En julehilsen fra Svalbard

– Hvor er du nå, Kari Stokke? 

– I dag har jeg fridag fra jobben min i Hurtigruten Svalbard så akkurat nå er jeg hjemme i Longyearbyen der jeg bor sammen med samboeren min og ei datter på fire år. Jeg var bare 18 år da jeg dro fra Selbu, og nå er jeg 40. Jeg skjønner ikke helt hvor alle årene er blitt av.  

– Hvordan kom du på å dra så langt nord som til Svalbard? 

– Jeg var læring på Selbu hotell da drifta der ble lagt i 2001. Da måtte jeg se med rundt etter en ny lærlingplass. Ekteparet som drev hotellet, hadde vært på Svalbard i ganske mange år og anbefalte meg å dra dit. Jeg hadde mye utferdstrang og eventyrlyst i meg på den tida, så jeg bare pakket og dro.

– Tenkte du aldri på å dra tilbake til Selbu? 

– Nei, og det var ganske merkelig. Jeg fikk fast jobb i firmaet der jeg tok fagbrevet og fant meg veldig fort til rette i Longyearbyen. Jeg ble tatt imot med åpne armer og et veldig inkluderende miljø. Det bor ca. 2500 mennesker i bysenteret her. Vi er som en eneste stor familie. 

– Hvordan takler du mørketiden?

– Det går veldig bra. Sola går ned under horisonten 26. oktober og kommer ikke tilbake før i midten av februar. Nå i desember er det like mørkt om dagen som om natta. Selv om det er travelt på jobb også på denne tida av året, girer vi ned et par hakk da. Men det er et aktivt kulturliv og mye å være med på i mørketida også. I helgene, og spesielt når det er fullmåne, drar vi ut med skuteren og tenner bål og ser på nordlyset. Det står en skuter på hvert hushjørne I Longyearbyen. Vi har hytte ca. 6 mil herfra og er flinke til å komme oss ut. Jakt, fiske og friluftsliv er et av de største godene ved å bo på Svalbard.     

– Når kommer sola tilbake? 

– Sola kommer til Longyearbyen 16.februar, og 8.mars feirer vi kvinnedag og soldag. Egentlig takler jeg mørketida bedre enn sommeren. Midnatt-sola står like høgt på himmelen om natta som om dagen. Den gir et spesielt orangelys, og jeg synes det er slitsomt at det aldri blir kveld og natt. Den beste årstida for meg er august og september. Da blir det rypejakt og reinsjakt, og vi drar ut med båten og fyller opp fryseren med torsk og hyse. 

– Jakter dere på isbjørn også?  

– Nei, den ble fredet for lenge siden. Men det er mye isbjørn på Svalbard, og hvis de er sultne eller syke, kan de bli ganske nærgående og stå og skrape på hyttevinduene. Da må vi skremme dem vekk med signalpistol eller grytelokk. Når vi er utenfor Longyearbyen, går vi alltid med våpen. Men de aller fleste isbjørnene er redde for folk, og Svalbard-ungene lærer seg å håndtere isbjørn slik vi ungene i Selbu lærte å takle mygg og edderkopp. 

– Blir det Svalbard for bestandig? 

– Nei, jeg tror ikke vi blir pensjonister her. Vi har kjøpt oss hus på Senja som vi leier ut. Men foreløpig tar vi ett år i gangen. Jeg jobber i administrasjonen i Hurtigruta Svalbard nå og stortrives i jobben min. Det er bare fem minutter å gå til barnehage og jobb, og vi lever et enkelt og godt liv her. 

Men det er goldt og øde og ingen vegetasjon på Svalbard, og du kan skrive at jeg savner å løpe barbeint rundt i gresset, trærne, markblomsten og de frodige somrene i Selbu.  

– Noen du vil sende en julehilsen til? 

– Jeg vil hilse god jul til familie, kjente og alle selbygger. Før pleide jeg og samboeren min å feire jul på hytta, men etter at vi ble tre har vi vært hjemme. Jeg prøver å holde på tradisjonene, og julekvelden hos oss blir mest slik som jeg minnes de gode julekveldene heime i Øverbygda.