– Du kan ta dråka ut fra bygda, men aldri bygda ut av dråka

– Hvor er du nå, Ingeborg Renå?

– Nå er jeg hjemme på Storrøløkkja gård i Budalen, hit jeg flytta ved påsketider i år.

– Hva førte deg til Budalen?

– Det var kjærligheten det. Jeg traff Espen på Tinder. Det er en app mange ungdommer bruker for å treffe andre og finne venner og partnere. Espen er bonde og overtok hjemgården i fjor. Vi driver med ammekyr og okser. Jeg vokste opp på et sauebruk i Øverbygda, så jeg har på en måte gått over fra sau til kyr.

– Hva har oppveksten på en gård betydd?

– Den har formet meg og betydd veldig mye. Vi hadde hest, sauer, hunder og katter, og når du har dyr ved deg, er du aldri alene. Samme hvordan jeg hadde det, kunne jeg alltid gå ut og kose med dyra. I oppveksten var jeg med når sauene og lamma ble sluppet på utmarksbeite og på saueletinga om høsten. Og når sauene ble klippet, fikk jeg også lære meg å sortere ulla. Da jeg ble eldre, hjalp jeg også til i fjøset.

– Kunne du tenkt deg og tatt over hjemgården?

– Det kunne jeg nok ha tenkt meg, men i og med at jeg er yngst i en søskenflokk på tre, så blir det neppe aktuelt. Jeg bestemte meg for å bli helsefagarbeider, og etter to år på helse- og oppvekst ved Selbu VGS, tok jeg lærlingeløpet mitt på sykehjemmet i Tydal. 

– Hvor jobber du nå?

– Nå jobber jeg som tilkallingsvikar natt ved sykehjemmet på Støren og på tilkalling på barselavdelinga ved St. Olav. Drømmen er å få jobbe med barn, og derfor er jeg i ferd med å ta videreutdanning som barnepleier. Jeg blir ferdig til våren, og da håper jeg å få meg fast jobb. Selv om helsefagarbeidere er etterspurt arbeidskraft over hele landet, er det ikke så enkelt å få seg noe fast. Det er billigere å bruke vikarer enn å ha faste ansatte, og med dårlig økonomi rundt omkring i kommunene, blir det ofte løsningen.

– I oppveksten var du kjent som ei allsidig idrettsjente. Hvorfor ble det til slutt fotball?

– Det var fordi det var veldig lystbetont og artig. Langrenn slutta jeg med ganske tidlig, og gikk over til skiskyting. Ett av de beste idretts-minnene mine er fra en skiskytterfestival i Ål i Hallingdal. Ikke fordi det ble noen topp-plassering men fordi jeg fikk bra klaff med skytinga og traff blinkene. Jeg mener fortsatt at skiskyting er en flott idrett, men for å satse, kreves det veldig mye. I Selbu er det enklere med lagidrett, og en periode var jeg med i både håndball og fotball. Men det tok veldig på tida, og etter hvert måtte jeg velge. Det var i grunnen et enkelt valg. Jeg har veldig glede av å spille fotball.

– Føler du at damefotballen blir neglisjert i forhold til herrefotballen?

– Jeg føler fortsatt at det er litt skjevfordeling, men det er mye bedre enn det var for noen år siden. Men vi har fortsatt en lang vei å gå før det blir helt likestilt mellom damer og herrer. Jeg vil også gi honnør til Anne Berit Lien og Elin Skrødal som har vært trenerne våre lenge. De har virkelig løftet og utviklet Selbus damelag.

– Budal og Selbu spiller begge i 4. divisjon. Hvordan blir det å komme til bortekamp på Sentralbanen?

– Det går nok greit, tenker jeg. Det er et bra fotballmiljø i Budal også. Om vinteren trener vi i håndballhallen på Støren eller i flerbrukshallen her i Budal. Og når snøen forsvinner, har vi en fin gressbane. Men jeg vil nok savne laget mitt i Selbu. Det var artig å komme både på trening og kamp. Det var en kjempegod lagånd, og vi var gode på å ta imot nykommerne. Jeg kan vel si det sånn at du kan ta dråka ut av Selbu, men aldri Selbu ut av dråka.

– Er det noen spesiell du vil hilse til i Selbu?

– Jeg vil hilse til modige Sissel Kjøsnes som sto fram og fortalte om sin kamp mot depresjon i forrige nummer av Selbyggen. Hennes budskap om at vi må ta vare på hverandre og spørre hverandre om hvordan vi har det, tror jeg er viktigere enn noensinne.

Intervjuet ble gjort før det ble kjent at Anne Berit Lien og Elin Skrødal slutter som trenere for Selbus damelag i fotball.