Reiste til Italia for å se kompisen vinne gull

– Jeg må innrømme at det er spesielt å tenke på at det ikke er mer enn fire og et halvt år siden vi var klasse og treningskamerater. Einar Hedegart har hatt en formidabel utvikling siden den gang. Vi så allerede på det tidspunktet at han la inn de ekstra øktene og ville litt mer enn oss. Men det var nok ingen som tenkte på at han godt og vel fire år senere skulle vinne OL, sier Jørgen.

Han og åtte andre tidligere langrennsløpere og skiskyttere som gikk fire år sammen på skigymnaset i Meråker, bestemte i jula seg for at de under OL skulle ta turen til de norditalienske alper. 2001-modellene skjønte etter at Hedegart hadde utklasset konkurrentene i Davos, at han ville få sin OL-debut noen måneder senere. Da var det bare å starte planleggingen.

Har holdt sammen

– Vi var en sammensveiset gjeng som har holdt sammen etter at vi fikk utdelt vitnemålene og var ferdige i Meråker. Flesteparten av oss har base i Trondheim. Det gjør at det er forholdsvis lett å samle troppene. En gang i året reiser vi på hyttetur sammen. Det er artig at vi kan holde kontakten selv om vi har gitt oss som satsende langrennsløpere og skiskyttere.

– Hvordan var det å heie frem Einar Hedegart til OL-medaljer i Italia, Jørgen? 

– Det var som sagt en fantastisk opplevelse. Turen og oppholdet ble et minne for livet. Turen til Mellom-Europa startet med at vi tok fly til München. Der fikk vi med oss en Bayern München-kamp før vi fortsatte gjennom Østerrike og til Italia. Vi hadde god tro på at Einar ville ta medalje, sier Jørgen.

Treningsvillig og dedikert

– Vi hadde et lite håp om at han skulle være kapabel til å sette samtlige konkurrenter på plass. Samtidig visste vi at det kom til å bli vanskelig så lenge Johannes Høsflot Klæbo er i sitt livs form. Tredjeplass og bronsemedalje var bra. Det var heldigvis mer enn godt nok til å få plass på stafettlaget, og etter hvert laget som vant sprintstafetten.

– Hvorfor var det Hedegart og ikke en av dere andre som kom lengst, Jørgen? 

– Det handler nok om treningsiver og dedikasjon. Vi så allerede det fjerde og siste året på videregående at Einar trente og ville mer enn oss andre. Han klarte å finne balansen mellom det å trene mye og samtidig være 24-timersutøver. Han la etter hvert alt til side for å bli best mulig, sa Jørgen.

24-åringen er i gang med sitt femte år som student på «ingeniørvitenskap og IKT», og holder seg fortsatt i form. Tiden som satsende langrennsløper er imidlertid over for den tidligere Selbu-løperen.