– Fantastisk å være tilbake

– Norskinj minj e så dåli, sru, sier Per på vaskeekte tydalsdialekt før han går over til engelsk.

– Etter at foreldrene mine døde, snakker jeg ikke lenger så mye norsk hjemme i USA. Men jeg merker at språket kommer gradvis tilbake for hver dag jeg er her på besøk.

Slår han først om til gamlespråket, er det umiskjennelig tydalsdialekt som kommer fra den humørfylte norskamerikaneren.

– Når jeg snakker med folk fra Tydal, skjønner jeg det meste de sier. Men når jeg ser på norsk TV, forstår jeg nesten ingenting, sier Per og ler.

Siden han emigrerte på slutten av 40-tallet har han vært på besøk i Norge sju-åtte ganger.

– Det er fantastisk å være tilbake her. Jeg har flere slektninger i området, og de er så snille. Disse folka er "the salt of the earth".

Født under krigen

Per ble født i 1941 som den yngste av fire søsken på det eldste gårdsbruket i Hillmo-grenda. Under krigen hjalp familien en rekke flyktninger på den farefulle ferden til Sverige.

Selv er Per for ung til å huske dette, og i ettertid snakket foreldrene lite om det som skjedde i krigsåra. Men de eldre søsknene har fortalt Per at familien satte livet på spill for å hjelpe jøder og motstandsfolk under den strabasiøse flukten. Blant andre Einar Morset fikk husly på gården under flukten til nabolandet, noe som blir skildret i Og tok de enn vårt liv av Per Hansson.

I et intervju med National Nordic Museum fra 2011, fortalte Pers søster Inger om at tyskerne var på veg for å arrestere foreldrene i april 1945, men ble stoppet av dårlig vær før de kom til Tydal. Dette var kanskje samme episode som blir beskrevet i Tydalsboka: "Våren 1945 ble en tropp sendt oppover dalen, men ble stoppa av teleløsning og dårlig veg i Flora. Mange mener bestemt at målet var å arrestere folk i Tydal."

Emigrerte til Amerika

Hele 750 000 nordmenn emigrerte til Nord-Amerika i perioden 1836 til 1915. I Europa var det bare Irland som hadde en større andel av befolkningen som utvandret.

Familien på Hillmo-gården i Tydal emigrerte på slutten av 40-tallet, altså ei god stund etter den store utvandrerbølgen.

– Etter krigen var det ikke så bra her i Tydal. Det var vanskelig å få seg jobb, sier Per.

Han forteller videre at mora Ingeborg var veldig eventyrlysten, og hun drømte om å flytte til Amerika. Dessuten hadde faren Birger tre søsken som hadde emigrert til Amerika tidligere og var godt etablert der. Den ene av dem, John, kom tilbake til Hillmo på besøk sammen med kona Gyda kort tid etter krigen. Summen av alt dette, fikk familien til å gjøre alvor av tankene om å emigrere.

Først dro faren sammen med sønnene Arthur og Bjørn i 1948, mens mora utvandret sammen med de to yngste barna, Inger og Per, noen måneder senere.

– Jeg husker da dere flyttet, sier Jens Hilmo til Per.

Han er Pers søskenbarn og bor på en av nabogårdene.

– Gården deres var solgt, og det var auksjon av løsøre. Det var mye folk som møtte opp, husker jeg. Jeg husker også da du, søstera di og mora di dro. Jeg satt utpå Pettersbakken og vinket til dere da dere gikk nedover lia, sier Jens til Per.

Nytt liv i USA

Familien bosatte seg i Everett i staten Washington, der faren jobbet i skogbruksselskapet Weyerhaeuser og mora var skredder.

– Når nordmenn kom til Everett, fikk de jobb med én gang. De må ha hatt et godt rykte på seg som hardtarbeidende folk, sier Per.

– Hvordan var forskjellene mellom Norge og USA på 40-tallet?

– Til å begynne med var forskjellene kanskje ikke så veldig store når det gjelder levekår, men på 50-tallet fikk USA et stort økonomisk oppsving.

Mesteparten av yrkeslivet jobbet Per i et flyekspresselskap som senere fusjonerte med DHL. Han giftet seg med Mary Joy Sullivan fra Seattle i 1970. Siden 1974 har ekteparet bodd i San Francisco.

Minner fra barndommen

– Har du noen spesielle barndomsminner fra Tydal som du vil dele?

– Jeg husker egentlig ikke så mye fra barndommen, annet enn at det var mange barn på de øverste Hillmo-gårdene, og vi fant på mye moro sammen og bygde hoppbakke om vinteren, sier Per.

Han tenker seg om og legger til:

– Men jeg husker at jeg ikke hadde så lyst til å flytte til Amerika – jeg ville bli i Norge til jeg ble gammel nok til å konkurrere på ski. Antakelig ville jeg ha tapt uansett, men det trodde jeg ikke den gangen, sier Per og ler.

– Broren min, Arthur, var derimot en veldig bra skiløper. Jeg husker at han vant Bukkhammerrennet. Etter at vi flyttet til USA, deltok han i et skirenn med de beste fra hele USA og havnet på fjerdeplass – uten noe særlig trening.

Arthur døde i 2013, og Bjørn gikk bort så tidlig som i 1969. Av søsknene til Per er det kun 92-årige Inger som fortsatt lever.

Det store spørsmålet

– Det store spørsmålet er: Hvis vi ikke hadde flyttet til USA og blitt værende her i Norge, hvor hadde jeg vært i dag? Hadde jeg fått den samme muligheten til å gå på universitetet og få en god jobb, slik jeg fikk i USA, funderer Per.

Blant tydalinger på hans alder var det svært få som tok universitetsutdanning.

– Jeg er veldig glad i å spille golf. Noen ganger når jeg er på golfbanen og skuer mot den fantastiske solnedgangen i San Francisco tenker at jeg kunne ha stått i et fjøs i Norge og melket kyr. Og det er vel ikke så god "trade", sier Per og ler.