– En enkel bilmekaniker ifra Tydal

– Hvor er du nå, Robert Lunden? (klokka 21 sist søndag kveld)

– Nå er jeg nettopp kommet hjem og har akkurat rukket å dusje etter dagens treningsøkt i Funäsdalen. Hjemme er på Solstad, huset jeg kjøpte etter farmor og farfar for to år siden.

– Må du helt til Sverige for å trene?

– I alle årene jeg har drevet med snøskutercross, har jeg trent mye i Funäsdalen. Der er det stabile snøforhold og flotte baner, samt et veldig bra treningsmiljø. Jeg har mange kompiser som trener der. I Tydal er jeg alene om å satse på seniornivå nå, og Sellisjøbanen ligger værhardt til og blåser fort igjen. Men nå er det kommet mer enn nok snø, så vi håper å få preparert banen ved Sellisjøen og kanskje kjøre der til uka.

– Snøskutercross; hvorfor ble det akkurat den idretten?

– Jeg har vokst opp med snøskuter, det har sikkert ligget i familien siden snøskutercrossen begynte. Jeg var vel bare to, tre år da jeg fikk min første barneskuter og begynte å kjøre i hagen hjemme. I oppveksten var jeg med på både ski, fotball og litt håndball også. Langrenn likte jeg veldig godt, og jeg husker skitreningene og konkurransene på Kløfta med glede. Men det var ingenting som kunne sammenlignes med det å kjøre snøskuter. Det ble en lidenskap. Jeg elska det fra første stund.

– Var det snøskuteren som ble avgjørende for yrkesvalget ditt også?

– Ja, det kan du godt si. En klar forutsetning for å drive med snøskutercross er at du kan vedlikeholde og reparere skuteren selv. Så etter ungdomsskolen ble det ett år på Maskin & Mekk ved Selbu VGS, deretter Bilfag på Røros og Elektro på Stjørdal. Lærlingeløpet tok jeg på Møller Bil i Trondheim, der jeg jobba sammenhengende i ti år, før jeg flytta heim og ble mekaniker og altmuligmann på familiebedriften Best’n og Tydal Bil-Elektro.

– Hvordan klarte du å kombinere elitesatsing på snøskuter med å jobbe og bo i Trondheim?

– En ting er helt sikkert; det hadde aldri gått uten støtte og hjelp hjemmefra. Foreldrene mine har aldri pusha meg, men de har alltid vært der og stilt opp for meg. Jeg har alt å takke dem for. Men når jeg tenker tilbake på årene i Trondheim, skjønner jeg nesten ikke selv hvordan jeg fikk ukeprogrammet til å gå opp. Mandag kjørte jeg Trondheim -Tydal for å gjøre klar skuteren. Tirsdag Trondheim -Funäsdalen på trening, onsdag Trondheim -Tydal for skutermekking, torsdag Trondheim -Funäsdalen på trening og fredag hjem til Tydal igjen, enten for trening eller konkurransekjøring.

– Kreves det virkelig så mye?

– De fleste aner ikke hvor mye som kreves for å hevde seg i toppen på snøskutercross. Jeg trener kondisjon og styrke tre, fire ganger i uka, men like viktig er den mentale treningen. Å holde fokus og puste riktig er alfa og omega både før og under et løp. Det er litt flaut å snakke om, men før en viktig konkurranse blir det ofte mye stress og kaos, og da er det lett å glemme at en må puste. Da ender det lett med at jeg blir kvalm og må brekke meg. Men jeg har blitt bedre på det mentale etter hvert. På startstreken prøver jeg kun å ha fokus på meg selv. Jeg skal ikke slå konkurrentene, bare meg selv.

– Hva med skaderisikoen?

– Når du kjører i krasse svinger og hopper i en fart som kan bli opp til 80–90 kilometer i timen på en skuter som veier 200 kilo, er det klart en risiko for at det kan skje noe. Et brudd i ryggen og en punktert lunge; det har vært litt forskjellig, men alt i alt har jeg stort sett sluppet bra ifra det. Jeg har alltid vært nøye med å vedlikeholde og preppe skuteren, og det har jeg nok mye igjen for. Samt at jeg må huske å puste. Glemmer jeg det, ender det fort med et smell.

– Har du aldri vurdert å bli proff?

– De fleste som kjører på øverste nivå får betalt for å kjøre, så det er naturlig at du spør om det. Men et opphold i USA for noen år siden, fristet ikke til gjentakelse. Der var det bare pengene som gjaldt, noe jeg ikke er særlig opptatt av. Men etter 4.-plassen i VM i fjor fikk jeg en god avtale med Skidoo. Folka der har bestandig vært snille og hjulpet meg mye.

– Slik du driver på nå, kan det ikke bli mye tid til overs til andre ting. Føler du at du må forsake mye?

– Det er klart at skutercrossen går på bekostning av mye annet, men jeg har valgt det sjøl. Jeg er heller ingen festkar, og damene lar vente på seg; foreløpig er ikke det noe savn. Jeg har en lidenskap i livet, og det er snøskuteren. Jeg har en enorm glede av å trene og konkurrere. Og toppen her i Norge er toppen i verden. Nordmannen Magnus Reiten ble verdensmester i fjor, og det sier litt om hvor høyt nivået er, ikke bare her i Norge, men også i Sverige og Finland.

– Fjorårssesongen endte med at du sikret deg din fjerde strake seier i NM i Stadion cross og dermed også din andre kongepokal. Hva er målet i år?

– VM er det store målet i år. Første runde går sør i Finland, andre runde i en fjellkjede midt i Tyrkia og tredje runde i Nord-Sverige. Men før det tenker jeg å delta i det svenske mesterskapet. Første runde der går nest siste helga i januar, så nå braker det snart løs. Jeg har trent godt og føler meg godt forberedt. Å kjøre snøskutercross er livet for meg. Jeg synes jeg er kjempeheldig og gleder meg veldig til sesongstart.

– Hva skal du gjøre den dagen du må legge opp?

– Da skal jeg renne på ski og isfiske om vinteren og gå fjellturer med fiskestanga om sommeren. Det har ikke vært bare skuter i familien vår. Jeg er evig takknemlig for at foreldrene mine lærte meg å bli glad i naturen. Og så blir det sikkert en snøskutertur eller to også.