– En sjømann fant sin havn i Selbu

– Hvor er du nå, mannen med hunden?

– Akkurat nå sitter jeg ved en gapahuk like ved utløpet av Nea. En journalist fra Selbyggen ringte og ville snakke med meg. Jeg vet ikke om hva. Samme det. Det er en slik en varm og fin vårdag du bare kan drømme om. Bjørka begynner å bli grønn, elva bruser i vårflommen og fyller opp Selbusjøen.

– Du må presentere deg, så vi får vite hvem du er?

– Jeg heter Gunnar Strand, er 69 år og flyttet fra Buvika til Selbu i april 2022. Jeg er pensjonert sjømann og bor i Rødbergveien der jeg har kjøpt meg part i en enebolig. Samtidig som jeg flytta til Selbu, kjøpte jeg meg hund. Han heter Rufus og er en svensk/dansk gårdshund.

– Hvorfor akkurat Selbu?

– Begge knærne mine var gåen. Jeg fikk påvist artrose og fikk beskjed av legen om at jeg måtte begynne å gå turer. Jeg hadde hørt om Selbustien, og tenkte at det var fint om jeg kunne bo i nærheten av den. Jeg går rundt hele stien, vagger som ei gås, men det er bra for knærne for ellers ville jeg stivna helt. Selbu og Rødbergveien ble midt i blinken. Butikker, legesenter, kommunale tjenester og alt jeg trenger ligger i gangavstand. Bortsett fra tannlege da, der var det vanskelig å komme inn nå.

– Hadde du tilknytning til dalføret fra før?

– Ingen familie, nei, men foreldrene mine var mye i Tydal der de ble godt kjent med Paulsby-karene, Brandsfjell og Ottem-familien. «Farsan» jakta også mye sammen med Paul Græsli. Vi bodde på Lademoen i Trondheim, og før vi fikk bil, kjørte «farsan» motorsykkel. Dette var før jeg ble født, men det er blitt meg fortalt at eldste broren min satt foran på motorkassen, mor bakpå. På dårlige veier var det en dagsreise å kjøre motorsykkel fra Trondheim til Tydal den gangen, så det måtte være mye om å gjøre å komme seg til Tydal for dem.

– Når dro du til sjøs?

– Det var tidlig, rett etter ungdomsskolen i 16-17 årsalderen. Jeg fikk hyre på en båt som gikk i utenriksfart, først som byssegutt. Siden gikk jeg styrmannsskole og gradene til overstyrmann og skipper. Da jeg gikk av med pensjon i 2015, hadde jeg vært på sjøen i 42 år.

– Hvordan vil du beskrive livet til sjøs?

– Jeg hadde to onkler som var sjømenn, og jeg tenkte aldri på å bli noe annet enn det. Den havnære verden tiltrakk meg noe voldsomt fra første stund. Først var jeg på en stykkgodsbåt og et bulkskip. Senere ble det tankbåt, og de siste åra jobba jeg på en shuttletanker på Nordsjøen. Det var et veldig fritt og bekymringsløst liv, og stort sett var det bra miljø på alle båtene jeg jobba på. Skulle jeg ha starta yrkeslivet mitt om igjen, ville jeg ha valgt det samme på nytt.

 – Det heter at en sjømann har en pike i hver havn; stemmer det?

– Om det var i hver havn, tviler jeg på, men det er ikke til å legge skjul på at det ble noen damer. Jeg har vært gift to ganger og har to barn og tre barnebarn. Jeg kan vel si det slik at sjømannslivet, slik det arta seg før, ikke var så enkelt å kombinere med familieliv. I dag er det nok annerledes.

 – Er det noe spesielt som opptar deg her i Selbu?

– Ja, hva som skjer med Garbergselva opptar meg voldsomt. Norge har et kraftoverskudd, og vi trenger ikke bygge ut mere kraft nå. Det er til ingen nytte, og vi ødelegger natur over en lav sko. Jeg har signert oppropet mot utbygging, og kan ikke tro at selbygger flest er for det. Unnskyld at jeg blåser ut litt, men dette er til å gråte over.

– Har du noen spesielle planer for sommeren?P

– Jeg har kjøpt meg båt og gleder meg til fisketurer på Selbusjøen. Og så har jeg lyst på en tur innover mot Nasjonalparken i Roltdalen. De sier det skal være veldig fint å gå innover fra Vekta. Men nå begynner Rufus og bli utålmodig her, jeg må vagge videre. Til slutt vil jeg bare si at jeg trives veldig godt i Selbu, og at du skal lete lenge etter et sted med et vakrere landskap og natur.