Født islending, lenge tydaling, nå berliner

– Hvor er du nå, Hilmar Magnusson?

– Jeg sitter på altanen utenfor leiligheten vår i Berlin og nyter kvinnedagen. 8. mars er en offentlig fridag i Berlin. På andre siden av gata her er det full fest med høy musikk og dans. Jeg har nettopp pakket kofferten og er klar for en ukes vinterferie i Innsbruck.

 – Du sier «leiligheten vår»; hvem bor du sammen med?

– Jeg bor sammen med en østerriksk dame som er i ferd med å fullføre praksisåret og snart blir ferdig utdannet lege. Vi trives begge veldig godt i Berlin, men på sikt vil vi kanskje flytte til Østerrike.

– Hva førte deg til Berlin?

– Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt eventyrlyst og utferdstrang i meg, og da jeg studerte matematikk ved NTNU, søkte jeg på et Europeisk utvekslingsprosjekt med grunnlag i språkkunnskaper. Jeg hadde tysk på videregående og slik havnet jeg i Berlin, i første omgang for ett år.

 – Hva skjedde?

– Hele året var som ett eneste eventyr. Boligmarkedet var helt sprøtt. I løpet av studieoppholdet bytta jeg leilighet 6 ganger. Til slutt havnet jeg i et kollektiv der alle kjente alle. Hver fredag dro vi ut på byen, festa og dro på konserter og kunstutstillinger. Jeg ble kjent med folk fra alle verdens kanter og fikk lære nye ting. Jeg opplevde det som veldig befriende.

 – Men du dro tilbake til Trondheim?

– Ja, jeg måtte jo fullføre siving-studiet. Men Berlin hadde gitt en sterk mersmak, så da jeg var ferdig utdannet, søkte jeg på jobb i en teknologibedrift og der er jeg fremdeles.

– Med islandske røtter og oppvekst i Tydal; hvordan vil du beskrive forskjellen til det livet du lever i dag?

– Berlin er ekstremmotsetningen til Tydal, og da tenker jeg ikke bare på forskjellen mellom en verdensmetropol på 2, 3 millioner innbyggere og ei lita fjellbygd i Trøndelag. Det er også en stor forskjell i levevis og måten vi tenker på. I små bygder blir det ofte en tendens til å være redd for det som er ukjent og annerledes. Det forsvinner når du blir kjent med fremmede folkeslag og kulturer. Da oppdager du kanskje at det bildet du har av verden ikke stemmer. Den største forandringen i mitt liv skjedde det året jeg var på utveksling. 

– Hva er det beste minnet ditt fra Tydal?

– I Tydal var det viktig å finne minst en ting som ga deg vennskap og fellesskap med andre. For meg ble det langrenn og fotball. Jeg minnes med stor glede skitreningene på Kløfta. Vi var sikkert bortimot 30 unger, og hver trening ble avsluttet med en stafett med fire på hvert lag. Det var mye viktigere å vinne den stafetten, enn helgas kretsrenn. Så takk til trenerne våre, Ole Ingebrigt, Per Gustav og Svein. Dere ga meg noe som der og da var veldig viktig.