Farens krigsinnsats ble lite snakket om – nå vil sønnene sørge for at historien blir husket

– De tok ikke akkurat og profilerte seg etter krigen, sier Morten Aas. Sammen med broren Kjell Erik har han brukt tid og krefter på å samle farens krigshistorie – en historie som tilhører en av de mer ukjente delene av norsk krigsdeltakelse.

Landgangen på Walcheren

Ole Aas var bare 21 år da han sammen med broren Erling krysset grensa til Sverige i 1942. De hadde egentlig bare tenkt å lose en jødisk flyktning, men ble oppdaget av en tysk patrulje og turte ikke vende tilbake. Reisen videre førte ham til Storbritannia, og høsten 1943 ble han tatt opp i de norske kommandoenhetene som trente med britiske styrker.

I november 1944 ble han en del av en dramatisk militæroperasjon på øya Walcheren ved den nederlandske kysten. Målet var å sikre havnebyen Antwerpen, som var avgjørende for de alliertes forsyningslinjer. Øya var oversvømt – tre femtedeler lå under vann – og tyskerne hadde befestet høydene. Rundt 90 norske soldater deltok i landgangen. Fire ble drept. Ole Aas overlevde.

– Det var harde tak, sier Kjell Erik. 

– Men det var ikke det verste. Verre ble det da tyskerne satte inn en motoffensiv senere.

Filmen som vekket nysgjerrigheten

Som barn visste ikke sønnene mye om farens innsats. 

– Første gang jeg ble klar over det, var da en nabo sa at faren min hadde vært på TV, forteller Morten. 

Han var bare seks år gammel den gangen. Det viste seg å være en dokumentarfilm laget av en krigsfotograf, som hadde deltatt på operasjonen og dokumentert det hele med filmkamera.

Et liv i det stille

Etter krigen ble Ole Aas værende en stund i Forsvaret. Som mange andre krigsveteraner, snakket han lite om det han hadde vært med på. 

– Det var vanskelig for ham, sier sønnene.

– Han sa litt, men ikke mye. Det kom dryppvis, gjerne seint på kvelden på hytta.

Ole Aas ble ikke boende i Tydal etter krigen. Men nå har noen av objektene han fikk med seg etter krigen kommet til Tydal museum og kan beskues der så lenge krigsutstillingen blir stående. Det innebærer blant annet Oles grønne lue, medaljer og utmerkelser – flott satt sammen av Merete Lien som har hatt ansvaret for utstillingen.

– Vi har satt sammen det vi har fått fra ham og fra andre kilder, og laget en liten avhandling, sier Kjell Erik. 

– Det er viktig å få historien ut.

Norsk krigsinnsats i skyggene

De norske kommandosoldatene fikk ikke mye oppmerksomhet etter krigen. Deres historie kan kanskje minne litt om krigsseilernes, bortsett fra at krigsseilerne ble meget dårlig behandlet etter krigens slutt. 

– Far fikk en bedre pensjon, i alle fall, forteller Morten.

– Vi synes det er viktig at historien kommer tilbake til Tydal, er brødrene enige om.

– Det er en del av vår lokale og nasjonale historie. De som var med, fortjener å bli husket.