjen.

En ny revisjon av dammen om 50 år?
– Da kommer ikke jeg, nei, sier Inger Olive Kulseth, «Fru Inger til Nedal».

Her kan du høre lydintervju med Inger Olive Kulseth: