Et liv mellom himmel og helvete

Denne meldingen sendte Selbyggen til Christian Hoven en junidag i år.  

Christian måtte tenke nøye gjennom forespørselen. Han befinner seg på et bra sted i livet nå, han har det fint. Han vil ikke gjøre noe som kan true den nye livssituasjonen. Det er mange hensyn å ta, og han har ikke bare seg selv å tenke på lenger. 

– Men jeg er egentlig en åpen bok, og livet jeg har levd er på mange måter et tilbakelagt kapittel, sier 35-åringen. 

Han forteller at meldingen Selbyggen sendte, satte i gang en prosess i hodet hans.  

– Jeg tror det kan være sunt for meg åpne – og besøke – noen av dørene som lenge har vært lukket. Men det er nesten slik at jeg kun tør å fortelle om livet frem til det begynte å gå bra. Jeg er egentlig ikke helt komfortabel med å brette ut om det som er bra, fordi det er så viktig for meg å beholde det. Jeg er redd for at fallhøyden skal bli større. 

Christian har likevel, til tross for argumentene imot, sagt seg villig til å dele. 

– Hvis det kan hjelpe noen andre at jeg forteller, så er det god nok grunn til å gjøre det, sier han. 

-Trodde ikke jeg skulle bli eldre enn 20 år 

Sola skinner gjennom såpeboblene, og med sine trillrunde øyne følger ettåringen spent med, mens boblene flyr gjennom lufta. Hun sitter der, i pappas varme og trygge fang, og koser seg denne sommerdagen. Ved deres side sitter Christians forlovede, Trude. Snart blir det flere øyne som kan observere såpeboblene, for inni Trudes mage venter nemlig en liten krabat på å møte verden. Familien på tre skal snart bli til fire. For noen år siden var det lite som tydet på at Christian skulle befinne seg i denne situasjonen. 

– Jeg var egentlig sikker på at jeg ikke skulle leve til jeg var 20 år engang, sier han alvorlig. 

Mobbing, rus og dødsfall 

Christians liv inneholder nok ingredienser til å kunne bli en tjukk bok. Det er en historie om en barndom fylt av mobbing, og et ungdomsliv med rusmisbruk, kriminalitet og dødsfall i hans nære omgangskrets. Han har blant annet mistet flere nære venner til selvmord, noe som har preget ham i hele hans voksne liv. På smertelig vis har Christian fått erfare hvor brutal, uforutsigbar og nådeløs verden kan være. Men det han også vet, er det finnes håp, selv i de mørkeste stunder. Datteren som sitter i fanget hans, er en konstant påminnelse om det.

Godheten som alltid har vært der

Det er en usedvanlig høflig, vennlig, smilende og imøtekommende mann som tar imot Selbyggen i sitt hjem denne dagen. Han er rask med å tilby både kaffe og kjeks, og er tydelig opptatt av at besøket skal ha det fint. Kontrasten mellom Christian i dag, og Christian for 15 år siden, kunne knapt vært større. For sannheten er at han har levd på feil side av loven i store deler av livet. Han har, selv om det har vært utilsiktet, såret mange, og gjort mye kriminelt – som blant annet slåssing, tyveri og bruk og salg av ulovlige rusmidler. Men de som kjenner ham, har alltid sett at det også bor mye godhet i mennesket Christian. 

– Jeg har alltid hatt den snillheten i meg, og folk har nok sett det. Men for å være helt ærlig tror jeg at det var mer godhet i meg før. Jeg har sett så mye av verden, og opplevd så mye vanskelig, at jeg føler meg litt nummen. Jeg håper følelsene kan komme tilbake etter hvert, sier han før han legger til:

– Da datteren min ble født kjente jeg riktignok på mange følelser igjen, og i dag kjenner jeg på gode følelser for både datteren min og samboeren min. Men det stopper egentlig der. 

– Har det vært nødvendig å «skru av» følelsene, som en slags overlevelsesmekanisme? 

– Ja, det tror jeg. Hele livet har jeg blitt fortalt at jeg ikke bør snakke om ting, og i hvert fall ikke vise følelser. Det har liksom vært en oppfatning om at du taper hvis du viser følelser. De som har fortalt meg dette har sikkert ment det godt, tanken har sikkert vært å hjelpe meg slik at jeg kan klare meg i livet. 

Narkotika og våpen 

Christian vokste opp på Stjørdal, men kom etter hvert flyttende til Selbu og begynte i 8.klasse på Selbu ungdomsskole. Når han tenker tilbake på barndommen er det med blandede følelser. 

– På én måte hadde jeg en grei barndom, jeg har for eksempel gode minner av at jeg var mye ute og lekte meg. Men sannheten er at det har vært både alkohol, narkotika og våpen rundt meg helt siden jeg gikk i bleie. Moren min har forsøkt å skåne meg så godt hun kan, men det har ikke vært enkelt for henne heller.

Christians mor er gjort kjent med at denne artikkelen publiseres. 

Opplevelsene og traumene fra de første 30 årene av livet hans, sitter fremdeles i kroppen. Han har for eksempel kjent mye på sinne og frustrasjon. På et tidspunkt valgte han å melde seg på sinnemestringskurs i Trondheim. En dag da han kom ut av kurslokalet, hadde både han og de andre deltakerne fått parkeringsbot. Da Christian ikke reagerte med sinne, men klarte å se det komiske i situasjonen, forstod han at han hadde kommet langt og ikke hadde behov for et slikt kurs lenger. Likevel, fortsatt har han behov for å gi sinnet sitt utløp, men nå – i motsetning til før – i kontrollerte former. 

– Jeg jobber for å kontrollere sinnet hver dag. For at jeg skal kunne gå inn døra hjemme, med et smil etter arbeidsdagen, kan jeg sitte i bilen en stund og rope så høyt jeg klarer, og slå i rattet mens tårene spruter, sier Christian. 

Det eneste som betyr noe 

Fortsatt kan han fra tid til annen oppleve at gamle atferdsmønstre forsøker å innhente ham. Men det skjer mye sjeldnere enn før. 

– Det har til tider vært en utfordring for forholdet mellom Trude og meg, og hadde det ikke vært for at hun er så tålmodig, hadde hun nok gått fra meg. Jeg kan være en drittsekk når jeg går i en modus der jeg lever i fortiden. 

– Hva er det som trigger slike episoder? 

– Det kan være gamle ting som dukker opp, eller at jeg bare er sliten. Jeg kan bli litt deprimert i perioder, men det er heldigvis lenge siden jeg har vært det nå. Jeg tror det kan ha sammenheng med at jeg ikke lever livet for min egen del lenger, jeg lever for datteren min sin fremtid. Jeg driter egentlig i hva som skjer med meg, så lenge jeg får tilrettelagt for at hun skal leve et godt liv. Det er egentlig ikke noe annet som betyr noe, sier han.  

«Ranet» som egentlig ikke var et ran 

Mange av Christians opplevelser er så langt utenfor det folk med «vanlige» liv opplever, at det er vanskelig å skildre dem i en avisartikkel. Historiene er også så mange at hvis vi skulle ha tatt med alle sammen, måtte Selbyggen ha viet flere nummer til dem. For at du som leser dette likevel skal få et innblikk i livet han har levd, tar vi deg gjennom en konkret hendelse som skulle få alvorlige konsekvenser ham. 

I 2009 bodde Christian i Oslo. På denne tiden var hverdagene fylt av rus. Cannabis og amfetamin var hans livspartnere. I en periode brukte han også rivotril, et rusmiddel som kan ha en sterk virkning på impulskontrollen. 

– Det startet som en veldig dårlig spøk, sier Christian om «ranet» som førte ham bak lås og slå i fire måneder. 

– Jeg skulle på middag hos en kamerat, og gikk først til «plata» og kjøpte hasj og rivotril, før jeg gikk på polet og kjøpte en Jack Daniels-flaske. Kompisen min ba meg om å kjøpe med en kniv, fordi vi skulle grille og kose oss. Jeg gikk inn på en jernvareforretning på Gunerius og fant et par kniver, og like etter kom en ansatt bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp, sier Christian.  

Han hadde tatt altfor mange rivotril-piller, og rusen begynte å ta tak i ham. Impulskontrollen var totalt fraværende. 

– Jeg følte egentlig at jeg levde litt utenfor kroppen min. Plutselig brøt jeg ut: «alle ned på gulvet!». Det oppstod panikk i butikken, og det ble utløst en enorm politiaksjon. Senteret måtte stenge i flere timer og jeg ble etter hvert pågrepet av politiet mens jeg forsøkte å stikke av. Jeg var i sjokk, det føltes helt uvirkelig. Jeg var så ruset at jeg klarte ikke forklare at jeg var like redd som alle de andre. Etter denne hendelsen havnet jeg på lukket avdeling der man sitter på cella stort sett hele tiden. Mange av de andre på denne avdelingen sa at de ikke kunne forstå at jeg hadde gjort noe slikt. Det kunne ikke jeg forstå heller. Det var heller aldri intensjonen min å rane noen. 

Våknet til et brak 

I den påfølgende rettsaken stod flere hundre mennesker oppført med status «fornærmet». Før dommen ble rettskraftig, og Christian måtte sone, fortsatte han å bo i en leilighet i Nydalen i Oslo, sammen med sin daværende kjæreste. Tidlig en morgen da de lå og sov i sengen, våknet de til et voldsomt brak. 

– Det ramlet inn 5-6 tungt bevæpnede politifolk. De brøt seg inn i leiligheten og listverket rundt døra fløy gjennom rommet. På denne tiden levde jeg et liv der jeg følte jeg måtte forsvare meg, så jeg hadde en meterlang øks stående ved senga. Men jeg rakk ikke gjøre noe før jeg fikk en MP5-kolbe i nakken. 

Oppsøkte butikken 15 år senere 

Nesten 15 år senere oppsøkte han på nytt butikken der marerittet foregikk. Denne gangen helt edru, og med en helt annen intensjon. Christian gikk rolig inn i butikken, men på innsiden var han stresset og livredd. 

– Jeg stod og så meg rundt. Det var en jævla spesiell opplevelse. Jeg spurte etter den ansatte som jeg truet den gangen på kjøpesenteret, men han var ikke der. 

– Hva ønsket du å formidle til denne personen? 

– Jeg ville bare be om unnskyldning. Jeg vet at han hadde det tøft etter opplevelsen jeg påførte ham. Det var traumatisk for ham. 

Å rydde opp er viktig, forteller Christian. 

– Fremgangen min er basert på å rydde opp i all dritten jeg har gjort mot folk. Jeg får ikke ryddet opp i alt, men jeg må i hvert fall ta tak i det jeg kan rydde opp i. 

– Hadde ikke troen på hjelp før jeg traff Janne 

Selv om Christian fortsatt kan ha det tøft, har det skjedd mye positivt de siste årene. Han har tatt utdanning, forlovet seg, fått barn og lever nå et helt annet liv. Å være åpen i lokalavisa om livet han har levd, koster en del for ham, men: 

– Det kan kanskje bli en slags avslutning for meg også. Det er fortsatt netter der jeg ligger våken, og gamle og traumatiske minner kommer opp. Dette er ting jeg aldri har fått snakket ut med psykolog om, fordi jeg har aldri stolt nok på noen til at jeg har turt å åpne meg. Jeg hadde ikke tro på at noen kunne hjelpe meg før jeg traff Janne. 

– Janne? 

– Ja, hun er veldig flink i faget sitt. Vi har hatt, og har fortsatt, mange samtaler. Hun lytter, men sier aldri hva jeg skal eller bør gjøre. Hun har en unik forståelse for alle slags typer mennesker, og nå har hun vært en del av livet mitt i syv år. Jeg møtte henne i en fase der jeg ønsket å komme meg videre. Hun hjalp meg over kneika, og vi kan fortsatt sitte i timevis og snakke. 

– Christian er et flott menneske 

Janne Paulsby jobber som ruskonsulent i Selbu kommune, og Christian har fritatt henne for taushetsplikten slik at hun kan fortelle om relasjonen deres. 

– Jeg har vært veldig heldig som har blitt kjent med det flotte mennesket som Christian er, og for meg er det en ære å få den tilliten han gir meg. Han er en veldig åpen og søkende person som det er lett å like, og lett å bli glad i. Han har utrolig mange kvaliteter i seg som kanskje ikke har vært så synlig tidligere. Det handler mye om bakgrunnen hans og hvordan livet hans har utfoldet seg. Så at han står der han står i dag, og at han velger å fortelle om dette, sier mye om ham, sier Paulsby til Selbyggen. 

Hun mener det står stor respekt av at Christian tok et valg om å ta imot hjelp. 

– Han har vært åpen, våget og brukt mye krefter på å komme dit han er i dag. Han har hele livet hatt en tung ryggsekk å bære, og at han da klarer å håndtere livet med denne bagasjen, og samtidig inneha de verdiene og godheten som den unge mannen representerer, det tar jeg av meg hatten for. Jeg er ydmyk over at jeg får lov til å ta del i hans historie og liv, sier ruskonsulenten. 

Hun forteller videre at en god relasjon er en viktig nøkkel under arbeidet med å hjelpe noen. 

– Det må være en slags kjemi der, og den fant Christian og jeg ganske fort. Uten kjemien får man ikke en like stor trygghet og åpenhet. Ordet «likeverd» synes jeg er veldig viktig. Selv om jeg jobber i en tjeneste og skal hjelpe noen, er det egentlig ikke noen forskjell mellom meg og personen jeg skal bistå. I bunnen er vi ganske like, sier Paulsby. 

Det store vendepunktet 

Veien mot livet Christian lever i dag, har vært lang og krevende. Mange brikker falt på plass da han traff Janne, men det viktigste vendepunktet kom da han traff Trude. 

– Jeg har hatt mange runder der jeg har ønsket å endre på livet mitt, men gang på gang har jeg falt tilbake til gamle mønstre. Da jeg i Trondheim fengsel sonet en dom for kjøp og salg av narkotika, fikk jeg mye tid til å tenke over livet mitt. Jeg kjente på lysten til å virkelig gjøre en endring, men etter soning flyttet jeg inn til en kompis, og jeg var kjapt tilbake til å leve slik jeg hadde gjort før. Men så møtte jeg Trude, og da snudde det fullstendig. Hun levde jo ikke den livsstilen jeg levde, hun hadde ikke noe forhold til et slikt liv. Jeg forstod raskt at hvis jeg skulle ta vare på henne, og beholde henne, så måtte jeg endre meg. Jeg er en ganske lettpåvirkelig type, og når hun er så bedagelig, rolig og fornuftig som hun er, så ble det lettere for meg å bli det også. 

Ikke så håpløs likevel 

Med Janne og Trude til stede i livet, begynte Christian på reisen mot livet han lever i dag. 

– Jeg satte meg noen mål om ting jeg ønsket å oppnå, slik som førerkort og jobb. For hvert mål jeg nådde, jo lenger vekk fra det gamle livet kom jeg. 

En milepæl var da førerkortet var i boks. 

– Da jeg bestod teoriprøven, innså jeg at jeg kanskje ikke var så håpløs som jeg følte meg på skolen. Da begynte jeg å tenke at jeg kanskje kunne være i stand til å ta en utdanning, og etter hvert fikk jeg tilbud om en plass på elektrolinja ved Selbu VGS, sier Christian, som skal gjennomføre fagprøve til høsten. 

– Jeg har jobbet hardt for dette, og det har vært en lang vei å gå. Det er klart det hadde vært enklere å ligge på sofaen og røyke hasj, enn å ha seg opp om morgenen og gå på skolen i en alder av 30 år, sier han. 

– Absolutt alt jeg vil 

Christian har aldri hatt en far i livet sitt, og det har satt sine spor. Men han forteller at han likevel på et tidspunkt fikk en farsfigur inn i livet. 

– Bjørnar Flakne har vært en viktig støttespiller for meg helt siden jeg var 13-14 år. I perioder bodde jeg også hos ham. Han har vært en slags farsfigur for meg. Uansett hvor kjipt jeg har hatt det, har han alltid vært der for meg, sier han takknemlig. 

En annen ting som har hjulpet Christian, er å bli kjent med nye folk i Selbu. 

– Jeg traff en person som ende opp med å bli en god kamerat, og gjennom ham ble jeg kjent med enda flere folk. Så møtte jeg Trude, og gjennom henne traff jeg mange andre her i Selbu, som hadde dømt meg tidligere. Et annet viktig øyeblikk var da jeg begynte å jobbe for Johan i Røset Elektro. 

I løpet av noen år gikk Christian fra å være kriminell, til å leve det såkalte A4-livet. Det er en tilværelse som, ifølge Christian, er minst like utfordrende som det kriminelle livet.  

– Ingenting er vanskeligere enn A4-livet, sier 35-åringen bestemt. 

– Men nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal jobbe hardt og legge alt til rette for at barnas fremtid skal bli så bra som mulig. Det er absolutt alt jeg vil i dette livet. 

«Hold deg unna Christian» 

Christian og Trude ser på hverandre og smiler. De utstråler begge en fascinerende ro og harmoni der de sitter med den vesla jenta i fanget. Dette øyeblikket er egentlig mulig kun fordi Trude turte – og valgte – å satse på Christian den gangen de møttes. Og det var vel ingen selvfølge at hun skulle gjøre det, for med Christians bakgrunn fulgte det med et rykte. Og det var ikke et rykte av typen man ønsker å ha hengende ved seg. Hun ble derfor advart av både venner og bekjente. 

– Hold deg unna Christian, sa de, forteller Trude. 

Men Trude ville ikke høre på alle stemmene rundt: 

– Den Christian jeg ble kjent med, var ikke den som folk advarte meg mot. Han var det stikk motsatte. 

Trenger du noen å snakke med? 

Rus- og psykisk helsetjenesten i Selbu er et gratis lavterskeltilbud til personer med rusmiddelproblemer og psykiske vansker/lidelser. Tjenesten er også tilgjengelig for pårørende. Sentralt i tilbudet står ordet «MER», som står for «Mestring», «Endring» og «Realisering». 

– Vi er bistandsytere som kan tilby alt fra samtaler, råd, aktiviteter og praktisk bistand. Men det viktigste vi gjør, som en kommunal tjeneste, er å skape en relasjon og ha tid til personen vi bistår. Vi gir rom for at folk skal kunne finne sine egne veier og svar, og bistår dem i en endringsprosess der målet er at de skal kunne håndtere og mestre livet sitt, sier Janne Paulsby, ruskonsulent i Selbu kommune.  

Siden dette er et lavterskeltilbud trenger man ingen henvisning fra legen for å få bistand fra tjenesten. 

– Folk kan kontakte oss selv, enten ved å ringe, sende e-post eller besøke lokalene våre. Men både fastlegen, NAV og eventuelt andre kan henvise personer til oss. Pårørende kan også ta kontakt med oss hvis de har behov for bistand eller trenger råd og veiledning. Vi samarbeider både med fastlegen, NAV og eventuelt andre, og personen vi bistår, og hvis det er hensiktsmessig at personen mottar døgnbehandling eller behandling i poliklinikk, kan vi bistå i denne prosessen i samarbeid med fastlegen. Personen det gjelder, bestemmer selv hvor mye eller lite vi som tjeneste skal samarbeide med andre parter i deres liv.

Alle ansatte i rustjenesten har taushetsplikt, og faglig kompetanse og lang erfaring innen rus og psykisk helsearbeid. 

– Vi er nok en tjeneste som ikke alle vet om, men det er viktig at den blir synliggjort, sier Paulsby. 

Du finner kontaktinformasjon og nærmere beskrivelse av tjenesten på Selbu kommune sin hjemmeside under «Helse og omsorg / Rus og psykisk helse».