Even driver eget firma fra rullestolen

Even Aas husker hver detalj fra den fatale ulykken sommeren 2015 da han brakk ryggen i en ATV-ulykke i Tydal. Han skjønte med en gang at livet ville bli forandret for alltid. Og det ble det. Men han ga aldri opp. Nå har han startet og driver eget firma, Aas mekaniske.

Det var 28. juli han skulle prøvekjøre en ATV på ettermiddagen at ulykken skjedde.  Han hadde jobb på Bil og Landbruk i Tydal og skulle altså kjøre en tur med en ATV som han hadde reparert.

Et smertehelvete

Jeg var nok for uforsiktig så ATV-en steila og gikk rundt. Og med en gang skjønte jeg at jeg hadde brekt ryggen. Jeg hadde vært med på flere førstehjelpskurs i Norsk Folkehjelp, og det var ingen tvil om hva som hadde skjedd med meg. Jeg var også ved full bevissthet hele tida, og de fire første minuttene kjente jeg ingen smerter, trolig på grunn av at adrenalininnholdet i kroppen fortsatt var høyt. Men så var helvete løs. Da spredte det seg vanvittige smerter fra halsen og ned gjennom hele kroppen. Det brann en flammende ild gjennom hele meg, og aller verst var det i føttene, forteller Even. 

Skulle livet bli ødelagt for alltid?

Han hadde bestandig levd et svært aktivt liv, og aldri hadde han tenkt tanken på at han skulle bli avhengig av rullestol. For da ville jo livet bli ødelagt for alltid, hadde han trodd.  Men nå visste han plutselig at han hadde knekt ryggsøyla, og han skjønte også at han hadde pådratt seg en alvorlig ryggmargskade. For han kunne ikke bevege føttene.

Han var alene, men hadde med seg mobiltelefonen og ringte ambulansen. Smertene var så jævlig at han ga beskjed om at ambulansefolkene måtte ta med morfin. Ambulansen kom først, og etter hvert også luftambulansen som brakte han til St. Olavs hospital.

Svarte tanker i hodet

– Jeg skal innrømme at jeg i begynnelsen hadde svarte tanker i hodet på St. Olav. Mange ganger ønska jeg at jeg hadde dødd i ulykken. Jeg hadde levd et svært aktivt liv, og tanken på at jeg fra da skulle ha et liv som fullstendig hjelpeløs, var uutholdelig. For jeg måtte ha hjelp til alt, som å ha på meg skjorte, å snu meg i senga, og å brette på meg dyna. Jeg kunne ikke dra ut i naturen på fisking eller drive med andre fritidsaktiviteter. Men verst var tanken på at jeg kunne miste Rikke, kjæresten min. Vi hadde planlagt å ha livet sammen, å få barn sammen. Etter som jeg etter ulykken så helt annerledes på meg selv, frykta jeg at også hun ville gjøre det. Men jeg mistet henne slett ikke. Rikke har stått ved min side gjennom alle dagene, med alle oppturene og nedturene som jeg har vært gjennom. Og nå har vi to herlige unger, Silje på 6 år og Jørgen som er 3 år, smiler Even. 

På krykker julaften

Etter oppholdet på St. Olav ble det så opptrening på Cato-senteret i Trondheim som har navn etter paraidrettens fremste forkjemper i Norge, Cato Zahl Pedersen. Even var der i tre måneder, og framgangen var betydelig. Han lærte seg å gå med rullator, og målet var å kunne gå på krykker til jul. Han nådde det målet, og det var et stort øyeblikk da han gikk over golvet med krykkene på selve julaften.

Men han er lam fra knærne og ned, mangler fullstendig muskulatur i beina, for «ledningene» fra hjernen og ned i føttene er brutt. Og Even er realistisk og innser at han ikke kan forvente særlig framgang, om ikke legevitenskapen gjør store nyvinninger i behandling av ryggmargskader.

Det hjelper ikke å synes synd på seg selv

Men han er ikke bitter på den skjebnen han må leve med.

– Jeg er ikke bitter, har i grunnen ikke vært det etter at ulykken skjedde. For jeg har ikke noen andre å skylde på enn meg selv. Det hjelper ikke å være sur og å synes synd på seg selv. Slik jeg ser det, må en prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, Det tror jeg at jeg har lyktes ganske godt med, sier han. La oss her bare ta med at Even kjørte ATV allerede sommeren etter ulykken.

Han føler at han lever et godt liv, og tenker lite over de begrensninger som rullestolen medfører. 

Suverene arbeidsgivere

Han var hele tida fast bestemt på at han han skulle tilbake til arbeidslivet. Akkurat det ble først og fremst muliggjort gjennom at han hadde en suveren arbeidsgiver i Jan Ole og Arild Østby på Bil og landbruk. De la alt til rette slik at Even igjen kunne begynne i arbeid. 

Jeg kan ikke få fullrost dem nok. De bygde om verkstedet slik at det ble mer rullestolvennlig. Jeg var bestemt på at jeg skulle tilbake på verkstedet, men innså fort at jeg ikke var i stand til å skru bil lenger. Da laget de et eget løftebord for ATV og snøscooter, og jeg jobbet med det et lite år. Men etter hvert måtte jeg også innse at dette ble for hardt for kroppen min da jeg ble plaget av sterke smerter i ryggen. Da fikk jeg begynne på kontoret der jeg vel fungerer som potet og blant annet planlegger verksteddrifta, forteller han.

Kompisene stiller fortsatt opp

Gjennom mange år før ulykken hadde Even og kompisene hans blant annet dratt på lange fisketurer sammen. Disse turene gikk til vatn som lå langt utafor allfarvei, helst så langt unna bilveg som mulig. Og med begeistring forteller han at kompisene fortsatt stiller opp og tar han med på fisketur der han nå fisker fra båt, mens fluefiske tidligere var favoritten blant fiskemetodene. Nå går imidlertid fisketurene til steder der det er bilveg om sommeren. Om vinteren er det scooterturer til isfiskeplassene. Og storfisk blir det fortsatt, blant annet tok han ei røye som veide over tre kilo sommeren 2021. Det var eventyrlig fiske på denne turen, og det ble tatt mange fisker som veide over to kilo. I 2018 han og kameraten, Lars Tore Uglem, på tropisk fiske i Portugal der de både leide sportsfiskeekspert og båt. Og resultatet ble blant annet en hai som veide 30 kilo.

Fra Evens slipeservice til Aas mekaniske

For noen år siden startet han det han kalte Evens slipeservice der han tok på seg å slipe alle mulige objekter som trenger å slipes i blant. Han slipte blant annet kniver, økser og sager for folk, både for både privatpersoner og firma. Men det var etterspørsel etter mye mer enn bare sliping, og derfor startet Even opp Aas mekaniske der han også utfører reparasjoner og maskinering av deler til ulike redskaper. Han regner at han i jobben i hans nye bedrift utgjør et halvt årsverk, mens han fortsatt jobber 80 prosent ved Bil og landbruk i Tydal. Så det hersker ingen tvil om at Even har det travelt.

– Etter koronaen ble det stor etterspørsel etter slikt som jeg kunne utføre, og her er det ikke minst entreprenører og bønder som benytter seg av det som jeg kan ordne. Ryker en aksling, eller det er annet som går i stykker, er det store muligheter for at jeg kan reparere den i stedet for at en må gå og vente i ukevis på at en ny del skal komme. Og så kan jeg sette i stand gamle ting som det ikke lenger finnes deler til. Hovedsakelig er kundene mine fra Selbu og Tydal, men jeg har også kunder i Trondheim og Oslo, forteller han.

Nobelkonserten

Det mest spesielle oppdraget som Aas mekaniske har utført, skriver seg tilbake til Nobel-konserten i forbindelse med fredsprisutdelingen i 2021. Even hadde truffet en kar som jobbet i NRK, og han lurte på om tydalingen visste av noen som kunne levere spesielle stålprofiler til lyssettingen i konserten. For slike kunne en ikke få kjøpt. Even sa at han kunne jo lage slike, og det endte med at han leverte inn anbud. Det endte med avslag, og Even regnet ikke med at det ville bli noen jobb med dette.  Men i oktober hadde arkitektfirmaet Snøhetta, som hadde ansvaret for scenografien, funnet ut at de søylene de fikk levert, ikke kunne brukes. Og da fikk Even og Aas mekaniske spørsmål om bedriften kunne ta på seg jobben.

– Jeg hadde en og en halv måned på meg til å få ferdig de 20 fire meter høye søylene, og da ble det mange sene kvelder og lange helger for å få ferdig alt i tide. Dette var jo veldig spesielt, og det var jo artig å se at vi også med disse søylene klarte å finne gode løsninger som kunne brukes på Nobelkonserten, en konsert som jo blir sendt over hele verden. Og artig var det å tenke på at disse søylene var laget i verkstedet hjemme i Rolseth, sier Even.

Livet smiler

Han innrømmer at han på mange måter lever et annet liv enn før ulykken. Men takket være en svært grei arbeidsgiver, gode kamerater, og en positiv samboer og to glade og veltilpassede barn, tenker han sjelden på at han sitter i rullestol. Men selvfølgelig er det irriterende når den kjører seg fast i 20 cm nysnø.  

– For ungene mine er det slett ikke unaturlig at pappa sitter i rullestol, og jeg føler at vi fungerer som en vanlig familie. Vi står opp klokka fem om morgenen, for det må vi om vi skal rekke over alt vi har å gjøre. Blant annet må Rikke komme seg på jobb som operasjonssykepleier på St. Olavs hospital. Det jeg har frykta, er jo at jeg umulig kan renne på ski med ungene mine, spille fotball, eller drive andre aktiviteter der min fysiske tilstand skaper absolutte begrensninger. Men jeg håper og tror at dette ikke skal medføre store problemer. Jeg har det svært godt med meg sjøl og med mine. Og jeg opplever hele tida både små og store gleder. Så nå kan jeg si med hånda på hjertet at livet smiler til meg, sier Even Aas.