«Du har ikke lov til å gå der å glemme»

8. mai 1945 er en dato inngravert i norsk historie, og en dag vi aldri må slutte å minnes. I årets markering, 80 år etter at freden kom til Norge, har Selbyggen snakket med fire tidsvitner som husker den store dagen: Anlaug Sørflakne, Brynhild Grendstad, Ingebrigt Garberg og Karl Nygård. Deres fortellinger minner oss om en tid da friheten ikke var en selvfølge, men noe som måtte ventes på – og feires – med hele kroppen.

Det er sterkt å lese hvordan nyheten om tysk kapitulasjon utløste spontan glede. Folk samlet seg, flagg kom fram, det ble sang og feiring. For mange var det første gang på fem år at man kunne puste helt fritt. Det var en kollektiv lettelse, men også en forsiktig optimisme: Hva ville fremtiden bringe? Ville freden vare?

I dag, 80 år senere, må vi stille det samme spørsmålet.

For verden er ikke så trygg som vi kanskje tror. Krigen i Ukraina raser videre. Den nylige eskaleringen mellom India og Pakistan sender sjokkbølger gjennom en region som allerede er skjør. I USA har det vært et presidentvalg med et utfall som ryster verdensordenen. Og i Europa ser vi en økende høyredreining – blant både ledere og velgere.

Hva gjør vi med det? Hva kan vi gjøre?

Svaret ligger kanskje delvis i minnene fra 1945. I stemmen til Brynhild, som husker at folk begynte å synge nasjonalsangen med tårer i øynene. I fortellingen til Anlaug, som som barn så voksne gråte av glede. Disse vitnesbyrdene er mer enn lokalhistorie – de er påminnelser om hva som står på spill når demokratiet trues. Når ekstremisme får fotfeste. Når mennesker slutter å tro på fellesskapet.

Vi har et ansvar for å lytte til de som var der. Ikke fordi historien nødvendigvis gjentar seg på samme måte, men fordi den rimer. Og når vi ser dagens utvikling, med polarisering og hatretorikk, bør vi spørre oss selv: Hva er det vi er i ferd med å glemme?

Frigjøringsdagen skal være en festdag. Men den skal også være en dag for ettertanke. Vi feirer fordi vi vet, gjennom de som har opplevd det, hvor vondt det var å ikke være fri. Vi skylder Anlaug, Brynhild, Ingebrigt og Karl – og alle andre som husker – å bære minnene videre. Ikke bare som historie, men som advarsel, som inspirasjon, og som et løfte.

Fred kan aldri tas for gitt. Gratulerer med frigjørings- og veterandagen!