Fra «Erkefienden»
til «Æ e trønder»

En ganske vanlig mann som ikke stikker seg ut på noen måte. Men slippes han løs på en revyscene, da skjer det noe; en makeløs forvandling og et fyrverkeri av sprudlende, ellevill skuespillerglede. En slags Jørgen hattemaker som troner frem som en uovervinnelig kong Salomo.

Tidløs revyperle

40 år har gått siden Hans Ivar Aftret fikk en sangtekst stukket i hånden av sin tidligere barneskolelærer, Narve Rognebakke. Det var teksten til det som skulle bli stående som et tidløst blinkskudd i den lokale revykunsten.

Men «Erkefienden», eller kanskje bedre kjent som «En mebonding og vikvarving går itj i lag», slo ikke umiddelbart an hos den utvalgte.

– Det der får jeg ikke til. Jeg takler ikke denne rollen, det her må du få noen annen til å fremføre, var min første reaksjon, sier Hans Ivar i dag.

Men den godeste Rognebakke ga seg ikke. «Erkefienden» var skrevet for Hans Ivar og kun for han.

Urfremførelsen skjedde på hjemmebane i Samfunnshuset i Vikvarvet våren i 1988. Bortskjemte som vikvarvingene var på revyer og underholdning, skulle det noe til for å imponere dem.

– Jo, «Erkefienden» ble en publikumssuksess. Det var en genial tekst skrevet på en like genial melodi av Hans Rotmo. Hvor mange oppdrag og fremførelser jeg har hatt med den har jeg ikke tall på, men det er nok flere hundre. Den siste under minnekvelden for Narve på nyåret i fjor. Kanskje fikk jeg hjelp av høyere makter den kvelden; det var min takk til en lærer, revyinstruktør og venn som har betydd så mye for meg; veldig om å gjøre å hedre Narve. Flere har sagt at det var den beste «Erkefienden» jeg har framført, og det kjennes veldig godt fremdeles, sier Hans Ivar.

Sterk synshemmet

Hans Ivar ble født på gården Kulvik i Vikvarvet i 1962. Som nummer tre av fem søsken; May Helen og Jonny var henholdsvis seks og fire år eldre og Morten og Anne Mette seks og åtte år yngre.

– Mjølkeproduksjon og skogsarbeid var levebrødet vårt, og i tur og orden måtte vi alle ta vår tørn med fjøsstell, hesjing og silolegging, noe vi sikkert hadde bare godt av. Jeg hadde og har et godt forhold til alle søsknene mine. Men i og med at jeg var født fire år etter den nest eldste og seks år før den nest yngste, ble jeg nok gående og tumle mye for meg sjøl, sier Hans Ivar.

I likhet med yngstebroren Morten ble Hans Ivar født med øyesykdommen synsnerveatrofi. Det fantes ingen behandling; synstapet var permanent og han hadde bare en tiendedel av normal synsevne.

– Det er en sterk funksjonshemming, selv med sterke lesebriller har jeg problemer med å lese en lengre tekst. Det du ser på ti meters avstand, må jeg ha på en meters avstand. Kloss inntil skjermen kan jeg få med meg et program på tv. Men jeg må konsentrere meg voldsomt, og nå ser jeg omtrent ikke tv lenger, men hører dess mer på radio og podkast.

God hukommelse

Spørsmålet kommer automatisk; hvordan kan en sterk synshemmet person trene seg opp til å huske og fremføre lange replikker og monologer?

– Det er vel kjent at når du mister en sans, som i mitt tilfelle synet, skjerpes de andre sansene. Jeg minnes at jeg tidlig var som en hund etter historier. Onkel Bjarne (Aftret) var fenomenal til å fortelle, og jeg var en stor beundrer av tekstene hans. Etter å ha hørt dem en eller to ganger, kunne jeg nærmest gjenfortelle dem. Jeg ble også en god lytter og utviklet en slags fotografisk hukommelse. For meg er det lettere å huske telefonnumrene enn å slå opp i telefonkatalogen. Det er teknikken jeg bruker når jeg skal lære meg sang- og revytekster også. Jeg har teksten framfor meg, og tar setning for setning, strofe for strofe. Pugger til jeg kan den utenat og så lagrer den seg i hjernen, som et levende bilde.

50 år på de skrå bredder

17. mai i 1974; skolen sto for underholdningen, og på scenen i Samfunnshuset sto 11 år gamle Hans Ivar og jevngamle Petrine Korsvold. «Å e kjenne en kar» og «Børs Sang» ble et susende toppnummer. Samme kveld var de to hyret til en annonsert forestilling på Gimle. Etter folketoget var det en lang kø av vikvarvinger som ville sikre seg billett og se Bør Børson og hans Josefine en gang til.

– Ja, det var nok et slags gjennombrudd, hvis det går an å kalle det det, sier Hans Ivar.

I årene som fulgte ble det mye pugging av Narve-tekster, mest sang og revytekster, men etter hvert som han kom med i gruppa til Bjarne, mer og mer teater.

– Friluftsteateret i Kalvåa hadde sin storhetstid på 80 og først på 90-tallet. Jeg hadde mange biroller der, satt i mygg- og knottsvermen og pugget replikker og ventet på at det skulle bli min tur, minnes Hans Ivar.

På spørsmål om høydepunkter, kommer han igjen tilbake til «Erkefienden».

– Revyen i Vikvarvet var invitert til å delta i en konkurranse som TV Trøndelag arrangerte. Finalen gikk i Olavshallen. Der ble «Erkefienden» kåret til beste innslag. 

Ville bli kokk

Tross et ubestridt skuespillertalent, kom teaterhøyskolen aldri på tale.

– Synshemminga satte sine klare begrensninger, og så har jeg alltid hatt litt vondt for å sette meg ned å øve. Det var så mye annet som var interessant. Etter ungdomsskolen var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle begynne med, sier Hans Ivar.

Det endte med et toårig grunnkurs i husstell ved Selbu VGS.

– Jeg var eneste gutt sammen med 8 jenter. Sigrid Juul Røset lærte meg å lage mat, i helselære hadde vi Bodil Korsvold og av Tora Hilmo lærte jeg å vaske og stryke klær og holde orden i hjemmet. Jeg kan ikke tenke meg en mer matnyttig lærdom, sier Hans Ivar.

På det tidspunktet var han fast bestemt på å bli kokk. Men under praksisen på kokk- og stuertskolen i Trondheim, ble yrkesplanene endret.

– Jeg var nær på å brenne nesa når jeg skulle se om flesket var stekt. En kokk med brent nese er jo ganske upraktisk, sier humoristen Hans Ivar.

Etter ett år på den omflyttende landbruksskolen i Selbu, og da han videre ble erklært tjenesteudyktig for militæret, ble det tre og et halvt år på handelsskole i Trondheim. Det kvalifiserte han for jobb på lønningskontoret til Trondheim Rør og nesten 33 år i Tine i Innbygda og lønningskontoret på Tine Tunga.

– Med min funksjonshemming kunne jeg ikke ha fått en bedre arbeidsplass, sier Hans Ivar som ble fullt uføretrygdet og hadde sin siste arbeidsdag ved Tine i 2021.

Ikke travel, men meningsfull hverdag

Hans Ivar og Karin; de ble kjærester da de tilfeldigvis slo følge etter en fest i Samfunnshuset. Pål ble født i 1988 og Kari Cecilie i 1993; da bodde familien i nybygd hus på Hammeren i Vikvarvet.

Både Pål og Kari Cecilie markerer seg sterkt på ulike kulturscener, men Hans Ivar benekter sterkt at musikkgenene kommer fra han.

– Sangen og musikaliteten har de nok arvet fra Karin og morfar Oddbjørn (Kjøsnes). Enten du tror det eller ei, så er jeg ikke spesielt glad i å synge. Jeg synes det er veldig artig at Pål og Kari Cecilie får holde på med noe de har evner og lyst til, men jeg har bestandig holdt fast ved at de må ta en skikkelig utdannelse. I den grad jeg er stolt av dem, er det ikke på grunn av det de presterer, men fordi de er de personene de er, sier Hans Ivar.

På spørsmål hva han gjør om dagene når Karin er på jobb, siterer han den berømte filosofen og forfatteren Machiavelli.

– En må forholde seg til virkeligheten som den er og ikke som en ønsker den skal være. Kroppen min trenger trening, og tre dager i uka tar jeg skolebussen til sentrum, der jeg trener kondisjon og styrke på Trim 1, før jeg tar beina fatt og går hjem til Vikvarvet. Når jeg kommer hjem, er snart halve dagen gått og det er tid for å lage middag til Karin kommer hjem. Ingen avanserte greier, men middag blir det.

Hode og sjel får også sitt; søndagskveldene er det øving med Vikvarvet musikkorps og mandagskveldene med Selbu Korensemble.

– Det sosiale betyr enormt mye for meg. Å komme ut blant folk og være i et meningsfullt fellesskap, er avgjørende for den mentale helsa. I korensemblet øver vi nå til tre forestillinger med musikalen «Æ e trønder.» Det ryktes at det allerede er solgt mange billetter både til Edderkoppen i Oslo, Kimen på Stjørdal og Tælet her i Selbu. Det er vel unødvendig å si at jeg gleder meg.

Helvetes vikvarving

Tilbake til «Erkefienden» og forvandlingen som skjer når Hans Ivar ikler seg rollen som en halvfull vikvarving som med skjorta utenpå buksa, utslåtte tenner og ketchup i ansiktet sjangler inn på scenen og skjeller ut de overlegne mebondingene.

– Jeg har aldri tenkt på det med forvandlingen, men kanskje er det et poeng. Som type er jeg introvert og ganske beskjeden. Det er ikke noe om å gjøre med store folkehoper. Da kan jeg fort bli sliten og føle meg usikker, noe som sikkert kan skyldes at jeg ser dårlig og ikke kjenner igjen folk. Men alt dette forsvinner når jeg skal spille en rolle. Da blir jeg en helt annen person og trenger ikke stå til regnskap for noen ting. Jeg vil jo helst være meg sjøl mest mulig, men av og til er det veldig godt å slippe det, sier Hans Ivar.

Når det gjelder grendepatriotisme og rivalisering så har nok det heldigvis endret seg radikalt på de førti årene siden «Erkefienden» ble skrevet, mener han.

– Spesielt i forhold til fotball; det var nok ganske heftig, med tilløp til slåsskamper både på Rødmyra og Sentralbanen. Men selv har jeg ikke kjent så mye på det. På ungdomsskolen fikk jeg mange gode kompiser fra Mebonden. Og da jeg nylig traff en av dem på Kiwi, slo han meg kameratslig på skuldra og sa: «Ha du kommi de gjennom grinda, helvetes Vikvarving!» Så kanskje er det håp om fredeligere tider!

PS. En politisk aktiv og samfunnsengasjert Hans Ivar Aftret har 16 år bak seg som representant for SV i kommunestyret i Selbu. Men det er en annen historie.