Siv Aas' åpne brev sendt til Energi- og miljøkomiteen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten tilhører skribenten.
Gjelder: Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag
Det vises til den muntlige høringen i Energi- og miljøkomiteen den 27. april 2026. Som fastboende i Distrikts-Norge og aktiv utmarksbruker, vil jeg komme med et innspill før komiteen oversender sin innstilling til Stortinget (frist 26.05.26), og før sakens første behandling i Stortinget (foreløpig dato 08.06.26.).
Dagens og det foreslåtte lovverket skaper en systematisk og urettferdig forskjellsbehandling basert på geografi og livsstil. Stortinget oppfordres til å vedta en lov som sikrer reell tillit til det lokale selvstyret, likebehandling mellom land og sjø og et inkluderende friluftsliv.
1. Prinsipiell likhet for loven: Det ubegrunnede skillet mellom fjell og fjord
Siden 1977 har Motorferdselsloven operert med et kunstig skille mellom motorferdsel til sjøs og på land. Mens motorbåttrafikk på fjorden aksepteres fullt ut som legitimt friluftsliv – også i sårbare hekke- og yngletider – møtes snøskuterbruk på snødekt mark med mistenkeliggjøring, rigide forbud og straffeforfølgelse.
Under Energi- og miljøkomiteens muntlige høring, ble det ikke stilt ett eneste spørsmål ved hvorfor de overordnede hensynene til natur, støy og forurensning - overhode ikke gjøres gjeldende til sjøs. Holdningsforskjellene har blitt tydelig illustrert i samfunnsdebattene de siste årene. Blant annet på NRK Dagsnytt 18 sommeren 2025, der sentrale aktører forsvarte det frie båtlivet som en «svært viktig og positiv fritidsaktivitet», og som ikke måtte rammes av flere kontroller eller mer politi på sjøen. Distriktsbefolkningen i Fjell-Norge krever den samme prinsipielle respekten for sitt friluftsliv.
2. Folkehelse og bolyst i distriktene
Det eksisterer en utbredt misforståelse om at friluftsliv kun er legitimt dersom man har fysisk helse til å bære alt på egen rygg.
Inkludering: For eldre, personer med nedsatt funksjonsevne og barnefamilier er snøskuteren og faste preparerte løyper et helt nødvendig hjelpemiddel for å kunne ta del i vinterfriluftslivet.
Livskvalitet og bolyst: Snøskuterbasert friluftsliv gir mental avlastning, livskvalitet og helsegevinst for store brukergrupper. Det er en viktig trivselsfaktor som bidrar til å opprettholde bosetting i spredtbygde strøk. Snøskuteren har samme betydning for fjellfolk som båten har for sjøfolk. Og det er viktig å nevne at friluftsliv med bruk av snøskuter i et løypenett, ikke har noe med snøskutercross og/eller frikjøring å gjøre.
Kultur og tradisjon: Høsting, jakt, fiske og nødvendig utmarkstilsyn, har i generasjoner vært en del av naturalhusholdningen og kulturen i Utkant-Norge – også sør for Nordland. Loven må sikre rettferdige og like muligheter for alle, uten at enkeltgrupper gis direktehjemler på bekostning av andre.
3. Reell miljøpåvirkning: Snø vs. barmark
Det må skilles tydelig mellom ulik motorferdsel. En snøskuter i en fast godkjent løype, kjører på snødekt mark i en tidsbegrenset sesong (2–5 måneder). Sporene forsvinner når snøen smelter, og påvirkningen på flora og fauna er minimal.
Offentlige instanser, inkludert Økokrim, har påpekt at det er barmarkskjøring som skaper varige sår og skader i naturen. Likevel rettes søkelyset ensidig mot bruk av snøskuter.
Det er en kjensgjerning at skiløpere (ofte med hund eller kite), og som sprer seg fritt i terrenget, trigger større fluktreaksjoner hos viltet enn en snøskuter. Og faste løyper fungerer i praksis som kanaliseringstiltak som skjermer sårbar natur, og er også til god hjelp for viltet ved store snøfall.
Det fremstår som ulogisk at det er tillatt å brøyte en hyttevei for fri bilkjøring gjennom hele vinteren, mens det er straffbart å kjøre snøskuter på den samme veien dersom den er ubrøytet.
4. Forholdsmessighet i reguleringen: Nei til Plan- og bygningsloven
Forslaget om å legge snøskuterløyper under Plan- og bygningsloven (PBL) fremstår som ren symbolpolitikk med dramatiske konsekvenser.
Å kreve at en sesongbasert snøskuterløype skal gjennom de samme omfattende, evigvarende utredningsprosessene som motorveier, militære skytefelt eller atomkraftverk, mangler enhver proporsjonalitet.
En slik endring vil i praksis stoppe kommunenes mulighet til å etablere hensiktsmessige løypenett, noe som igjen vil føre til mer ulovlig kjøring, ikke mindre. Svaret på ulovlig kjøring er å legge til rette for lovlige, regulerte alternativer.
Det vil også påføre grunneiere store negative konsekvenser.
5. Beredskap og frivillighet
Den frivillige redningstjenesten i Norge (Røde Kors, Norsk Folkehjelp m.fl.) er helt avhengig av lokalkjente mannskaper som mestrer kjøretøyene under ekstreme og skiftende vinterforhold.
Trygg ferdsel i vinterfjellet krever kontinuerlig trening og løpende kunnskap om snø- og skredforhold gjennom sesongen.
Dagens rigide dispensasjonspraksis gir ikke tilstrekkelig rom for denne treningen. Hvis regelverket strammes ytterligere inn, svekkes den lokale redningsberedskapen, noe som i ytterste konsekvens vil sette menneskeliv i fare.
6. Tillit til kommunene og lokalkunnskapen
Sentrale statlige instanser sitter for langt unna hverdagen i fjellbygdene, noe som svekker lovverkets legitimitet. Det er kommunene som sitter med den unike, lokale kompetansen om egne naturforhold, dyreliv, værforhold og innbyggernes behov. Bl.a. er fastlåste datoer for stenging av løyper (og dekkskifte!) helt urimelige.
Vi må kunne se til Sverige, der faste snøskuterløyper, skiløyper, naturvern og reindrift fungerer side om side til det beste for distriktsutviklingen.
Konklusjon og krav til Stortinget:
Lovforslaget må trekkes tilbake og omarbeides i tråd med utvalgets mandat, og i tråd med prinsippet om geografisk likebehandling og inkludering.
Kommunene må tildeles økt myndighet og tillit. Rammene i loven må utvides slik at lokaldemokratiet selv kan forvalte og godkjenne løypenett samt regulere nødvendig ferdsel tilpasset lokale forhold.
Motorferdselsloven må ikke underlegges Plan- og bygningsloven for etablering av sesongbaserte snøskuterløyper.
