– Drømmen er å kunne leve av dette

Her har Maria Eriksdatter Langli funnet, og ikke minst dannet, sin egen lille oase. Hun er spesialsykepleier av yrke og har jobbet som sykepleier i 18 år, men i dag står hun på terskelen til en ny og spennende reise.

– Livet har lett for å bli enveiskjørt, og den trygge hverdagen blir det en klamrer seg fast i. Jeg tror at det gjelder å nyte her og nå. Jeg er redd for at man kan gå glipp av mye om man velger å utsette ting, innleder Maria, før hun forteller hva hun har begitt seg ut på.

Maria vet hva hun snakker om. Etter å ha mistet sin bror Henrik i 2018, i tillegg til å ha jobbet i mange år med døende mennesker, både unge og gamle, har hun blitt stadig mer bevisst på hvor skjørt livet er.

– Jeg velger å ta sats og hoppe, og svinger litt hit og dit for å se om nye muligheter dukker opp bak neste sving – og jaggu gjør det ofte det, om en bare tør!

Maria og sola er en fin kombinasjon denne dagen – de har mye til felles.

Kom gradvis

Sammen med mannen Odd Arne flyttet hun inn på gården Skreddarmon i 2005. Sønnen Martin ble født i 2006, og familien ble komplett da Erik meldte sin ankomst i 2009. Dette året tok de også formelt over gården, og underveis har de formet stedet slik de drømte om.

Med gårdslivet kom en økende bevissthet rundt bærekraftighet, kortreist mat og hva det egentlig er vi putter i oss. Dyrking av korn på den konvensjonelle måten er noe de har drevet med hele veien, men Maria så enda mer potensiale i jorda de er omgitt av.

– Det startet med at jeg dyrket og plantet litt sammen med barna da de var små, noe de syns var kjekt å være med på. Nå har de blitt ungdommer, så den interessen er ikke lenger å spore hos dem, ler Maria.

– Men på den andre siden så har jeg fått mer tid for meg selv, og anledning til å videreutvikle denne hobbyen.

Svogeren sådde spiren

Maria begynte etter hvert å utforske mulighetene for grønnsaksdyrking. Fra en beskjeden kjøkkenhage og et drivhus, har hun nå gradvis utvidet til å planlegge en markedshage.

– Selve ideen var det min svoger Hans Morten som kom med i fjor sommer. Han kjenner til interessen min for dyrking og kom med en forretningsidé. Jeg trodde først at det bare var tull, men en spire ble sådd og jo mer jeg ble kjent med den type dyrking desto mer interessert ble jeg. Da jeg så at Norsk Landbruksrådgivning, Statsforvalteren i Trøndelag og Voll gård skulle arrangere årskurs i hvordan opprette og drifte en markedshage, var jeg snar med å søke om plass, forteller Maria, som så dette som en perfekt måte å kombinere sine interesser og verdier på. Dette ville tillate henne å dyrke mat på en bærekraftig måte og dele sine avlinger direkte med lokalsamfunnet.

Tilfeldighetene skulle også ha det til at arbeidssituasjonen hennes endret seg i fjor da avdelingen hun jobbet på ble avviklet.

– Jeg fikk umiddelbart en annen stilling hos samme arbeidsgiver, men jeg benyttet denne endringen i livet som en gylden mulighet til å begi meg ut i noe som jeg har drømt om en stund. Jeg tok valget om å utdanne meg til gartner og er nå elev ved Mære landbruksskole, forteller hun.

Ved siden av har hun fortsatt jobben som sykepleier og systemrådgiver i helsevesenet, men er ikke redd for å innrømme at hun ser for seg å kunne leve fullt av gartneryrket på sikt. Det er jo det som har blitt drømmen!

Markedshage

I en markedshage er det vanlig med et stort utvalg av ulike grønnsaker, og å bruke metoder som forlenger sesongen fra tidlig sommer til sen høst. For å ivareta det biologiske mangfoldet og tilby ren mat velger hun å ikke bruke sprøytemidler og fullgjødsel.

– Det er småskala grønnsaksdyrking for salg direkte til forbruker. Studier viser at markedshagedyrking kan gi mer utnyttelse av dyrkbar jord, økte inntekter, økt forbruk av norske grønnsaker og økt biologisk mangfold, forteller Maria, og fortsetter:

– Jeg prøver meg frem med ulike typer grønnsaker i tillegg til blomster. Etter hvert blir det bær også.

I første omgang blir det en snittblomståker hvor kunder kan komme for selvplukk i tillegg til at jeg forhåpentligvis kan levere blomster lokalt.

Å få ordnet ei gårdsbu for salg av markedshagens produkter er også et mål.

– Og går det riktig bra ønsker jeg å prøve en abonnementsordning med levering etter hvert, men først må vi se hvordan det går i år, ler hun.

Prisgitt været

Veien mot å etablere seg som gartner er ikke uten hindringer, og Maria erkjenner at det vil være prøvelser underveis. Samtidig er det dette som driver henne.

– I dette yrket kan man lykkes med noe et år, som slår fullstendig feil det neste. Innen det grønne faget har man ingen garantier. Man kan ikke styre vær og klima, så man blir ganske prisgitt det som kommer.

– Er denne usikkerheten noe du liker litt å leve med?

– Ja, jeg gjør det. Jeg vil ikke spøle meg fast i det trygge, og liker å få ting «kasta på meg». Utviklingstrangen er noe jeg alltid har hatt med meg.

Hun er også overbevist om at det er nettopp prøving og feiling som vil gi henne dybde og kunnskap i faget.

– Det er da man virkelig lærer, sier hun med et smil.

Indre fred

Arbeidet med jorda og «det grønne» har gitt Maria andre fordeler som hun kanskje ikke så for seg i den spede begynnelsen.

– Da jeg begynte å jobbe med døende mennesker på Hospicet, merket jeg stadig at trangen til å komme meg ut i hagen økte. Gjennom fysisk arbeid på gården finner jeg ro og hvile. Der er det ingen som krever noe av meg. Jeg merket at det var ekstra godt å ha den muligheten når jeg jobbet med lidelse hele dagen. Skal man klare å gi noe som omsorgsperson må man finne arenaer å hente seg inn på. Det ble ekstra viktig for meg, forteller Maria åpenhjertig.

– Her får jeg også brukt kreativiteten min. Å jobbe med det grønne gir meg ikke bare indre fred, men også muligheten til å utfolde seg kreativt og skape noe vakkert og meningsfullt.

Her kan man ikke unnlate å se den sterke symbolikken med det å ta farvel med noen i det ene sekundet, til å skape nytt liv i det neste.

Maria har også aktivt tatt med «hagen inn» til pasienter som har ligget på det siste. Hun husker med varme tilbake på en pasient som fant trøst i enkle erteblomster.

– Hun hadde sterke barndomsminner knyttet til denne planten. Den siste tiden hun levde hadde jeg alltid med en ny bukett erteblomster til henne da jeg kom på jobb, som hun hadde på nattbordet sitt. Noe så enkelt som en liten bukett erteblomster stimulerte sansene på flere plan og ga rom for mang en samtale om livet og døden.

Engasjement og hagelag

Å kombinere helsefaget sammen med det grønne er også noe hun ser for seg å kunne gjøre en gang i fremtiden. Hun nevner også ønsket om å få inn dyr på gården igjen, og bygge videre på selvbergingskulturen og kortreiste produkter i en tid der stadig flere gårdsbruk blir nedlagt, og gårdbrukeren blir den tapende part mens store grossister tjener seg søkkrike. Hun snakker levende om at det satses for lite på lokalmat i Selbu, og at det er mange lokale produsenter som fortjener både mer støtte og oppmerksomhet.

Det mangler ikke på engasjement, planer og drømmer, men hun har vel innsett at det er lurt å ta et steg om gangen. Et av de stegene hun allerede har tatt, har vært å bidra til å få opp et nytt hagelag i Neadalen.

– Etter hvert har jeg blitt kjent med flere i dalføret som har interesse for hage og dyrking. Vi bestemte oss for å lufte ideen om et hagelag på Facebook, og interessen var enorm. Nå har vi godt over 50 aktive medlemmer i alle aldre allerede, og har dannet et lokallag via Det Norske Hageselskap. De er en kjemperessurs som står til rådighet for oss. For å bli medlem melder du deg inn via deres kanaler, og får tilgang på et helt fantastisk fagblad og medlemsportal. Ved innmelding får du i tillegg tilgang til den lokale Facebook-gruppen vår, som har blitt et fint sted for å dele tips og erfaringer, forteller hun.

Noe av hensikten med hagelaget er å bidra ut i lokalsamfunnet.

– I samarbeid med pårørendeforeninga skal vi skal bistå med dugnad på sykehjemmet før 17. mai. Vi planlegger flere andre aktiviteter, og så må jeg nevne at vi skal ha planteloppis på Årsøya den 5. juni. Der donerer medlemmer i hagelaget bort stiklinger og stauder, og vi selger til inntekt for laget. Dit er alle hjertelig velkommen, sier Maria.

Beundringsverdig

Intervjuet nærmer seg slutten, og man kan ikke unngå å kjenne på en beundring for det Maria og Odd Arne har fått til på gården og for de planene de har. De har det rett og slett lekkert – selv om Maria er nøye med å understreke at tidspunktet for praten ikke er den beste med tanke på at miljøet som snart skal stå i full blomst fortsatt er såpass goldt. Men det er hennes årstid som kommer nå, og hun gleder seg til å se hva månedene som ligger foran henne bringer.

– Hvor ser du deg selv om 5 år?

– Da jobber jeg som gartner i en eller annen form, produserer grønnsaker og egne planter for salg og forhåpentligvis hjelper jeg andre til å skape vakre og bærekraftige hager.